”I dag er Angel en annen gutt”

Det er allerede lenge siden K.S.'s lesere hørte noe fra oss her på barnehjemmet i Ypacarai. Vi vil derfor sende noen ord igjen å gi noen glimt fra arbeidet som ble startet for ett år siden.

Det var i februar ifjor at de første barna ble ønsket velkom­men her til hjemmet, nemlig Miriam og Angel som er søsken. På den tiden var verken innredning eller malerarbeidet helt ferdig, men disse to på henholdsvis 5 og 8 år trengte a få miljøforandring straks, så vi tok dem hit likevel. De hadde nemlig bodd på forskjel­lige steder fra den tiden moren forlot dem og reiste til Argentina for aldri mer å komme tilbake. Og da barna kom til oss var spesielt lille Angel Gabriel (engel Gabriel) som han heter, fullstendig skakk-kjørt og nervøst nedfor. I den første tiden på barnehjemmet kunne han ligge i timesvis å skrike på gulvet og ingenting nyttet. Mer enn en gang holdt vi på å gi opp, da vi også hadde vår egen datter på seks år liggende til sengs i giktfeber i 6 måneder. Men Gud gav nåde og vi er glad for at vi i dag ikke gav ham opp. Han hadde også i den tiden et stygt ordforbruk som han hadde lært på gata.

I dag er Angel en annen gutt, og vi tror ikke at det bare er miljøfor­andringen som har gjort ham slik. Det er steget mange bønner opp til Herren dette siste året, ikke bare herfra, men vi vet at også hans  ”adoptivforeldre" som støtter ham økonomisk hjemme i Norge også har bedt for denne akakk-kjorte gutten. Han ber sin aftenbønn hver kveld og lytter spent når vi forteller ham de bibelske fortellingene, og selv går han rundt og synger sitt favoritt-kor: ,,Cristo me ama, Cristo me ama, Cristo me ama, porque la Bibha dice asi.” - " Kristus meg el­sker, for Bibelen sier det."

Søsteren Miriam, som p.g.a. sin alder, husker godt moren sin, har også funnet seg til rette hos oss. Hun er ei god jente og utrolig flink både på skolen og til å hjelpe til på barnehjemmet.

Den neste som kom til oss var lille Nancy på 2 år. Hun er også i samme situasjon som de to, moren bare reiste fra henne for å leve med en annen mann. Og en dag kom faren opp til hjemmet og spurte om vi kunne ta henne hit. Etter den dagen fikk vi stadig kontakt med faren og innbød ham til våre møter, og han kom. Etter noen måneder overgav han sitt liv til Gud og for ikke lenge siden hadde vi gleden av å døpe vår bror, her i Ypacarai. For oss var dette, naturlig nok, en stor opp­muntring da vi fikk se også evighetsfrukter av barnehjemsarbeidet. Vårt ønske er jo ikke bare å mette sultne maver og gi dem en seng å sove i, men selve hovedmå­let er for oss å gi barna den rette grunn å stå på. Her var det altså en far som fikk møte Gud og bli det første synlige resultat av dette arbeidet.

En tid senere hentet vi en liten gutt på 3 år som bodde i hovedsta­den sammen med moren og var i en elendig forfatning. Hun stelte ikke for gutten sin og hun hadde knapt noe mat å gi ham. Faren var sjelden hjemme da han bodde sammen med. en annen kvinne og var alltid full.

Da vi tok lille Vilfrido til oss her på hjemmet var  han fullstendig apatisk. P.g.a. underernæring kunne han ikke gå men lå fullstendig som livløs der vi la ham. Det var ikke et smil å få fram og kroppen var full av vann p.g.a. for lite mat.

Det er vel et stort spørsmål om han hadde vært blant de levende i dag, om han fortsatt hadde levet i den elendig­heten han kom fra. I dag er Vilfrido en glad gutt, krabber av sted og reiser seg opp og vi håper snart at han skal ta de første skrittene. Dessverre ser det ut for at hjernen har tatt skade og det er vel fare for at han aldri blir helt normal, derfor trenger han ennå mye forbønn.

Den neste som kom til oss var lille Norma. Det var vennene Stuksrud som hadde henne med seg fra Paso Cadena og hun er ei nydelig indianerjente på ca. l 1/2 år og som har vunnet alles hjerter.

For kort tid tilbake kom det tre indianergutter, Isaac, Lorenzo og Samuel, henholdsvis l,5, 4,5 og 7 år. Det var Anna Strømsrud som hadde de med fra Nord-Paraguay hvor de har hatt en trist tilværelse og lidd meget. Likeså fikk vi ei lita jente på 8 år fra hovedstaden og som allerede føler seg hjemme her.

For tiden har vi ni barn på hjemmet og håper på å ta inn flere om en tid når alt legger seg til rette for det.

I november ifjor fikk vi forsterk­ning av søster Solveig Øyerås og det var en stor lettelse for oss å få denne hjelp. Etter lang erfaring fra arbeidet i Alta, har hun god inn­sikt også i dette arbeidet og ble derfor fra første dag til uvurderlig nytte her ute. Ellers baserer vi jo driften også på innfødt hjelp. Men det er ikke så lett å få dette da vi jo vil ha kristne jenter til barnehjemmet. Når det da ikke finnes mange troende i landet, kan dette med skikkelig arbeidshjelp ofte by på vanskeligheter. Dette har vært vårt bønne-emne lenge og vi tror at den saken også skal bli løst.

Vi håper at det muligens finnes de hjemme som går med kall ut til Paraguay og som føler for å ar­beide blant foreldreløse barn. Det er vel ikke det letteste arbeidet, men det er likevel en rik gjerning å ta hånd om og forme barnesin­nene ved Guds hjelp og kjærlighet.

Tillat oss å komme med en liten ting som vi helst ville la være. Vi som familie har nå flyttet over i et annet hus som ligger bare ca. 50 m. fra selve hjemmet. Etter å ha bodd et år sammen med de andre barna, var det godt å komme i eget hus. Denne boligen som egner seg ypperlig til misjonærbolig, var det da tanken å få kjøpt for at den kunne brukes som bolig for de som til enhver tid arbeider på hjemmet.

Vi håper derfor at den økono­miske siden snart er løst slik at kjøpet kan ordnes. Skulle det være noen som fikk lagt på sitt hjerte å hjelpe til i denne saken, er vi så frimodige her å nevne at bamehjemmets kasserer er: Helge Martinsen, Hanaborgveien 43 a, Lørenskog p.å.

Deres i tjenesten Jorunn og Lars M. Førland, Aina, Hanne-Synnøve, Lars Morgan