 Når
en soldat drar til fronten,
der selve kampen forestår,
er det svært viktig at
vedkommende er godt og riktig
utrustet. Seieren står
og faller med den enkelte soldat
og at hver gjør sitt
i kampen mot fienden. Når
misjonæren drar til ..fronten"
er det også klart at det
er svært viktig at vedkommende
står rustet til tjenesten.
Det er våpen som vi absolutt
ikke kan være foruten
uten at det vil bli et totalt
nederlag. Og det er hjelpemidler
som en kan bruke i kampen, selv
om de ikke er livsviktige. Vi
skal her berøre noen
av de sider som hører
med til misjonærutrustningen.
Fagutdannelse
er ikke å
forkaste for en vordende misjonær.
For den som går og bærer
på et hellig kall til
å virke for Gud, er det
helt naturlig at ved å
utdanne seg til lærer,
sykepleier eller f.eks. agronom,
er dette utdannelser som kommer
svært godt med i underutviklede
land, som misjonsfeltene ofte
representerer, der også
mye fattigdom og sykdom rår.
Intellektuell
utrustning
Å nyttiggjøre
i praksis det man har tilegnet
seg gjennom lærebøker,
kommer godt med. Her kommer
f.eks. spraket inn. En misjonær
som er dyktig i landets språk
og som har maktet å trenge
gjennom det meste av språkmuren
før utreise, har store
fordeler framfor andre som kanskje
ikke er forunt et godt språkøre.
Naturlig utrustning
byr selvsagt
på mange fordeler for
misjonæren. Om vedkommende
synger og spiller godt, kan
misjonæren fullt ut få
utnytte sine naturgaver på
feltet, hvor en ofte blir stående
alene når det gjelder
denne side. Gode talegaver er
selvsagt også en fordel.
Og om misjonæren er beriket
med evnen til å komme
i kontakt med mennesker, forstår
jo alle hvilken uvurderlig betydning
dette vil ha i arbeidet blant
mennesker av et annet folkeslag.
Dette å kunne komme på
talefot med enkeltmennesker,
har stor betydning i et arbeid
som det en misjonær blir
opptatt med.
Samarbeidsvillighet
må også
nevnes her. Kanskje vi ikke
til vanlig hefter oss ved denne
så viktige utrustning
for en misjonær. Det er
nok ingen tvil om at de misjonærer
som selv er elastiske og som
kan bøye av på
de rette steder, har det lettest
og vil gjøre det lett
både for seg selv og sine
misjonærkamerater. Kanskje
vi i en viss grad har undervurdert
denne så uhyre viktige
ting. Vilje til samarbeid er
vel noe av det mest verdifulle
når det gjelder
selve misjonærutrustningen.
Erling Strøm
skriver om dette i sin bok «Misjonen
— Guds hjertesak": ,,De
som har vanskelig for å
omgås andre, vanskelig
for å underordne og innpasse
seg i forholdene her hjemme,
er det meget risikabelt å
sende ut. Det finnes jo slike,
egne, steile og umedgjørlige
typer, de mener alltid å
ha rett, og kan ikke sette seg
inn i andres tankegang, oppfatning
og arbeidsmåte. Slike
kan gjøre livet uendelig
surt for de andre misjonærene.
Det som her framholdes er ikke
bare framkastede hypoteser,
vi har sett det her hjemme og
har hørt om det fra misjonsmarken."
Den åndelige
utrustning
er livsviktig
for en misjonær, og det
er tre sannheter som kan nevnes:
For det første: Kjærligheten
til Jesus. Det var vel nettopp
dette Mesteren søkte
etter da han vandret ned mot
Tiberiassjøen og møtte
disiplene. Der møtte
han en skuffet og kanskje mismodig
Peter som det hadde gått
i stykker for. Men Jesus bebreidet
ham ikke for fallet og nederlaget.
Det spørsmål som
tre ganger trengte seg inn i
Feters hjerte var dette: ,,Simon,
Jonas' sønn, elsker du
meg?" Vi kan ha de beste
faglige og naturlig forutsetninger
for å bli en misjonær.
Vi kan makte talekunsten og
holde en forsamling i vår
makt. Vi kan eie den skjønneste
sangstemme og være i besittelse
av de aller beste kunnskaper
som syke- pleier, lærer
etc., ja, vi kan endog være
svært godlynte av naturen.
Men hvis det ikke er et intimt
kjærlighetsforhold mellom
Jesus og meg, mellom Jesus og
deg, da faller alt det andre
sammen. Alt avhe-^.er av vårt
personlige forhold til Jesus.
Det var også da Peter
til slutt åpnet hele sitt
indre for Mesteren med ordene:,,Herre,
du vet alt, du vet at jeg har
deg kjær", — at han
fikk sin marsjordre på
nytt. Jesus sa: ,,Følg
meg". Og Peter gikk — ja
med glede gav han sitt liv for
sin Herre. Hvorfor? Kjærligheten
til Jesus brant i hans hjerte.
Guds ords
tilegnelse
Den som elsker
Jesus, vil gjerne ^ bli mer
kjent med ham.^ Derfor er det
helt naturlig at den som kjenner
kjærligheten brenne, elsker
også hans ord. Hvor viktig
er det ikke for en misjonær
å trenge inn i Ordets
skattkammer. Om en misjonær
kanskje ikke til fulle mestrer
talekunsten, har han allikevel
det levende Ordet i hjerte og
munn — dette som er skarpere
enn noe tveegget sverd og trenger
igjennom. Det er av stor viktighet
at den unge som tenker seg ut
på misjonsfeltet har mye
av Ordet i sinn og tanker, slik
at forkynnelsen blir i sannhet
Ordets forkynnelse. Når
misjonærens oppgave
av i dag ofte er undervisning
på bibelskoler, bibeluker
etc., da er det jo også
viktig at han selv kjenner godt
til Guds ord.
|
|
Den hellige
Ånds utrustning
Disiplene fikk
vitnesbyrdet at ,,det var stor
nåde og kraft over dem
alle." En dåp i den
Hellige Ånd er av en kolossal
betydning. Her vil jeg komme
med et frimodig spørsmål:
Har vi lagt for stor betydning
på andre kvalifikasjoner
for misjonæren og skjøvet
denne viktige sannheten i bak-k
grunnen? Jeg tror vi gjør
en stor feil om vi i våre
menigheter legger utdannelse,
naturlig utrustning, som kriterium
når det er spørsmål
om antakelse av nye misjonærer.
AU utdannelse og naturlig begavelse
har, Som før nevnt, sikkert
mye å si når det
gjelder effektiviteten på
misjonsfeltet, men likevel tror
jeg at den viktigste utrustning
for en misjonær også
i 1973 er Åndens kraft
og fylde i et liv som er overgitt
til Herren. Men la det også
være sagt: Må Gud
gi oss nåde og hjelp til
å bevare denne Åndens
kraft i våre liv. Det
gjelder ikke minst oss som i
noen år har vært
ute og fristes til å stole
for mye på egne erfaringer
i arbeidet.
Det var Åndens
kraft disiplene ventet på
da de oppholdt seg på
den øvre sal. De mintes
så godt Mesterens ordre:
f skal være mine vitner
—. De forstod sikkert ikke hvordan
dette skulle skje. En av dem
hadde fornektet Jesus, en annen
hadde tvilt på hans oppstandelse,
og resten sviktet totalt i prøvens
stund da korset ble reist på
Golgata. Men ordren stod fast:
I skal være mine vitner
.—.
Det disiplene
ikke maktet, det maktet Guds
Ånd! Da vårregnet
falt over dem fra himmelen,
ble de ikledd en overnaturlig
kraft som fikk den svake til
å bli sterk, den redde
fikk mot. Tre tusen men- nesker
ble frelst den dagen. Hva skjedde?
Var Peter blitt stortaler? Var
det p.g.a. oppreklamerte kampanjemøter?
Nei, det var Guds Ånd
som var virksom i disiplenes
liv og som skapte resultatene.
Har vi som. et misjons- folk
lagt vår tro og tillit
på feil sted? Har vi stolt
for mye på våre
egne menneskelige ressurser?
Er det antallet barnehjem, klinikker,
skoler og lokaler som er blitt
vår «laurbærkrans"?
Er det disse byggverk
og statistikker som kanskje
er blitt en kompensasjon for
min egen mangelfullhet i åndsutrustningen?
Har vi lagt vår tillit
mer på de oppreklamerte
kampanjer, deres hovedtaler
og møteteknikken, enn
på innvielse og bønnenetter
for Guds åsyn? Er 'det
bare de store skarene jeg som
misjonær forteller og
skriver hjem om? Har den ene
sjelen ingen betydning for meg
mer? Er det blitt misjonsteknikk
i stedet for nød for
sjeler? Er det bare blitt et
stort misjonsapparat og mindre
av pionermisjonærens hellige
glød og varme. Har jeg,
i min iver etter å be
om vekkelse på mitt felt,
glemt å be om vekkelse
over mitt liv?
Gideons kamp
mot filistrene er et mektig
budskap til oss i dag. Denne
hærfører samlet
som kjent hele 32 000 mann bak
seg for å gå i kamp
mot fienden. Hvor lå hans
tillit? Hos Gud? Det er vel
heller riktig å anta at
Gideon hadde tillit til sine
mange menn, sin store hær.
Da talte Gud! Hvilken
underlig og alvorlig tale! ,,Du
har for mange menn med deg,
Gideon. For går du med
så mange menn, kan du
bli fristet til å tro
at det er på grunn av
den store hær at du vinner
seier!" To ganger må
Herren tale, men da er også
Gideons hær redusert til
en flokk på 300 menn.
Mindre enn 1% av den opprinnelige
hæren! Alt det Gideon
hadde stolt på, var nå
borte. Han ble svært redusert.
Og med denne lille flokken og
Guds allmakt bak seg
vinner han seier! Han måtte
lære å stole ene
og alene på Guds makt.
Han fikk erkjenne sin avmakt,
men erfare Guds allmakt!
,,......det skjer
ikke ved hær eller makt,
men ved min Ånd, sier
Herren hærskarenes Gud."
Det er en mektig
strid vi misjonærer er
med om, for vi har ikke kamp
mot kjøtt og blod, men
mot makter og myndigheter, mot
ondskapens åndehær
i himmelrommet. Vi vil aldri
vinne seier over disse mektige
åndskrefter med våre
egne kraftanstrengelser, ved
selvstrev eller menneskelige
hjelpemidler. Det er bare en
makt som kan knuse fienden,
nemlig Guds makt. Derfor sa
også Jesus etter sin oppstandelse:
,,Meg er gitt all makt, gå
derfor ut! " Han avvæpnet
makter og myndigheter på
korset. Han har gitt oss Åndens
makt, denne vidunderlige åndskraft
som gav Peter frimodighet, som
gav Stefanus mot til å
vitne under stenregnet, som
skapte vekkelse i Samaria og
Efesus. Det er den samme kraft
som fikk historiens martyrer
til å gå i døden
da de ble korsfestet og levende
brent, det var den samme Åndens
kraft som fikk det til å
brenne i Norges byer og bygder
i 1907. Det var denne åndskraft
som fikk våre pionermisjonærer
til å forlate hjemland
for hedningenes frelse, De bar
vekkelsen i sitt eget sinn,
og de som kom i kontakt med
dem, kjente gløden og
varmen. De trodde mer på
Åndens utrustning enn
på menneskelig lærdom.
De regnet mer med bønnenettene
enn andre hjelpemidler. De hadde
makt med Gud — og med mennesker.
Når vi leser om Bibelens
troshelter og åndsfylte
kristne i katakombetilværelsen,
om pionermisjonærene,
da føler vi at vi kommer
til kort.
Det er sikkert
en inderlig bønn i oss
alle, vi som arbeider ute på
misjonsfeltet, likesom de som
forbereder utreise: Herre, send
vekkelse, og begynn med meg!
Om vi bare kunne i en størregrad
forstå rekkevidden i bibelordet:
,,I stillhet og tillit skal
din styrke være ..."
|
