- Vi spøker med at vi har mange barn utenfor ekteskapet, ler Jorunn og Lars Førland. De har 40 år bak seg som misjonærer og barnehjemsarbeidere i Sør-Amerika. De feirer gjerne jul i Norge, men tankene går ofte til både ekte barn og hjerte­barn på den andre siden av Atlanterhavet.

Det er jo slik. De tingene vi opplever som barn sitter igjen, sier Jorunn Førland. Både hun og mannen Lars synes det er kjekt å feire jul i Norge. De føler seg mest hjemme i norske juletradisjoner, til tross for de har levd hele sitt voksne liv i Brasil og Paraguay.

- I Paraguay er været på det varmeste ved juletider. Det gjør at Jorunn og jeg ikke får noen julestemning. Den eldste datteren vår ble derimot forundret første gang hun feiret jul i Norge. Hun var innstilt på at det skulle være varmt, smil­er Lars.

Besøk av presidenten

I fjor avsluttet de 40 år i misjonstjen-este. Tjenesten startet i Brasil, men det tok ikke mer enn fire år før de flyttet på seg.

Dette bildet fra 1980-tallet viser Lars (helt til høyre) og Jorunn (til venstre) sammen med barna på barnehjemmet. Svigerdatteren Lourdes står med en liten unge på armen. I kløften midt på treet skimter vi så vidt vesle Elisabeth, som ga Jorunn og Lars en helt spesiell juleopplevelse

- Vi fant ut at behovet for sosialt arbeid var veldig stort i Paraguay, forteller Jorunn.På ny plass etablerte de et barnehjem, og begynte å ta seg av hjemløse.

- Forholdene var helt annerledes den gangen. I 1967 var det flere foreldreløse og færre hjem i landet.

  Noen av barna var fysisk utviklings­hemmede, og etter en evaluering noen år senere, bestemte de seg for å legge om driften. En av døtrene kom dessuten tilbake fra Norge med fullført verne-pleierutdannelse i kofferten, og brant for denne gruppen.
-    Slikt arbeid var nesten nytt da vi satte i gang. Selveste presidenten var på besøk for å innvie en bygning, forteller de.

Unge jenter og unge gutter

Menigheten til Jorunn og Lars trakk unge mennesker.

-  I begynnelsen hadde vi nemlig en del unge jenter på barnehjemmet, og vi tok dem naturligvis med oss på møter. Etter hvert begynte en del gutter å komme på møtene også, noe som var helt naturlig, forteller Jorunn.

- Guttene ble frelst, og denne ung­domsgjengen utgjorde kjernen i menigheten de årene vi var der. Nå er de voksne. En av guttene har blitt bestyrer på barnehjemmet og en annen har blitt pastor i menigheten. Og de begynte å gå fordi de gikk etter jentene, smiler hun.

- De hadde vel renere motiver etter hvert?

- Å ja, svarer begge i kor.

- De gikk på bibelskolen, og har holdt til i menigheten siden, svarer Jorunn, og minner om at dette er nesten 30 år siden.

Sprudlende juleglede

Julen hadde andre dimensjoner i Paraguay. Lars har et svært sterkt bilde av vesle Elisabeth på julekvelden. Hun var knapt åtte år gammel da hun kom til barnehjemmet, og manglet familie. De hun hadde bodd hos hadde bundet henne fast til en stol da de gikk på jobb om morgenen. Den første tiden var det vanskelig å få kontakt med henne, minnes Lars.

- Elisabeth hadde blitt slått med tau, og hadde hatt det fryktelig vondt. Da jeg forsøkte å nærme meg, trakk hun seg unna og gikk i forsvar. Etter hvert skjønte hun at vi var glade i henne, og da foran­dret hun seg veldig.

- Det å få gaver ble veldig spesielt for henne den første jula på barnehjemmet. Det ble spesielt for oss også. Hun kunne ikke skjønne at gavene var til henne. Hun gikk gledesstrålende fra person til person og sa: «Se hva jeg har fått», forteller Lars.

- Jeg har ofte brukt denne opplevelsen som et bilde på gleden over frelsens gave, og hvordan vi kan vise den til andre. Elisabeth jublet, hoppet og omfavnet oss alle sammen. Det var   sterkt å se en slik glede.

 «Hola, murmur!»

Jorunn trekker også fram de beskjedne gledene til Loyda, som mis­tet mor før hun nådde skolealder.

-  Far forble enslig, og enslige menn i dette området kunne ikke ta seg av barna sine, forteller hun, før Lars fortsetter.

- Hun satt på fanget mitt under julefeiringen og spurte: «Er du glad, onkel?» De kalte oss nemlig onkel og tante. «Ja,» svarte jeg. «Det er jeg også,» svarte hun da. Vi fortsatte med å prate om julemat, og hva hun hadde fått hjemme. Da svarte hun at hun hadde spist druer.

-  Innhøstingen av druer fant nemlig sted ved juletider, sier Jorunn.

- Loyda er voksen nå, og har giftet seg og fått unger. Vi besøker dem når vi er ute. Barna hennes sier: «Hola, murmur», når vi treffer dem. De kaller oss nemlig mormor og morfar.

Uvante tradisjoner

Rammen rundt julen er også en ganske annen i Førland-familiens andre hjem­land.

- Jeg bruker å si at julen i Paraguay varer fra seks til ni den 24. desember. I Norge varer feiringen lenger, med fester, konserter og stemning, forteller Lars.

Julegaver brukes kun der amerikanske tradisjoner har sneket seg inn.

- Gaver gir de på Hellige tre kongers-dag. Da skal man være veldig fattig for ikke å gi minst en gave til de som er til stede, sier Jorunn.

En julekrybbe har plassen der nord­menn bruker juletre.

- Krybben er svært viktig. På marke­dene finner man hele kvartaler med salg av figurer, sier Jorunn.

Rundt krybba skal det alltid ligge frisk frukt. Etter et kveldsmåltid og julemesse, går paraguayanerne ut på gatene for å hilse på hverandre og sende opp fyr­verkeri.

- Det er ikke som den lukkede fami­liejulen her hjemme. Søramerikaneme er mer sosiale enn oss, sier Lars. og legger til at julefeiringen i Paraguay ligner mer på vår nyttårsfeiring.

- De går på besøk til hverandre også, og det første de ser på er julekrybben. legger Jorunn til. Hun tenker seg litt om, og kommer på enda en ting:

- De bruker nesten ikke stearinlys. Lysene har mest med døden å gjøre. Når noen dør, tenner de masse stearinlys. Det har forandret seg litt, men vi syntes like­vel ikke at vi kunne bruke lys. Ikke fikk vi tak i fargede lys heller.

Den eneste umiddelbare likheten Førland kommer på, er det gode, gamle julebrødet. Bortsett fra mangel på sukat og tilsetning av malt, serverer de det søte, fine brødet med rosiner i.

Små bekreftelser

- Hva har fått dere til å holde fast på det lange løpet som misjonærer? Lars smiler litt før han svarer.

- En ting er at jeg har følt evangelis­eringen som en oppgave. Vi har dessuten sett behovene der vi har vært. Senere har vi merket takknemligheten til venner vi har fått. De er glade for å få besøk. Det pensjonerte paret reiser stadig ut til det gamle misjonsfeltet for å undervise på bibelskolen eller ganske enkelt besøke familie og venner.

Jorunn følte det naturlig å drive søndagsskole:

- Det fantes ikke mye arbeid for barn da vi satte i gang. Før vi bygget barne­hjemmet, startet vi søndagsskole i en lei­lighet, og gikk rundt og inviterte til barnemøter. Nå har det blitt opprettet noe som ligner på søndagsskoleunionen i Norge. De kurser nye medarbeidere.

Flere av «barna våre» har gått slike kurs, og holder søndagsskole der de bor.

- For ikke så lenge siden fikk jeg brev av en godt voksen mann som bor i Brasil. Han hadde fått tak i adressen min, og for­talte om en konsert han hadde blitt invitert til. «De sang et kor som du lærte meg på søndagsskolen,» skrev han. «Da vendte jeg meg til Gud igjen.»

Hjertet i Paraguay

- Hvor har dere hjertene deres, i Norge eller Paraguay?

- Skal jeg svare ærlig, har jeg hjertet mitt i Paraguay, sier Lars. - Jorunn har litt mer som binder henne til Norge.

- Moren min lever enda, og jeg har flere søsken her. Det blir nok fifty-fifty.

To av barna til Jorunn og Lars er født i Brasil, og alle er gift med paraguayanere. Så sent som i oktober var de på besøk hos blant andre sønnen og svigerdatteren, som har misjonstjeneste i Peru. Kun ett av barna med ektefelle og barn har flyttet tilbake til Norge.

Bildet:

Jorunn og Lars bor hjemme i Norge. Formelt avsluttet de i fjor, etter 40 år, men de er stadig i Sør-Amerika og besøker venner og familie. Jorunn stiller med paraguayansk drakt for anledningen

- Svigerdatteren vår er forøvrig oppvokst ved barnehjemmet, så jeg har oppdradd svigerdatteren min. Det er det ikke alle som har fått lov til å gjøre, ler Jorunn.

Jorunn, Lars og de andre som har drevet barnehjemmet har holdt en begrenset størrelse på driften. Dermed har de klart å holde kontakt med flere av barna. Nå har de både egne barn og barnebarn og en stor mengde hjertebarn i Paraguay og Peru.
- Det er berikende for oss å møte dem igjen som familier. Vi sier på spøk at vi har mange barn utenfor ekteskapet, sier Jorunn.

Av Tor Hielset  Den store glede 2002