Kampen for sjelenes frelse er ennå ikke avblåst i Paraguay og vil heller ikke bli det før Jesus kommer. Vi som får lov å være med i denne strid her ute, får imidlertid stadig merke fiendens anslag i forskjellige former. Men vår himmelske hærfører har lovt en herlig seier over den ondes makt og har gitt oss våpen som er mektige til å knuse hver motstand som reiser seg.

Som vel de fleste kjenner til, er Paraguay et av de mørkeste flekker på det sør-amerikanske kontinent. Folket som er dypt katolske. lever i uvitenhet om den nåde som Gud har tilbudt gjennom sin Sønn. Deres tro er den katolske læres tro, og deres katolske tradisjoner sitter dypt forankret folkesjelen. Men til tross for at mange er svært religiøse og besøker sin kirke flittig til tross for at de ber med sin rosenkrans og daglig gjør korsets tegn på sitt bryst lever de i et fullstendig åndelig mørke og er bundet av syndens forskjellige bånd. Derfor er misjonsarbeidet i Paraguay et tålmodiehetsarbeid.

Her i distriktet hvor vi virker, har det vekslet med glede og skuffelser i arbeidet. På de forskjellige steder blir budskapet om Jesus forkynt uke etter uke. Noen ganger er ganske mange samlet, andre ganger er det svært få. Det hender også at noen rekker opp handen når innbydelsen går ut, men svært ofte vel de ikke hva de gjør. Men så har vi også opplevd at enkelte kommer igjen til møtene til stadighet. De hører Guds ord og får tak i sin egen bibel og følger med i sangboken Etter måneder får de kanskje grepet det i tro dette som de har undret seg over og søkt etter i lengre tid, og så fødes det nye livet fram.

For en tid tilbake holdt vi to kampanjeuker på to av våre utposter, Tobati og Atyra. Vi kalte en evangelist fra hovedstaden til taler under møtene. Gud hjalp oss i forberedelsene, idet vi på begge steder fikk leid store og vel egnede lokaler helt gratis.

Til tross for at været ikke viste seg fra sin beste side, var det likevel mye ungdom som besøkte møtene, og noen få kom fram til forbønn da innbydelsene til frelse gikk ut. Vi kan nok ikke med en gang rekne disse som gjenfødte mennesker, men kanskje hellei som søkende sjeler

som  gjerne vi oppleve å bli frelst. Derfor er det også så uhyre viktig å hjelpe disse til å bli kjent med Bibelen og hva den forteller, for troen kommer av reisen.

På ovennevnte sted, Tobati, er det nå dannet et lite musikklag av fire brødre som spiller gitarer, mandolin og fiolin. Når en selv i årevis på alle møter må stå med trekkspillet og være ..musikklag alene, kan det ikke forklares hvor vidunderlig godt det er å kunne sitte nede og se og høre de innfødte i aksjon. I Atyra har vi tre ukentlige møter, og vi har ofte hatt mange på møtene, i den siste tiden har det imidlertid vært en del vanskeligheter p. g. a. noen nonner som har gått rundt og besøkt hjemmene og advart folk fra å gå på våre møter. Folket blir skremt både med det ene og det andre, og resultatet blir at de holder seg hjemme. Likevel hadde vi den gleden å døpe to venner fra Atyra sammen med tre andre 22. juni i år. Lokalet i Ypacarai var fullsatt da disse fem vennene gikk lydighe lens vei med Kristus. Til tross for ..kampanjen" katolikkene har satt i gang, får vi se lyspunkter. Det er de som åpent bekjenner at de lengter etter frelsen i Jesus Kristus og vil bli løst. Søstrene Lisbeth og Gunvor som har sitt virke i klinikken, er også ivrig med i møtevirksomheten og er en god støtte og hjelp for de innfødte døpte på stedet.

Bror Vidal som arbeider sammen med oss her i distriktet som evangelist, er stadig ute på møter og besøk i hjemmene. Sammen med Valdes, som er utpostleder i en by syv mil herfra, er våre brødre til god hjelp i virksomheten. Folk som lever i landsbyene, har ofte vanskeligheter med å snakke spansk og mange snakker bare guarani som er folkets språk. Også av den grunn er våre brødre til mye nytte idet de kan samtale med mennesker på deres eget språk, og kommer i bedre kontakt enn vi utlendinger makter.

I tillit til Ordets makt og den Hellige Ånds hjelp, får vi tro at enda mange skal bli løst og frelst her ute før Jesus kommer igjen.

Deres i tjenesten,

Jorunn og Lars M. Førland, Aina, Hanne-Synnøve og Lars-Morgan.