For flere år siden reiste moren fra vesle seks-årige Miriam og hennes to brødre. I 10 år har Miriam ventet og bedt - og her en dag kom det et brev ...

Miriam og broren Angel Gabriel (engelen Gabriel) var de aller første barna som barnehjemmet i Ypacarai tok imot for seks år siden. Da var hjemmet ennå ikke helt ferdig.

Vi glemmer ikke så lett den dagen da vi hentet dem i Asuncion. Vesle fire-årige Angel skjønte kanskje ikke så mye, men Miriam forstod mer. De bodde da hos en familie som hadde forbarmet seg over dem etter at moren hadde reist til Argentina og forlatt barna sine, og faren brydde seg ikke stort om dem heller.

Miriam gråt sårt da hun og broren måtte reise med oss fremmede til enda et nytt sted. Det hadde vært så mange forskjellige hus å bo i, og så mange fremmede omkring dem i tiden etter at foreldrene forlot dem. Miriam lengtet nok ikke etter et hus, men etter et hjem . . .

I den første tiden på barnehjemmet var hun en liten forskremt jente med alvorlige øyne og en trist munn. Seks-åringen hadde allerede i sitt korte liv fått oppleve mange av livets skyggesider allerede, og dette hadde preget barnesinnet På barnehjemmet i Ypacarai fikk hun nye søsken. Det kom etter nvert stadig flere barn med de samme alvorlige øynene og det samme triste draget om munnen. Men etter som uker og måneder gikk, ble de mørke skyggene fra fortiden fortrengt av andre og mer hyggelige stunder. Det ble likesom mer lys i øynene - en så av og til et lite smil - og det ble etter hvert lettere å leve for Miriam.

Skolen tok mye av hennes tid, og her var hun driftig og flink. Hun var svært stolt da hun etter eksamen det første året kom hjem og viste oss diplomet hun hadde fått som beste elev i klassen, og det ble flere slike etter hvert. I det hele så det ut som Minam var kommet til ro – nesten. Hun lekte og hadde det morsomt med de andre jentene, Cleusa, Mana, Man, Adolfma. De sang mye, både alene og når vi hadde våre morgen-andakter og barnemøter. Sangen var om Jesus, han som aldri forlater en - ikke engang en seks-åring. Guds solskinn smeltet det harde og tnste i hjertet, men det hendte at hun tenkte - mon tro hvor mor er nå⁷ Hvorfor reiste hun fra meg tro⁷ Når slike tanker opptok Minam, ble hun alvorlig igjen -for en stund. Så gikk årene på barnehjemmet. Vi som fikk gleden av å se utviklingen hennes og de andres, takket Gud. Da Minam var 13 år, fikk hun gitar, og sammen med de andre jentene var de med på møter og sang. Det var et stort øyeblikk da hun fikk være med å synge offentlig for første gang til velsignelse for seg og andre.

Men sangen kunne likevel ikke ta helt bort tankene på mor. Etter hvert som hun ble eldre og skjønte mer av livets alvor, hadde bitterheten lettere for å ta overhånd og kvele sangen. Men Minam hadde gitt sitt liv til Jesus. Det skjedde under en kampanje vi hadde i Ypacarai.

I møtene var det innbydelse til frelsessøkende, men kun en eneste kom fram — Miriam. Det er godt å få en kjær venn som en kan snakke med om alt, spesielt når mor og far ikke er hos en. For Miriam ble Jesus den beste vennen, og mange ganger har hun nok snakket med sin venn om mor.

Så skriver vi l. januar 1974. Et nytt år - og det ble en spesiell dag for Miriam. Den dagen fikk vi lede henne og en annen av barnehjems-jentene til dåpsgraven. I nattverd-møtet en kort tid etter ønsket vi dem velkommen inn i menigheten i Ypacarai.

I dag er Miriam en kjekk 15-åring. Hun har begynt det første året på den høyere skolen og har gode forutsetninger for å nå det mål hun har satt seg, nemlig sykepleieutdannelsen.

Plutselig en kveld fikk hun et anfall. Hun falt om, besvimte og var borte i flere timer. Den natten kjørte vi til sykehuset med henne. Legen konstaterte at det var psykiske påkjenninger. Dagen etter, da vi snakket med henne, fortalte Miriam at tankene hadde vært mye hos moren de siste dagene.

Hun fikk noen flere mindre anfall senere. Det er ikke så godt å bli kvitt disse tankene. Selv om moren reiste fra henne for flere år siden, levde hun likevel i Miriams sinn. Så bad vi til Gud sammen med henne, at han måtte hjelpe og gi henne en mulighet til å få forbindelse med moren på en eller annen måte.

Det gikk noen uker, og så kom det et tykt brev fra Argentina. Jeg kunne ikke komme fort nok hjem fra posthuset den dagen. Jeg visste det var en som ville bli svært glad.

Da Miriam fikk brevet fra moren, ble øyene blanke, 10 år er lang tid for en som er bare 15. I brevet var det bilde av mor. Hadde det vært noe bittert igjen i Miriams hjerte, forsvant de siste rester mens hun leste.

Noen dager etter satte Miriam seg ned for å skrive - et langt, fortrolig brev på åtte sider og med to bilder. Hun syntes det var svært vanskelig å få begynt brevet. Men det ble til slutt skrevet, dette som hun i 10 lange ar alltid hadde følt, men først nå kunne få uttrykt:

Min kjære og uforglemmelige mor -.

Dette er ett av tilfellene på pinsevennenes barnehjem i Paraguay, der det for tiden er 19 barn i alderen 2-15 år. Har du anledning og lyst til å være med i dette arbeidet, så minner vi i all beskjedenhet om at barnehjemmets kasserer er: Anne-Lise Nerstad, Gamleveien 108,  1473 Skårer.