Spørsmålet kom spontant fra hjertet til lille Loida, 9 år. Det var en helt spesiell dag, og en helt spesiell anledning. Loida og tyve andre barnehjemsbarn og ungdommer var samlet rundt juletreet, og under treet var det en kjempehaug med pakker. Og da gaveutdelingen begynte, kunne ikke Loida dy seg. For henne var det første gang hun feiret jul på barnehjemmet. Hun hadde aldri sett et slikt pyntet tre før, så mye god mat, så mange godter og så mange glade ansikter. På en eller annen måte måtte hun få uttrykt det hun følte inne i seg nettopp da, og utbrøt: «Er du glad, onkel?» «Jovisst er jeg glad,» svarte jeg. «Jeg også,» kom det kontant.

Men det var ikke bare Loida som var glad den kvelden, også de 20 andre fra Carlito med sine klumpføtter som nettopp var operert og nå kunne gå, til Miriam på 17 som opplevde sin niende jul på hjemmet.

For undertegnede med familie var det siste julen med barna. Astrid og Kjell Ame Johansen som også var med oss i julen, går inn som bestyrere av barnehjemmet fra l. mars, og ca. en måned etter forlater vi Paraguay for denne gang.

 La det være sagt med en gang: Vi ser det som et Guds bønnesvar at det lykkes å få avløsere for dette arbeidet, og vi er glad for at våre dyktige venner Johansens sa seg villige til å gå inn i denne oppgaven blant barna og ungdommen. De har jo allerede en periode bak seg og behersker språket og kjenner landet og folket, noe som er av stor betydning i arbeidet.

Venneflokken i Ypacarai har også kalt Kjell Arne til å overta ansvaret for den evangeliske virksomheten i byen, og vi tror at Gud skal bruke vår bror iblant dem.

Vi benytter også denne anledning til å takke alle de som på en eller annen måte har hjulpet oss og Guds sak på stedet i årene som ligger bak. Må Herren rikelig velsigne den enkelte tilbake for alt som er gjort i kjærlighet til ham!

Jorunn og Lars M. Førland Aina, Hanne-Synnøve og Lars Morgan