De fleste nordboere vet antagelig ikke så mye om Paraguay, som ligger i hjertet av Sydamerika. Landet er like stort som vårt naboland Sverige, men med folkemengde ca. 1.5 mill. Størstedelen av befolkningen utgjør en blanding av indianerstammen guarani og europeiske folk.

I hovedstaden Asuncion finnes en hel del utlendinger, spesielt tyskere, som er innehavere av forretninger etc. Ca. 12 mil utenfor Asuncion har de f. eks. en stor koloni som drives med moderne redskaper, traktorer, bulldozere. For ca. ½ år siden besøkte jeg noen venner som bor i denne kolonien, som ligger i et av de vakreste områder som finnes i hele Paraguay. Omgivelsene kan minne nokså mye om Norge med høye, skogkledte åser og strykende fossefall, og med et klima som gjør underverker på en malariagul nordboer. Bakom de skogkledte åsene bor de ville guayakiindianerne.

Her i den tyske kolonien har de mange fellestiltak, de har f. eks. sagbruk, mølle, druepresseri etc. Så langt øyet kan nå kan man se vinrankene, fulle av store og saftfulle vindruer. I druetiden hersker det stor travelhet, alle er på en eller annen måte opptatt med druehøsten, og hver eneste dag kjører tunge lastebiler fulllastet med utpresset druesaft avsted inn til hovedstaden. I nærheten av Encarnacion har også tyskerne en ganske stor koloni som heter Fram, dessuten har russere, polakker og italienere også sine kolonier på forskjellige steder i det sydlige Paraguay. Nå er det også på tale at her skal komme japanesere, og for kort tid siden passerte flere representanter for den gule rasen sammen med de øverste militære sjefene i landet, misjonsstasjonen vår. De har planer om en koloni ca. l norsk mil fra oss, staten vil gi gratis et temmelig stort område , til emigrantene. Her ligger nemlig store landområder udyrket, men landet selv er så fattig at det ikke har anledning til å sette i gang noe. Det er mange muligheter, men det mangler kapital og moderne redskaper, hvilket utlendingene alltid fører med seg.

Den vanlige paraguayers redskaper er bare en litt bred hakke og så den uunnværlige machetene, en halv meter lang kniv. Når de rydder seg mark, bare tenner de fyr og lar det stå til — etterpå ser man bare høye, svarte og svidde trestubber stå igjen — som griner nakne og triste med sine bare "armer", som spøkelsesfigurer — opp mot himmelen. Her hverken pløyes eller harves, det er bare noe som gjøres i koloniene til utlendingene. Heller ikke gjødsler man jorda, men vokser gjør det, og ugresset enda mer. Det mest vanlige som dyrkes er mandiocaplanten — det er paraguayernes viktigste ernæringsmiddel ved siden av maisplanten. Søtpoteter og en grønnsak som kalles for zapallo er også mye brukt. For ikke å snakke om sukkerrør ! ! ! Det er en meget ettertraktet vare, for her liker de det som er søtt. Mange holder av den grunn bier, og våre nærmeste venner her blant paraguayerne har ca. 30—40 bikuber, men det er slett ikke for mye, for de forteller at de f. eks. bruker 3 liter honning pr. dag. Det synes selvsagt på tennene også — eller rettere sagt på de de ikke har. Overalt utover på landsbygda ser man sjelden en ungdom med tennene i behold, allerede i 15—16 - årsalderen må de fleste trekke ut tennene sine — eller de går der med halve, svarte stubber og griner mot en.

Det første vi blir budt når vi kommer inn i et hjem blant våre paraguayer-venner, er en stor dyp tallerken med gyllen honning, store kaker. Det rent grøsser i en ved tanken på hva som forestår, men det er bare å sette i gang like godt først som sist, selv om en er nær ved å strupes. Heldigvis er skikken her i landet at en ikke har oppdragelse hvis en ikke lar det ligge igjen en bra slump på tallerkenen — hvilket vi med glede benytter oss av !! l

Nå er det funnet en plante, en vill plante, som inneholder 33 % mere sukker enn sukkerrør, så det blir vel et riktig sukkerland til slutt.

 Ja, det går vel ikke an å fortelle fra Paraguay og ikke nevne yerba matte, den såkalte paraguayerteen. Misjonsstasjonen vår ligger midt inne i en av de veldige «te-skogene», så vi kan følge trafikken på ganske nært hold. I denne årstiden er det derfor arbeide nok å få, hvis en vil arbeide da vel og merke.

Det er et arbeide som forsåvidt er godt betalt, men som allikevel er avskydd. Ikke i første rekke på grunn av de ville dyr og slangene i trærne, som det kan være ganske mange av, men den største årsaken gjelder et ganske lite kryp som så vidt synes, den såkalte garrapata, som slett ikke er å spøke med. Den legger sine egg under huden på mennesket og forårsaker dype og smertefulle sår som er vanskelige å lege. Jeg har selv hatt sår som det har tatt opptil 8 måneder å lege, så jeg vet hva jeg snakker om. Og selv om sårene leges, har en enda truselen for at det deretter skal bryte ut i nesen, hengende over seg for alltid, da det er en sykdom som går i blodet. Her i denne sonen er det derfor mange neseløse mennesker å se — unge som gamle et trist syn.
Det er derfor ikke noe å si på at arbeidet i yerbalen er fryktet, selv om det er bedre betalt enn annet arbeide. Men allikevel går arbeidet med liv og lyst. Arbeiderne hogger alle grenene på yerba-træme, så det blir bare stammene og de tykkeste grenene som står igjen og spriker tomme og nakne mot himmelen. Deretter sankes alle bladene og grenene, kvistene, sammen i store bunter som fraktes pr. menneskerygg til samlingsstedet. Børene er som regel kjempestore, opptil 70 kg., da alle kappes om å være den som kan klare mest, og det er simpelthen umulig å kjenne igjen den som er under børen, for nesten hele skikkelsen er skjult under den veldige bladhaugen. Det er akkurat som om en skulle se en levende bunt med blad og kvister bevege seg bortover de utallige stiene av seg selv. På samlings-stedet veier de det og vekten er nokså primitiv, nemlig to stokker med en stålwire med tall på, som kalles for romana. Over den ene stokken henger en av arbeiderne for å virke som lodd.
Etterpå skal bladene tørkes og dette pågår over et dypt og veldig hull i jorden hvor det alltid brenner en veldig lue. Arbeidet pågår natt og dag på «skift», det gjelder å benytte godværet. For på regnværsdager nytter det ikke å arbeide med «te-bladene», da er den verdiløs og hvis en skulle være så uheldig å komme ut for et regnskyll underveis til samlingsstedet, er alt arbeidet forgjeves — alt er fullstendig verdiløst

Dette er altså Paraguays nasjonaldrikk og også i store deler i andre land på det søramerikanske kontinent er yerba matte mye brukt, f. eks. i det indre av Brasil og også endel i Argentina. Mattekoppen og bombillaen, sugerøret, går fra hånd til hånd, fra munn til munn, ikke særlig hygienisk, nei. Men får paragyayeren bare matte han, så er han fornøyd. Den virker stimulerende og han kan da klare seg hele dagen uten mat. Men til gjengjeld ser han nesten like grønn ut i fjeset som yerbaen han drikker.

Paraguay er motsetningenes land. I Asuncion f. eks. kan man ofte se en stor og flott villa stå vegg i vegg med en falleferdig palmehytte. Iblant ser man kuer og hester, som går og beiter midt i byen ved siden av et amerikansk dollarglis av 1960 års modell.

Befolkningen er til største delen meget fattig, men samtidig finnes det kolossalt rike familier som eier store landområder.

Den katolske kirken er statsreligion og den har stor skyld i at landet er fattig og underutviklet. Bibelen får ikke leses av katolikkene, men der finnes Veien, Sannheten og Livet, og det kan den katolske kirken ikke gi. Av Paraguays 1,5 mill. innbyggere er ca. 90 prosent katolikker.
I februar måned går alle folk i de katolske land inn i faste, og Paraguay er ingen unntakelse Askeonsdag, dagen midt i fastelavnsuken, kler de seg i «sekk og aske». Dvs. med en liten håndfull aske på sitt hode bøyer de kne for altrt, og med innviede palmegrener og asken får de korsmerket tegnet på sine panner. Kirken har også bestemt at i denne tid før påske, før Jesu lidelse og død, da skal alt folket avholde seg fra å spise kjøtt. Men i samme uke leves livet helt ut. Alle er skult og alle er ett. Under karnevalsdraktenes mangfoldighet kjenner de ikke hverandre. Og så spilles, danses og lekes det til langt på morgenen. Tiden er kort og livet må leves.

Behovene etter et fulltonig evangelium i dette landet er så store at man kan arbeide presis så mye som helst, og enda synes man bare at det blir som en dråpe i havet. Man må også ha stor tolmodighet, for syndserkjennelse og veien til freise er det meglet liten kunnskap om, og derfpr kan det ta ganske lang tid for en del innen de forstår frelsens vei. Her er det jo så lett å bli kvitt synden, for det ordner den katolske kirken så enkelt ! ! !