Ideen om at vi kan bevare kulturen akkurat som de er og likevel ha Kristus som frelser, er en umulig tanke. Skulle det vært slik, hadde ikke misjonærene noe på misjonsmarkene å gjøre.

Denne uttalelse stammer fra biskop Stephen Neill i en samtale med det amerikanske bladet «Decision».

For en kan gi et svar på om misjon er kulturfiendlig, må en jo forst og fremst vite hva kultur er. Ordet kultur er uten tvil blitt misbrukt i mange sammenheng. Det vi vel først tenker på når det gjelder kultur, er språk, skikker, tradisjoner, levemåter, etc. En opplever imidlertid i dag at mangt og meget, ja til og med det som mange av oss vil .kalle for menneskelig forsøpling og åndelig forurensning, får merkelappen «kultur» av en viss gruppe mennesker i vårt land. T.eks. kan nevnes bøker og filmer som ligger på et slikt lavmål at det må betenges som «kloakk», men for mange er dette «kunst», og kunsten, den er jo en del av vår «kultur»! Når det gjelder folks kultur på våre misjonsfelt, så finner vi også her mange ting som puttes i den samme «kultur-sekken».

Når misjonæren trenger inn til en indianerstamme i Sør-Amerikas skoger med Guds ord og opplever at disse enkle mennesker tar imot evangeliet, ropes det fra flere hold at vi tar fra dem deres kultur. Når indianere opplever Guds kjærlighet og begynner å elske hverandre istedet for å hate, da er det «kulturen» vi ødelegger hos dem. Når de ved Guds hjelp blir løst fra brennevinet og mishandling av kone og barn opphører, da forstyrrer vi deres miljø og kultur, hevder enkelte. Når umoral og ulykke forvandles til harmoni i hjemmene ved evangeliets makt, da er det «kulturen»  misjonæren bryter ned. Når den konstante frykt for gudene og for hverandre byttes ut med Guds fred, da tar vi fra dem deres «tro», mener noen. Ja,hvis hat, drukkenskap, umoral og frykt, er kultur, da er jeg den første til å erkjenne at misjonen ei kulturfiendtlig! Og det må vi bare takke Gud for.

Men kultur er i første rekke ikke dette. Kultur har jo med skikker, språk og tradisjoner å gjøre. Og her må selvsagt misjonæren vandre varlig. Misjonens oppgave er jo ikke å forandre disse ting. Men selv om en må erkjenne at misjonærer har gjort feilgrep i ett og annet, så betyr allikevel ikke dette at misjonen er kulturfiendlig. Vi har eksempler fra vårt lands misjonshistorie at misjonærer har vært foregangsmenn når det gjelder å ta vare på folkegrupper, språk, skikker osv.

Men la oss sitere en som sa det slik: "Misjonen ødelegger det i deres kultur som ødelegger dem selv." Det var en tid i vårt eget land da våre forfedre levde i frykt for gudenes vrede, Odin, Tor osv. Denne frykten var «troen» den gangen og et åndelige mørke lå over landet. Denne frykten gikk i arv fra slekt til slekt. Da Guds ord kom til vårt folk måtte denne «kulturen» ut. På samme måte finner vi mennesker i dag på våre misjonsfelt som lever under en konstant frykt. En ung pike på en av våre ungdomsskoler kom med dette spørsmålet: "Hvorfor tar misjonærene troen fra de primitive folkegrupper?"

Det rette navnet på det hun kalte for «tro» er frykt. Frykt er en dømmende Gud. Frykt for åndene som bor i Stener og trær. Frykt for fedrenes ånder osv. Derfor fikk denne unge piken dette svaret: "Misjonærene tar ikke fra dem deres tro, men forsøker å hjelpe dem ut av frykten. Verdens religioner krever noe av mennesket og derfor blir deres grunn "en frykt for". Evangeliet derimot tilbyr og grunnen er er å tro på.

En må derfor si seg hjertens enig i Ludvig Munthe, som er professor i misjonsvitenskap når han sier (Vårt Land 14/2-78): «Utgangspunktet for denne kritikken mot misjonen ser ut til a være den tanken at hedningene lever i et opprinnelig religiøst og kulturelt paradis. Denne myten vil jeg gjerne rokke ved. Den som har sett frykten for de onde ånder eller virkningen av astrologiens "vonde dager", han taler ikke om noe usmiitet religiøst paradis, ei heller den som har sett en familie knekke sin økonorni på fedredrykingen og ødelegge de unges mulighet til skolegang og utdannelse."