Som kjent har et evalueringsteam fra NORAD vært på befaring bla. i Paraguay og evaluert misjonens sosiale engasjement i indiarerkolonien Eben Ezer og i Paso Cadena.

For ikke så svært lenge siden fikk vi også tilsendt teamets rapport, som har skapt store overskrifter i norske aviser.

Ved gjennomlesingen av rapporten er det en del refleksjoner som gjør seg gjeldende.

For det første: Er den menighetstruktur som pinsevekkelsen har, egnet til store samarbeidsprosjekt med NORAD-støtte? Det sier seg selv at slike prosjekt må ha en viss grad av bemanningskoordinering, og det kreves fagpersonell som NORAD kan godta. Erfaringen har vist at det vanskeligste er ikke å få bygget prosjektet opp, men å drive det etter de retningslinjer som staten krever.

Når det gjelder bemanningen, faller anvaret ofte på misjonen ute. Samtidig er vi klar over det faktum at enhver misjonær er utsendt fra en selvstendig lokal menighet.

Det viser seg i raliteten at misjonæren som regel reiser ut når hun eller han vil det selv, og når utsendermenigheten har gitt grønt lys.

Det er svært vanskelig for PYM i det hele tatt å gi bindende direktiver til misjonærer, nettopp p.g.a. den struktur vår bevegelse er lagt opp til.

Misjonskontor og arbeidsutvalg kan nok øve en viss innflytelse, men til syvende og sist er det utsendermenigheten med sin misjonær som får det siste ordet. En bør derfor gjennomtenke grundig ethvert samarbeidsprosjekt i misjonssammenheng. Og ikke minst regne med det faktum at vi i denne sammenheng stiller mye svakere enn de andre misjonsorganisasjoner med en sterk sentral ledelse som kan ha styring over tingene. Mon ikke pinse vekkelsen i Sverige har noe å lære oss. Hvis jeg ikke er helt feilinformert, har de svenske pinsevenner en sosialkomite med eget u-landskontor som leder alle statlige prosjekter.

Om dette virker knirkefritt, er ikke jeg den rette til å svar på, men selve ideen burde være noe å tenke på. Det kan vel ikke være noen tvil om at en slik komite der også noen fagfolk burde være med, og som hadde det anvar å lede, overvåke og styre PYMs sosiale og humanitære hjelpetiltak, ville være en stor hjelp og avlastning for våre arbeidsutvalg.

F.eks. har arbeidsutvalget for Sør-Amerika et helt kontinent som sitt arbeidsfelt, i alt syv land. Det er sammensatt av folk som er sterkt engasjert også på andre områder. En kan ikke vente at dette utvalget skal makte å holde full oversikt til enhver tid over det mangeartede og vidstrakte arbeid vi har i disse landene.

Det er de som ser organisasjonsspøkelset hver gang en etterlyser litt styring i arbeidet. Jeg tror imidlertid ikke at Gud er så redd for litt orden. Noe styring på tingene er så langt fra imot Guds vilje. Ja, selv apostlene og de første kristne var ikke helt blottet for det. Apostlene hadde sikkert ikke så få arbeidsmøter hvor de drøftet vekkelsen som brøt fram. Og det måtte rettledning og styring til også, det ser vi bl.a. av Paulus brever, som er fulle av råd og veiledning til ulike lokale menigheter.

Vi skal heller ikke glemme at vi lever i en helt annen tid, enn Barratt. Vi har flere samarbeidsprosjektet bl.a.på hjemmeplan, slik som   f.eks.   folkehøyskolene, Fredsbudet etc., likeså utviklingsprosjektet på misjonsfeltene, hvor vi endog er forpliktet til å følge NORADs regelverk. Dette fører med seg informasjonsplikt overfor de statlige organer, kontroll og evaluering. Og dette igjen fører med seg et behov av en fastere styring, av det hele.

Jeg tror vi gjør vel i å gjennomdrøfte disse tingene på bred basis til beste for hele vårt voksende misjonsarbeid på de ulike felt.