Vi  har ofte nevnt  i våre brev at Paraguay er et vanskelig misjonsfelt, og at det derfor heller ikke her i Caacupe er lett å drive evangelisk virksomhet. Det har dere sikkert alle forstått forlengst. Store  forsamlinger og menigheter av troende paraguayere må en lete omhyggelig etter. Ordet «misjonær» skurrer vel helst i ørene på paraguayerne, da  de  mener selv å  ha den  rette  læren!   

Men  denne søndagen  var  det en 100-tallig forsamling  vi hadde  for oss. Aldri før  hadde  vi hatt så mye  folk.  Alle  plasser  var  opptatt,  mange  av  barna satt i vindusåpningene, og en  hel del  måtte stå ved døren. Den  l. august  flyttet vi  nemlig inn i et større og mer  sentralt beliggende  lokale.  Vi er så glade og takknemlige for dette lokalet, da det  ikke er så lett for oss «evangelicos» å få leid lokaler for  evangelisk virksomhet. Så vi  ser det nesten som  et stort  mirakel at det nettopp er vi  som har  fått leie det. Tidligere var det en bar der, men  eieren gikk konkurs, og huset ble solgt til en mann inne i hovedstaden. Denne  mannen  ble Josef kjent med  bare noen uker tidligere, så  det er rart å se hvordan Gud  legger allting til rette for en!

   Uken før festmøtet hadde vi det svært  travelt med å pusse opp, da det var meget forfallent. Bl. a. ble veggene malt (innvendig) og deretter ble alle dører og vinduer såpevasket, og det var litt av en jobb. Åpningene, vinduene  altså, lukkes av veldige trelemmer, og de er så høye at  Josef måtte   bruke  to krakker, den  ene oppå  den andre, for å nå opp. Heldigvis mestret han balansekunsten, og mens han vasket det øverste av «vinduet», tok jeg den nederste  delen. Da det i alt er 4 slike store vinduer  og 5 enda større dører, tok  det sin tid! Men når varmetiden kommer, blir vi sikkert  veldig takknemlige  for alle  disse mulighetene for gjennomtrekk!  Siden skulle alle  krakkene  vaskes, og golvet  som  er flislagt, trengte ikke  bare en omgang   med skurekluten. «Biblioteket» med alle sine bøker, bibler, bibel-deler og traktater skulle og så på plass m. m., så klokken  var mye  over  midnatt  den  siste dagen før Josef kunne  låse døren.

 Dagen  for festmøtet opp rant  med strålende solskinnsvær.  Fra  tidlig på  morgenen   var  vi  opptatt  med  å legge siste hånd på  verket, og klokken var kvart  på 2 da  vi kunne unne oss  en liten pust — kl. 2 skulle  møtet begynne.  Det  kunne  alle forbipasserende lese på  de to store tavlene som var  satt ut  på  fortauet. Og  grammofonen  med  den eneste spanske platen vi har,  tiltrakk seg nok også en del  nysgjerrige. Men da det plutselig lot seg høre blåse instrumenter gjennom de åpne vinduene, ble det riktig  liv for alvor, og på et blunk  var hele salen fullsatt. En del av våre venner fra Filadelifa, Asuncion, hadde nemlig lovt å komme for å delta med  oss  i dette festmøtet, og de sviktet ikke. Hele første benkerad  ble «satt» av unge,  staute  brødre  med  horn  og andre  blåseinstrumenter (alt en gave fra Sverige), ja, selv stortromma  manglet  ikke. En  kvartett  gledet oss også med sitt besøk sammen  med  pastoren i  menigheten, samt en  argentinsk bror som var på besøk  hos dem. Vennene Byberg fra Ypacarai kom også opp  her, og en del fra en av våre  utposter. Jo, det var en stor  gledesdag for «los evangelicos».

   Etter møtet serverte vi alle frammøtte. En  «liten te-kjele» på 18 liter gikk med,  og alle fikk smørbrød og en  krabbelure. Da vi bare hadde  21 kopper med ditto asjetter  til, måtte vi skynde  oss å  vaske opp etter hvert som de  første ble ferdige for å servere de  neste 21. Men alt gikk strålende, og  det var  bare glede og begeistring å  se hos alle. Det ble en uforglemmelig dag. Det var bare  en ting som manglet: Lokalet skulle vært vårt eget lokale! Og det skulle vel egentlig ikke være så rent umulig  heller. Det skulle være  en  bra investering å legge noen av sine penger i et lokale i  Paraguay. Gud signe enhver  lydhør sjel som er villig til  å tjene Heren også på denne  måten. Om  noen  skulle føle seg minnet om å gi litt ekstra utenom  det vanlige som legges til side, vil sikkert mi-sjonskassereren  med  glede ta imot små som  store beløp til denne så viktige sak: Et Guds  hus i Caacupe! Vår   misjonskasserer er: Josef   Svartdal, Trompet-veien, Lande pr. Sarpsborg.  

Med  våre varmeste  hilsener til dere alle!  

Gunvor og Josef Iversen, barna.

Adr.: Mcal. Estigarribia 73,  Caacupe,  Paraguay.