De siste to milene var veien særlig stygg, enkelte steder var det vanskelig å finne ut hvor den i det hele tatt gikk. Men broder Olav Norhelm manøvrerte bilen med stor dyktighet. En kunne skjønne at det ikke var første gang han hadde kjørt denne strekningen.

Vi reiste fra Ypacarai ved 6-tiden om morgenen med Paso Cadena som mål. Jeg ble med vennene oppover for å besøke dem og få et innblikk i deres arbeid blant indianerne. Da vi skimtet lysene fra misjonsstasjonen. var klokken blitt 18.30 på kvelden, og det var godt å stige ut av bilen etter over 12 timers kjøring.

Paso Cadena er et vakkert sted. Stasjonen ligger på en høyde et stykke fra elven som bukter seg under den idylliske broen som fører veien over på den andre siden. Her oppe på høydedraget ligger det prektige hospitalet og på den andre siden av veien er skolebygget oppført. Noe lenger oppe ligger misjonærboligen som Norhelms har bygget, j den minner mye om en typisk norsk bungalow,                i

Når en sitter i den koselige peisestuen med de norske filleryene på golvet og norske malerier på veggene, da kan en faktisk glemme seg bort og tro at en er på en norsk fjellstue. Drømmen blir fullkommen under måltidet med ekte norsk geitost som det naturlige midtpunkt. 

 Jeg fikk anledning til å tilbringe 5-6 dager hos våre venner og fikk anledning å se arbeidet på nært hold. Mange syke kom for å få hjelp, og søster Bergljot behandlet dem med en sykepleiers dyktighet. Spesielt mange var det som led av den forferdelige sykdommen som kalles for «jaga». Den ligner mye på spedalskhet, og det finnes de som har mistet både nese, tær og ellers andre legemsdeler av den grunn. Det blir store åpne sår på kroppen p.g.a. forgiftning i blodet. I de dagene jeg var i Paso. kom det flere som led av ovennevnte sykdom, to menn hadde gått hele 12 mil for å få hjelp!

Vi var også en dag på besøk hos en syk trolldoktor. Han lå der i sin hytte omgitt av sine tryllemidler. Han hadde før vært indianernes såkalte «trolldoktor» som hadde drevet med sine besvergelser og ritualer for å drive sykdommen ut av kroppen på sine pasienter.

Nå var han selv syk, og det var ydmykende for ham å ta imot injeksjonen som de kristne gav ham. Vi bad til Gud der i hytta hans, at Herren også måtte gi ham den åndelige medisinen som hans sjel var i behov av.

Som kjent har Norheims tatt hånd om noen foreldreløse barn som før levde i fattigdom og elendighet. Her i peisestuen satt disse  små  hjerteknusere  om kveldene, rene og velstelte og med smil om munnen. De var omgitt av kjærlighet og god behandling og har fått en sorgfri tilværelse. Det var ikke fritt for at det også rørte seg i mitt eget hjerte. Tankene gikk til det ennå halvferdige barnehjemmet som vi holder på med i Ypacarai, og bønnen steg opp til himmelens Gud om at midler måtte komme inn, slik at vi snart kunne få ønske de ulykkelige barna velkommen inn til en trygggere tilværelse. Enda klarere har det gått opp for meg under dagene i Paso Cadena hvilken stor og velsignelsesrik gjerning det er å få gi en slik hjelp til barn som før har savnet kjærlighet og en mors og fars omsorg. Gi dem del i Jesu kjærlighet og la dem få vokse opp med et personlig samfunn med Herren.

Jeg fikk være med på fire møter hvor vi kjente Herrens nærvær. Flere vitnet om frelse fra synd. og en kone fortalte om mannen sin som før reiste bort og drakk opp alle pengene. Nå var det blitt forandring. Når han nå kom hjem hadde han med seg klær og annet godt til familien. Det var Gud som hadde forandret indianerheimen —.

Våre venner Norheims skal om en tid reise hjem. Det var å håpe at det bl. a. kunne komme en sykepleier som kunne ta seg av alle de som kommer og ber om hjelp. Vennene ber og håper på forsterkning i arbeidet og med egne øyne har jeg sett behovet av det. Kanskje du som leser dette bærer på et misjonskall til Sør-Amerlka? Herren har bruk for deg her! Det trengs arbeidere i Paraguay, da misjonen her ute er i ekspansjon, og Gud er avhengig av mennesker til denne gjerning.

Rett ved siden av meg her sitter Santiago og lurer svært på hva jeg skriver. En liten mørkhåret hjerteknuser på en 5-6 år som kanskje ikke lenger husker så mye av sin morke fortid. Nå er han tilfreds og lykkelig. Han har ingen steder å vende tilbake til, og det er som jeg kan lese bønnen i hans blikk: — Kom over og hjelp meg —l