To misjonærkvinner til hest med hver sin hengekøye, litt ris, og hver sin bibel. De befinner seg langt inne i Paraguays skoger, på leting etter indianerstammer som aldri tidligere har hørt om Guds Sønn, Jesus. De blir møtt av trollmenn, åndetilbedelse og hedensk villskap på sitt verste. Dagen etter samler de hele landsbyen til møte. Indianerne får høre det enkle budskapet om frelse for første gang i sitt liv...

Den ene av disse kvinnene var Gunvor Iversen. Sammen med Bergliot Nordmoen foretok hun mange slike reiser innover i skogene for å få kontakt med indianerne, og gi dem evangeliet. Kallet var drivkraften, Guds kall som gjorde alle andre framtidsdrømmer til skamme hos en ung kvinne med livet foran seg, idet hun forstod at å gjøre Guds vilje var den største lykke.

Jeg angrer ikke en dag på at jeg reiste ut. De mange opplevelsene av Guds trofasthet ville jeg ikke ha vært foruten for noen pris, sier Gunvor, som sammen med sin mann og misjonskollega, Josef, og to av barna for tiden er bosatt i Sarpsborg. P.g.a. barna har vi måttet være hjemme noen år, men det går ikke en dag uten at vi tenker på og ser for oss vennene der ute, smiler hun.

Ofret til misjon ved fødselen

Gunvor vokste opp i Sarpsborg og foreldrene, som ble døpt i begynnelsen av 20årene, var ivrig med i pinsebevegelsen. Gunvor selv ble døpt under en vekkelsestid i menigheten, og et halvt år senere ble hun åndsdøpt.
Denne opplevelsen var veldig fin for meg, fordi jeg ikke var «datofrelst», smiler Gunvor.
En måtte jo være frelst når en ble åndsdøpt, vet du, så fra da hadde ikke sjelefienden noe tak på meg lenger.
Jeg visste ikke noe om det da, men min mor hadde hatt en vanskelig fødsel, og hun hadde lovt Gud at om alt gikk bra skulle hun ofre meg til misjonen. Som barn hadde jeg det for meg at jeg skulle bli misjonær, uten å vite om mors løfte.

I åtteårsalderen ble Gunvor alvorlig syk. Skarlagensfeber og meslinger føne til blodforgiftning. Bena ble blåsvarte og tykke som tømmerstokker. Smertene var uutholdelige,morfinble sprøytet inn hver tredje time. Hun var oppgitt av leger, ingen hadde tidligere overlevd en slik tilstand. Alt håp var ute. Hendene var forkrøplet, så hun måtte mates. I tillegg var både moren og søsteren syke i skarlagensfeberepidemien som for over distriktet i 1938.

Jeg husker en dag da jeg plutselig fikk se en hvit skikkelse som rakte sine hender ut mot meg, og jeg reiste meg opp i sengen. Da de andre så det trodde de jeg skulle dø. Jeg ble merkelig nok verre. Men en dag kom far med et lommetørkle som han hadde fått brødrene til å salve og be for. Jeg skjønte ikke noe av det, men han bad meg holde det i hånden, og den natten snudde sykdommen seg. Legen måtte innrømme at det var bare en høyere makts inngrep at jeg overlevde.I byen hadde ryktet gått at jeg allrede var død. Klasseforstanderen min hadde til og med holdt minnetale over meg, fordi han hadde hørt at jeg var død. Jeg lurer på hva han sa, jeg, ler Gunvor.Søndagsskoletekst fikk fart på lydigheten.Årene gikk, Gunvor gikk realskole, handelskole og kurs, og fikk jobb som stenograf i et firma. Misjonskallet kom i bakgrunnen. Hun stortrivdes i jobben, men samtidig lå kallet der. Hun visste bare ikke hva hun skulle gjøre med det. Jeg var med i søndagsskolen, og en kveld satt jeg og forberedte teksten for førstkommende søndag. Det var min tur til å fortelle. Teksten var velkjent om Abraham som fikk beskjed om å reise fra alt, og ut i det ukjente. Da var det som ordene i Bibelen kom imot meg og jeg forstod at jeg kunne ikke vitne om dette til barna når jeg ikke selv var villig. Det som hindret meg var at jeg så på min utilstrekkelighet.

Det var møte på lørdag kveld, og jeg gikk til Rolf Kolshus som var søndagsskole be styrer og sa at jeg ikke kunne ta denne teksten. Men da jeg kom hjem hadde jeg en bønnestund sammen med far, og da løste alt seg. Jeg ble villig, selv om jeg mente at jeg ikke var dyktig nok. Jeg la det problemet over på Gud. Det var en strålende glad søndagsskolelærer som vitnet om Abraham den søndagen! 

Forberedelse og utreise

I møtet samme kveld gikk Gunvor fram for å be for en venninne på første benk, og mens hun lå der kom hun med et budskap i tunger. Forstanderen tydet en bønn om å være villig til å gå, og han forstod straks at Gunvor hadde et kall. Slik går det, jeg slapp å si noe selv. Herren åpenbarte kallet i menigheten på sin måte.Et år senere sluttet jeg i jobben, gikk på bibelskolen i Oslo og et samaritkurs på Ullevål. Det ordnet seg med underhold fra min hjemmemenighet, Filadelfia, Sarpsborg, og som følge av kontakt med Bergliot Nordmoen som hadde vært i Paraguay en

periode tidligere og Ruth Kjellås. reiste jeg og Ruth til Paraguay med båt fra Drammen i oktober 1955.Vel ute begynte letingen etter et sted å ta fatt. Det var ingen misjonsvirksomhet fra før i landet, og det gjaldt å få kontakt med indianerne et eller annet sted. Bergliot Nordmoen kom et år etter de to andre, og sammen reiste de innover i skogene.

Blant indianerne

I Tranquerita fant de en forlatt indianerhytte, og hengte opp hengekøyene sine der. Det viste seg senere å være en gravplass. Indianerne var åpne, men andre vanskeligheter oppstod, og de tre kvinnene måtte dra videre.

Vi kjøpte hver sin hest og drog innover i skogene for å finne indianerstammer som ennå ikke hadde hørt om Jesus. Det eneste vi hadde med oss var hengekøyene våre, Bibelen og litt ris.

Jeg husker en gang vi besøkte en gruppe indianere inne i skogene. Vi bodde i en hytte vi hadde fått lov å låne. Etter noen dager fikk vi imidlertid beskjed om at vi måtte flytte ut, for de skulle bruke hytta. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å henge opp køyene våre mellom noen trær utenfor. Det viste seg at hytta vi hadde bodd i var et åndehus. Nå skulle det være fest, og indianere strømmet til fra alle kanter. Tre trollmenn kom også, og de begynte å påkalle åndene.

Hele landsbyen danset, raskere og raskere. Til slutt var det umulig å skille dem fra hverandre der de hvirvlet rundt. Den taktfaste dunkingen og de skrekkinngytende hylene var uhyggelige. Vi satt der i hengekøyene våre og bad, time etter time. Til slutt kom den ene trollmannen bort til oss og sa han kunne ikke få det skikkelig til den dagen. Vi visste hvorfor. Vi hadde påkalt den levende Guds navn!

Dagen etter hadde vi en veldig fin anledning til å vitne om Gud for alle indianerne som var samlet. Vi hadde søndagsskole time etter ti me, og da vi gav oss hadde vi brukt all flanellografen og alle bildeseriene våre. Disse menneskene hadde aldri hørt om Jesus før. De trodde på en Gud, men de visste ikke at han hadde en sønn. Det er unektelig en underlig opplevelse å stå foran slike mennesker, og så enkelt som mulig prøve å vise dem frelsens vei. Det er nesten vanskelig å være enkel nok.

Hjemme i Norge etter første perioden i Paraguay traff Gunvor Josef. De giftet seg og drog ut sammen.

Først en tid i Paso Cadena. Siden ledet Gud dem til Caacupe, katolisismens høyborg i Paraguay. Og et vanskelig sted å virke. Herren åpnet imidlertid dører, og dermed ble det også virke, ikke bare blant indianerne, men også paraguayere. Det er jo som kjent mange folkeslag i dette landet.

Vi møtte stor motstand den første tiden, forteller Gunvor.

Folk kastet råtne appelsiner og egg på huset vi hadde møter i for å få oss vekk. Og det lyktes de også i, men vi flyttet bare litt nærmere sentrum, og slik fikk vi også mer folk på møtene.

Det er ikke lett å virke i Paraguay. Du trenger en masse tålmodighet. Mange ganger var bare vi og en , annen familie som var samlet til møtene. Før vi reiste hjem denne gangen kunne vi imidlertid stifte en menighet i Caacupe. Det var en torsdag.

Det var tider da vi var motløse, og ieg husker en gang vi syntes det 'ikk tregt med alt sammen. Da fikk vi besøk av noen som fortalte at i en vekkelseskampanje vi hadde arrangert i Caacupe, var bl.a. en mann blitt frelst. Han drog hjem til landsbyen sin og begynte å vitne. Ingen var frelst der. Han bad for syke, og både dyr og mennesker ble friske. Etter en tid var alle i landsbyen, d.v.s. 100 mennesker, blitt frelst. Vi visste ikke om noe av dette før lenge etterpå. Det ble for oss et bevis på at det lønner seg å holde ut selv om en ikke alltid ser resultatene. Vi vet ikke hva Gud kan gjøre.

Du har tilbrakt de fleste av dine voksne leveår der ute. Hvordan er det å være hjemme i Norge?

Jeg føler meg mest hjemme i Paraguay. Folk her er så opptatt av mange ting som for meg er uvesentlig. Jeg våt at om jeg hadde vært hjemme, kunne jeg hatt et hjem på høyde med alle andre, men jeg ville ikke hatt den fred og ro i hjertet som den har som gjør Guds vilje. Jeg angrer ikke en dag på at jeg reiste ut. De mange opplevelsene av Guds trofasthet ville jeg ikke vært foruten. Det er nåde at jeg skulle få det privilegium å reise ut. Nå er vi hjemme noen år, og det går ikke en dag uten at vi ber og tenker på vennene der ute. Men det er oppgaver nok der en er. En får ta en dag av gangen og stole på Guds ledelse i alle ting, sier Gunvor Iversen