Den første turen til Paso Cadena ble en stri tørn for de første misjonærene. Men de tre kvinnene var overbevist om at Gud hadde kalt dem til å bringe evangeliet til indianerne der oppe.

Norske pinsevenner kan i dag se tilbake på 40 års arbeid blant indianerne i Paso Cadena. De første misjonærene som tok opp dette arbeidet var Ruth Kjellås. Bergljot Nordmoen (gift Nordheim) og Gunvor Johansen (gift Iversen).

Stedet lå 55 mil fra Asuncion. Vi fikk leid en lastebil som skulle bruke fem dager på turen. Etter ca. 40 mils kjøring tok vi av til en sidevei, og om vi hadde trodd at det skulle bli noe bedre, så tok vi nok helt feil. Vi skled og slingret framover.

Under åpen himmel

Den siste natten overnattet vi midt på veien bare 10 km fra Paso Cadena. Et av bakhjulene gled ned i en grøft, og bilen ble stående fast. Skogen lå tett, og vi hørte jaguarene, som det da var mange av på disse kantene av landet. Vi gjorde opp et stort bål, og lå eller satt omkring det natten igjennom til det lysnet av dag.

Etter et par timers arbeid sto lastebilen igjen oppe på veien igjen. Etter en times kjøring med tett skog på hver side av veien kom vi fram. Fra toppen så vi en stor slette ligge foran oss. Vi var framme i Paso Cadena.

Den lille hytta som vi fikk skaffet oss så nokså skrøpelig ut med gresstak og jordgulv. Mannen som eide den hadde laget en grue midt på gulvet hvor han hadde en stor gryte. Han ville mer enn gjeme selge hytta og jorden sin. For 1.000 kroner, som vi hadde fått fra søndagsskolen i Filadelfia, Sarpsborg, fikk vi hytta med madioca, mais og peanøtter, samt ca. 60 høns, fire smågriser og noen ender.

Vennlig høvding

Vi hadde nådd målet, men det viktigste spørsmålet var: Ville indianerne ta imot oss? Heldigvis var høvdingen for den største stammen, Juan Pablo Vera, vennligsinnet, og ville mer enn gjerne at hans folk skulle ha kontakt med oss.

Som et viktig ledd i all ny menighetsvirksomhet blant primitive folk, begynte også vi med skolearbeid. Det er sagt at misjon er å gi folket evangeliet, ikke bare muntlig, men også skriftlig. Det ligger nok mye sannhet i dette, og skal vi drive misjon blant analfabeter, er en av de første oppgavene å lære dem å lese så de selv kan lese Bibelen.

På denne tiden var det ca 70 % analfabeter i Paraguay, men det er lite sannsynlig at indianerne var regnet med i denne statistikken. Lensmannen i nærmeste landsby, Santa Ana, halvannen km bortenfor Paso Cadena, kunne heller ikke lese eller skrive enda han skulle være den øverste myndighet i en landsby på 500 mennesker. 

 Allerede uken etter at vi kom til Paso Cadena, samlet vi de første barna til skoleundervisning. Det var ikke så mange til å begynne med og de visste vel knapt hva skole var for noe. Undervisningen foregikk under et stort tre midt på gårdsplassen.

Vi la planker over noen tomme såpekasser til benk, og over en tro som hønseflokken hadde pleid å drikke vann av la vi en annen planke og dermed hadde vi skrivepult. Så var alt utstyret i orden, og skolen kunne begynne!

Sykearbeid

En kan vel vanskelig tenke seg misjon blant primitive folk uten sykearbeid. Vel hadde indianerne sine egne medisinmenn å gå til, og de kjente til en god del ganske nyttige planter og urter som de lager et avkok av og drikker eller blad som de legger på byller for å trekke ut verk. Mye er bra, men de unyttige kunstene er som sagt allikevel i flertall og gjør bare ondt verre.

Etterhvert ble vi godtatt og mødre kom med sine barn fulle av skabb og byller, innvolsormer og røde betente øyne. Babyer som hadde dysenteri eller malaria hang slappe i et tørkle som moren hadde om skulderen.

Vi var glade for å kunne hjelpe så langt vi forsto, men det monnet jo så lite. I begynnelsen var det ikke så greit, for folket hadde så liten tro på disse nye greiene, og de satte mer lit til sine medisinmenn som de jo hadde kjent i årevis, ja i årtier. Dem hadde deres egne besteforeldrer brukt, så det visste de jo hva var. Men hvem visste vel noe om disse underlige gringas som stakk lange nåler inn i kroppen på folk?

På smale jungelstier med evangeliet

Men hvordan kunne vi få alle disse indianerne som dengang bodde så spredt omkring i skogen, ofte bare 2-3 hytter på et sted, under Ordets forkynnelse? Jo, vi måtte gå til dem på smale indianerstier innover i skogen. Naturligvis måtte vi ha en kjentmann med, ellers var det umulig å finne alle disse godt bortgjemte hyttene. Oppakningen var som regel stor, for det mest nødvendige kjøkkenutstyr måtte vi ha med. Litt mat måtte en også sørge for, da det ikke var så mye av det blant indianerne, flannellografutstyr og musikkinstrumenter for ikke å glemme hengekøyene våre! Og mens indianerne krøp inn i sine lave hytter da natten kom, hengte vi opp våre hengekøyer mellom noen trær i nærheten. Det var mange jaguarer og andre ville dyr i skogen på den tiden, men aldri var vi redde og aldri kom noen oss for nære. På disse besøkene fikk vi ofte merke den sterke kampen mellom lys og mørke, da indianerne hadde sine sammenkomster hvor de påkalte åndene til sine forfedre. Vi opplevde mange slike for oss litt uhyggelige ndefester.

Vel tilbake i Norge igjen etter endt periode, møtte en alltid noen som ville fortelle oss at det var bedre å la indianerne leve og dø som de ville. Det var ikke riktig av oss å forstyrre dem, de levde da vel så lykkelig og tilfreds og var fornøyde med det livet de levde! Men den som har sett denne virkeligheten med egne øyne vet at det bare er på overflaten det kan se slik ut, for selv om indianerne er fornøyd med sitt enkle liv i skogen, så har de ingen fred og indre ro. De er egentlig ikke lykkelige. Hvorfor skulle de da streve slik de gjør? Disse åndefestene som vi rett som det var fikk være vitner til var ingen underholdning eller lek for dem. Nei, det var ramme alvor. De vet at det er noe bak død og grav og det er dette de søker etter, men de vet ikke den rette måten å søke på.

Hvem skal vise dem den rette veien? Jo det er vår oppgave, vi som har hørt evangeliet må bringe det videre til dem som ikke har hørt.

Misjonsbefalingen står fremdeles ved makt: Gå ut i all verden ut til alle folkeslag. Denne befalingen gjelder vel også indianerne?