I første halvåret av 1982 har det vært flere misjonærer som har reist hjem og i helgen 26. 27. juni tok Rigmor og Thorleif Overhalden med barna Anders, Berit og Lars-Morten avskjed med menighet og barnehjemmet i Ypacarai. Både på hjemmet og i menigheten ble det spesielle samvær der både store og små. i ord og sang uttrykte sin takknemlighet for den tiden de hadde tjenestegjort på stedet.

Men ikke minst for misjonærbarna som er kommet opp i tenårene. er det ofte vanskelig å måtte bryte opp og forlate sine venner i ungdomsflokken.

Våre venner Overhaldens, som har hatt ansvar for barnehjemmet i over 2,5 år, har samtidig vært sterkt engasjert i menighetens virke. Ikke minst blant ungdommen har de gjort en innsats og mange var møtt opp på flyplassen for å takke vennene for det arbeid de har nedlagt i Paraguay, og i Ypacarai i særdeleshet.

Venneflokken her har sin egen forstander og sammen med flere medarbeidere blir arbeidet ført videre skritt for skritt. Den største gleden og velsignelsen for en misjonær er dette å merke den åndelige vekst i vitnesbyrd og ansvarsbevissthet. Det er ikke alltid det går "knirkefritt" teknisk sett og etter norske øyne, men så er det da heller ikke dette som er det vesentligste. Vennene gleder seg når de kan komme sammen om Ordet og bønnen og i all enkelthet opphøye Jesus gjennom sangen.

Og Gud virker! Det er en sterk bønnetrang blant vennene, og den som ber han får. Ett par ungdommer har opplevet Den Hellige Ånds dåp og vennene ser optimitisk framover mot nye seire.

Selv opplever vi det hele litt fra «sidelinjen» da vårt engasjement utenom barnehjemmet, også er besøk til andre venneflokker som ikke har hatt eller har misjonærer. Det gjelder spesielt bibelundervisning.

Men Ypacarai har nå hatt hjelp av misjonærer i 16-17 år. Venneflokken er kommet opp i «tenåringsalderen», en interessant tid der uavhengighet og selvansvar er aktuelle ting.

Og på samme sted har vi også barnehjemmet som ikke lenger bare er ett hjem for barn, men like mye ungdom. Disse små som vi for ca. 15 år siden fikk lov å ta imot er nå blitt tenåringer, og er med i menighetens virke på forskjellige vis.

Arbeidet på ett slikt hjem er rikt, men krevende. Framfor alt er de alle i sterkt behov av omsorg og oppmerskomhet. Men det kan så lett bli så kollektivt på ett sted der ca. 30 små og store til daglig er sammen. Og blant disse, har vi 3-4 som ikke «løper like fort» som de andre og som mentalt står endel tilbake.

Spesielt de trenger jo personlig omsorg, noe som ikke alltid er så lett i den store sammenhengen.

Det er i grunnen så mange ting som skjer på ett slikt sted i løpet av en dag: mat laging, klesvask, lekselesing, maniokskrelling, gressklipping og mye annet, og i mellom alt er det latter, gråt og trøst.

 I alt som skjer hver dag trenger vi Gud. Derfor samles vi alle i «storfamilien» kl. 7.00 hvor vi legger alt i Hans hender. Der får vi også ta fram de problemer som oppstår bringer de til Jesus, og vi opplever at Han gir oss konkrete bønnesvar.

Ett av de bønneemner som vi tar med, er behovet for en utvidelse. Det gjelder spesielt de 7 guttene som nå er sammentrengt på ett eneste soverom. Av disse er tre mellom 16-21 år. Vi har i lengre tid bedt om at Herren vil la det lykkes slik at vi får bygget ett rom til og på den måten få mer plass.

Som ovenfor nevnt er det nå 15 år siden barnehjemmet ble bygget opp og det sier seg selv at i løpet av den tiden har mye blitt nedslitt. Vi skulle så gjerne hatt en «ansiktsløfting» nå etter alle disse år, men med de vanlige driftsmidler makter vi ikke det.

Allikevel har vi den tro at KS lesere, som for 15 år siden så spontant ga en håndsrekning da hjemmet ble bygget opp, også denne gangen vil hjelpe. Skulle du bli minnet om det, vil vi få opplyse at bamehjemmets kasserer er Petter Berg, Lundgårdsvn. 36, 1700 Sarpsborg.

Deres i Paraguay Jorunn og Lars M. Førland

Anbefaling

Som kontaktmenighet for barnehjemmet i Ypacaria, kjenner vi godt til de behov for fornyelser og reparasjoner som er der nå. Vi kjenner også til den velsingelse som barnehjemmet har ført med seg for vårt misjonsarbeide på stedet og i landet forøvrig. Det at disse barn har fått hjelp til kropp og sjel, er i seg selv av stor betydning, men det har også gitt vårt misjonsarbeide en stor Goodwill på stedet og hos landets myndigheter. Herrens velsinelse har vært over det, og vi har grunn til å tro at dette er noe av årsaken til at arbeidet i Ypacarai har båret de rikeste frukter hittil. Menigheten der er den største og den solideste i landet av de som våre misjonærer arbeider i.

Av hjertet vil vi anbefale menigheter og enkeltpersoner utover vårt land til å gi Jorunn og Lars Førland en håndsrekning og støtte for å fullføre de nødvendige arbeider ved barnehjemmet. Midler kan sendes til: Barnehjemmet Norma, Postgiro nr. 3 17 24 34 eller bankgiro nr. 6129.20.24362. Gud velsigne dere alle.

Ole Sandvik         Petter Berg

forstander               kasserer