Tiden som misjonskandidat er en spennende tid. Usikkerheten med kallet er byttet ut med en tidlig hvile over å få være i Guds plan. Kandidaten har gitt til kjenne sitt kall i menigheten, og det er ingen vei tilbake. Det som nå står igjen er den økonomiske siden. Kallet til tjeneste og lysten til å virke er imidlertid ikke bare forbundet med et misjonsfelt på den andre siden av kloden. Den som går med et guddommelig kall i sitt indre, begynner allerede i sin egen menighet og på det sted hvor en bor, å tjene Gud. En blir ikke misjonær med bare å ta en flytur til fjerne himmelstrøk. Et kall fra Gud ytrer seg i virkelyst både ute ug hjemme. Det kan ikke i lengden skjules, men vil åpenbare si menigheten og  særpreges av villighet til å tjene — i søndagsskolen, musikklaget, ved husbesøk o.l. Det vil ,,skinne igjennom" mer eller mindre, at man bærer på et kall.

Dette er så hellig og dyrebart for vedkommende selv, at en kvier seg for å komme fram med det straks. Samtidig føler en på sin udugelighet, og ofte kan det bli store brytningstider i den unges liv under denne tiden. Gud har vist en Herrens vei, samtidig står kanskje den unge midt oppe i sine studier. Gud kaller til lydighet, men samtidig forteller fornuften en at det er dåraktig å avbryte studiet og kanskje miste håpet om en god stilling i samfunnet.

En bør imidlertid aldri forhaste seg. Det er viktig å ha klart for seg at også studier kan komme godt med i Guds tjeneste. Misjonærens arbeid er ofte så mangfoldig at lærdom er langfra bortkastet. Og mer enn en misjonær har vel i sitt stille sinn ønsket å være fagmann på litt av hvert når praktiske problemer melder seg på misjonsfeltet. Men selvsagt er det også en fare her. Et guddommelig kall tåler å prøves — men ulydighet mot Guds vilje er noe annet. Andre forhold kan også innvirke til ulydighet mot Guds vei, f.eks. ved valg av livsledsager. Blir en bundet til et menneske som slett ikke føler for å tjene Gud som misjonær, kan det oppstå store personlige konflikter og årelange lidelser.

Forberedelser

Som regel tar det noe tid fra misjonskandidaten bekjentgjør sitt kall og til den dag han står med kofferten i hånden. For noen går det forholdsvis lang tid, for andre blir tiden svært kort. Men en ting er nok sikkert. De som må vente en tid med å komme ut, har nok langtfra tapt noe på dette. De som har tapt mest, er kanskje de som i bråhast er blitt sendt ut, og kanskje i svært ung alder, uten særlige erfaringer fra virksomhet hjemme, og som føler at de er talt mellom ,,to stoler". Så kommer bebreidelsene over at en ikke ventet noe lenger hjemme og det er vel her utsendermenigheten skulle ha rådet den unge til å vente en tid. Delvis skyld kan vel også misjonærene på feltet ha som stod midt oppe i de store behovene og skyndet på for å få kandidaten ut.

Det vil alltid være store behov på misjonfeltet, og det kan selvsagt oppstå spesiell misjonærmangel som må løses fort, men en gjør ofte kandidaten en bjørnetjeneste ved å sende vekommende ut for fort. Det er sant at kongens ærend har hast, men når Gud hadde tid til å istandsette sin tjener Moses i førti år for sin gjerning, er det vel også riktig og rett at vi gir kandidaten en tid til forberedelser.

Den beste misjonsskole for en kandidat er etter mitt skjønn en virketid ute på feltet i Norge. Og på feltet menes ikke dermed noen flyktige besøk i bymenigheter, men en tid på mindre steder, gjerne på nybrottsfelt sammen med en mer erfaren evangelist. På den måten vil kandidaten få nyttige erfaringer i evangelisttjeneste og pionervirke, slik Som husbesøk etc. og som er den beste ,,reisekost" for den som skal på misjonsfeltet.

Det må også nevnes at det hadde vært til uvurderlig hjelp for kandidaten  om vedkommende kunne bli kalt til å stå sammen med en forstander en tid i menigheten, for riktig å føle menighetslivet på "pulsen", være med i ledelsen av noen av møtene, være med forstanderen på sykebesøk o.lign. og i det hele få se menigheten   fra   ,,innersiden". Dette ville være god og nyttig lærdom for kandidaten og kunne bli til velsignelse for menigheten selv.

Jo mer en kandidat får erfaring i disse ting, jo bedre vil vedkommende være skikket for sin framtidige oppgave som misjonær. En har nemlig det inntrykk at det som de nasjonale vitner først av alt respekterer, er åndelig modenhet hos misjonæren. Tittelen "misjonær" betyr svært lite i det hele tatt hvis det ikke bak tittelen er åndelig tyngde og erfaring. Ovennevnte forberedelser vil hjelpe kandidaten meget. Dermed kan en unngå mange unødige vansker i den første tiden på feltet. Kommer imidlertid kandidaten ut for fort uten noen særlig erfaring, kan det hende at det kan oppstå store anfektelser, og en kan få en følelse av udugelighet. En vil møte en nasjonal bevegelse og ledere som kanskje har større åndelig modenhet og erfaring. Men når dette er sagt, så må det også nevnes at skal vi vente med å reise ut til vi blir fullt ut skikket, så kommer vi kanskje aldri ut. Alle måtte vi gjennom den noe vanskelige førsteperloden. Men noe lettere kan den første tiden bli hvis en har noe erfaring fra det åndelige arbeidet hjemme.

Opplysninger

Ofte har det hendt at misjonskandidaten har savnet skikkelige informasjoner om  feltet vedkommende skal til. Selvsagt er det tilgjengelige bøker som de fleste land og folk, så kjennskap til landet og de som bor der, skulle være en grei sak å få tak i.

Der det helst svikter, er ofte mangel på nøkterne informasjoner fra misjonærene. En kandidat har plikt til å få rede på behovet på det felt han skal arbeide, men hvor ofte har det ikke hendt at den nye misjonær kommer ut og utbryter: ,,Jeg ante ikke at det var slik. Dette er et helt annet bilde enn det jeg trodde, etter de opplysninger jeg fikk hjemme". Og det bildet har kandidaten ofte dannet seg etter samtaler med misjonærer eller korrespondanse med dem ute under kandidattiden.

Selvsagt blir det alltid noe annerledes enn det vi hadde tenkt oss, selv med de beste informasjoner på forhånd. Men det er heller ikke til å komme bort fra at vi misjonærer i dette tilfelle har vår store skyld. Det kan ikke bortforklares at det kanskje ofte har skjedd at vi gjerne ville dramatisere misjonsarbeidet og overdimensjonere litt av hvert som vi holder på med. Det kan være svært fristende for misjonæren i bevegelige misjonsmøter å legge ut om primitiviteten, fattigdommen, urskogen, og klapperslangene. Og dette behøver slett ikke være løgn i og for seg. Fattigdom og primitive forhold finnes jo ofte på misjonsfeltene, urskog og slagner likeså. Men saken er jo at dette er bare halve sannheten.

Hvis vi først har sagt ,,A" må vi også si ,,B", selv om ikke alt

fenger tilhørerne. Det finnes jo misjonærer som er bosatt på slike steder hvor en må kjempe med både det ene og det andre og som ser svært mye av fattigdom og urskog rundt seg. Det som vi kanskje ofte gjør er å egge det fram som om landet er bare en eneste stor urskog etc. — for å sette det på spissen.

Jeg tror vi misjonærer har et stort ansvar her ved å gi kandidaten saklig og realistisk informasjon om landet og arbeidet for øvrig. Fortell gjerne om primitive forhold, men glem heller ikke å nevne om folk som lever noe bedre og om de styrtrike, som også finnes. Nevn gjerne om uframkommelig urskog og dårlige veier, men husk på å gi opplysning også om de store byene som finnes, de moderne forretningsstrøkene og selve storbymiljøet. La kandidaten få et glimt både av fattigdom og luksus, oksekjerrer og jetfly, jordhytter og skyskrapere. For det er jo ofte kontrastens land en møter på misjonsfeltet i våre dager.

I enda større grad er det selvsagt av stor viktighet at kandidaten får eksakte opplysninger om arbeidet som drives. Også her har vi vel sviktet til dels, og igjen er det nok vi misjonærer som må ta på oss skylden. Naturlig nok er det ikke lett for en utsendermenighet å gi sin   kandidat   riktige   informasjoner. Det må komme fra de som er der ute misjonærene. Så har det dessverre hendt at vi bevisst eller ubevisst er kommet i skade for å gi et skjevt bilde av hele misjonsarbeidet.

Fristelsen til å plassere oss selv i sentrum har vel vært der også, slik at brev til kandidaten ofte har vært farget med personlige tilsnitt og gitt skinn av at nettopp jeg har et kolossalt arbeidsprogram, og at det i grunnen er jeg som er primus motor for det hele. Vi har altså gjort oss selv svært betydningsfulle. Dette er selvsagt satt på spissen, og det er heldigvis ikke alle misjonærer som gjør denne synd, men jeg tror det kan ligge snublende nær for oss alle, dette å fargelegge vårt arbeid og det vi holder på med.

Det er ikke alltid så lett for kandidaten å bli rolig i sinnet når misjonsbrever kommer og det meldes ,om store behov både her og der. Nå er det vel noe forskjell på de enkelte misjonsfelt når det gjelder misjonærplasseringen. Der hvor en samles til feltkonferanse, er det jo naturlig at den nye misjonær i samråd med konferansen kommer fram til den beste løsning. Her er en imidlertid inne på en meget viktig sak. En må selvsagt ta hensyn til vedkommendes kall, slik at kandidaten ikke blir tvunget inn i noe som er helt utenfor hans muligheter, evner og det han selv føler for. På den annen side skal en være klar over at kandidaten som oftest kommer ut med både et overfladisk bilde av de behov som finnes. Når det gjelder plasseringen på feltet er det nødvendig å ta i betraktning f.eks. den evetuelle     utdannelse     vedkommende har og hva kandidaten selv gjerne vil gå inn for. Det er naturlig at f.eks. en sykepleier går inn på et sted hvor hun kan få utnytte sin utdannelse. Men viktig er det jo at også vedkommende får tid og anledning til å være med i det rent evangeliske arbeidet. Vi har f.eks. søstre iblant oss med sin sykepleierutdannelse gjør en oppofrende innsats i klinikker og ute i landsbyene,  og som samtidig benytter enhver anledning til å tale med sine pasienter om Gud. De har funnet sin plass i den store sammenhengen og er tilfreds der. Så kan det være andre søstre med ; samme utdannelse, som kanskje føler at de vil ta mer tid til direkte sjelevinnerarbeid ved besøk i hjemmene, ta mer tid til møtene etc. For begges vedkommende er det mennesket de vil nå med livets ord, samtidig som de er med og lindrer nød, og vi må respektere dette likt, selv om arbeidsmåten er noe forskjellig.

Det er vel riktig at det her vises hensyn og varsomhet, slik at de nye  ikke blir  plassert etter utdannelse, men i første rekke etter det kall de bærer på. Kanskje det er en tanke at den nye misjonær i de første måneder fikk besøke hele misjonsfeltet og se de forskjellige virkegrener på hvert sted. Som regel kan ikke vedkommende likevel gå direkte inn i arbeidet p.g.a. språket.

En annen sak som vel ofte har skapt problemer og anfektelser for kandidaten er brevene fra misjonærene i det land vedkommende har tenkt seg til. Alle misjonærer er vel mer eller mindre ,,egoistiske" (i god mening) for ,,sitt felt". Der blir det som regel ,,størst behov", og så skriver vi' hjem både til den ene og den andre med ønske om at kandidaten absolutt må komme til vårt sted. Og den stakkars misjonskandidat, som har nok av andre ting å tenke på, vet verken ut eller inn. Det har vel også hendt at den misjonær som har vært raskest ute med sitt brev om hjelp eller som har møtt kandidaten hjemme under sin ferietid, har fått fagre løfter av kandidaten og dermed regnet med at "handelen" er i orden. Skylden her er ene og alene misjonærens, og kan ikke belastes kandidaten. Alle var vi som kandidater glade når misjonærer tok tid til å samtale med oss, og når vi fikk følelsen av å kunne bli dem til hjelp, i slike samtaler er  det  lett  for  kandidaten å ,,love seg bort" til noe han ikke er klar over og uten å vite hvor riktig hvordan forholdet er på misjonsfeltet. Kandidaten vil kan hende også i sin uvitenhet bekjengjøre sitt kall til det og det stedet i misjonsmøter og på trykk, og regner med at alt er i skjønneste  orden.  Senere får kanskje kandidaten brev fra andre misjonærer fra de andre misjonsstasjonene i landet om de behov som også finnes der. Så kommer da anfektelsene og tvilen.

Det mest riktige etter mitt skjønn, må være at kandidaten søker kontakt med feltrepresentanten i misjonslandet og at det er han som stadig har kontakt med vedkommende uten forsøk på "tautrekking" fra andre misjonærer. Feltrepresentanten, som selvsagt er ansvarlig overfor feltkonferansen, må jo fullt ut være nøktern og  realistisk  i sine opplysninger og gi vedkommende en nogenlunde informasjon om arbeidet på feltet i sin helhet.

En annen sak av stor viktighet er det bilde vi misjonærer gir den nye når vedkommende komme i ut. Her kommer det så uhyre mye an på om vi selv har et positivt eller negativt syn på landet, folket, den nasjonale bevegelse. Har man bare negative sider å fortelle den nye misjonær, så er det helle bedre å tie. Og hvordan skal vi kunne tjene Gud og være til hjelp på misjonsfeltet med slike negative tanker i sinnet! La ,,nykomlingen" få et realistisk bilde av det hele og trekk gjerne fram alle positive ting (Selvsagt er det også negative side |på misjonsfeltet — og en vil alltid finne feil og mangler, men det er ikke dette en først skal forlelle den nye misjonær, — det finner sikkert vedkommende selv ut med tiden. Det som kanskje teller  mer av alt, er vel i hvilken ånd vi er når vi snakker om landet, folk og de innfødte. En har inntrykk at de misjonærer som bare ser det negative og mangler, er de som også har det vanskeligst .for å tilpasse seg på misjonsfeltet.