Det er ingen tvil om at bistandsmidler kanalisert gjennom PYM har bidratt til å hjelpe lokalbefolkningen på misjonsfeltene, og i dag finnes det skoler, klinikker, daghjem osv. som er en utstrakt hånd til dem som har det mest vanskelig.

Likevel må det være tillatt å komme med noen refleksjoner etter selvsyn når det gjelder ovennevnte:

Har vi blitt en «prosjektmisjon?» Bistandsprosjekt drives ikke av seg selv. Den krever sin mann eller kvinne. Det er heller ikke snakk om hvem som helst, for her kommer kvalifikasjoner, utdannelse og innsikt inn i bildet. Og ikke minst: De misjonærer som går inn i slike prosjekter blir naturlig nok bundet til oppgaven og ansvaret.

Det har nok igjen ført til at menighetsbyg-gende arbeid lett har kommet i annen rekke. Prosjekter har krevd så mye av tid og energi, så det måtte bare bli slik. Nå må det legges til at ovennevnte betraktninger er gjort fra mitt ståsted her i Paraguay.

En har en viss følelse av at også en del unge som kjenner på et kall og ønske om å gjøre en innsats i et misjonsland, kan bli fristet til å gi opp, hvis vedkommende ikke har de kvalifikasjoner eller den utdannelse som passer inn i et prosjekt. Er dette tilfelle, er vi inne på en farlig vei. Det var å håpe at jeg her tar feil....

Hva etterlater vi oss?

De menigheter som i dag er vokst fram i Paraguay ut fra norsk misjon, er

ennå små og er i mangel av et sterkt åndelig lederskap. Det er ingen tvil om at overtakelsen av de ulike bistandprosjektene til en svak menighet, ikke bare har vært til velsignelse.

Vi skal også huske på at et prosjekt er mest levedyktig de første årene, når støtten fra Norge er sterkest. Den blir jo gradvis redusert. Hensikten er at de nasjonale forpliktelser gradvis skal erstatte ovennevnte.

Filosofien er riktig nok, men i praksis uhyre vanskelig for en nasjonal, svak bevegelse der små venneflokker fremdeles har problemer med å lønne sin egen pastor. Dette medfører igjen intens engasjement for å få inn inntekter, for å holde hodet over vannet. Tid, krefter og planlegging kretser mest om vårt prosjekt, og dermed kommer menighetens egentlige funksjon og mål i bakgrunnen, det sjelevinnende arbeidet.

Det er med dette i tanken at en kan spørre:

Hva etterlater vi oss?

En har også sett triste tilfeller av misunnelse, jag etter makt og posisjoner nasjonale imellom. Det er fristende for enhver, om man er norsk eller nasjonal, å disponere en bil av siste modell.

Og det er heller ikke sålett for en nasjonal, etter endt oppdrag over noen år, å gå ut av bilen for siste gang, for å fortsette veien videre på sin sykkel.....

Har PYM og de som behandler søknader tenkt på disse problemene som ofte finnes i kjølvannet av bistandsprosjekter?