Doctora, frøken, du må komme ned i «Sanatoriet» roper en hes andpusten kone utafor fødestua. Hun har tydeligvis brukt større fart enn det som er igjen av lungene tillater. Jeg er opptatt, men den gamle bryr seg ikke om det, hun blir ved å rope til jeg viser meg i døra. Nå er hun virkelig både sint og sorgfull, for noen har vært inne i rommet hennes og tatt kjøttstykket som hun hengte på spikeren over senga. Det skulle spares til neste dag, men så var det borte. Bare den som vet hva kjøtt eller mat i sin helhet betyr for indianerne, kan forstå hvordan det føltes. Og hvis det attpåtil var de fra den andre stammen som hadde tatt det — Dessuten skulle hun hatt både en varm jakke, såpe og sukker. En ny verdensborger var i vente, og det var ingen annen råd enn at den gamle måtte vente.

Alt vårt arbeide består av hjelp og undervisning, såvel sosialt som   åndelig.   De   fra  deforskjellige stammene som er innlagt i «sanatoriet» må læres å omgåes hverandre, elske andre enn sitt eget folk   er ukjent begrep, men de har som oftest grunn for sin mistillit også.

Pasienten på fødestua skulle også ha undervisning i helt elementær hygiene, spebarnstell, og ikke minst ernæring, for den lille. Det er ingen selvfølge at utlendingen blir trodd når både mor og bestemor tidligere har fortalt at kumelk er skadelig, og at det er farlig å bade de 6 første uker    etter    fødselen.

På sagbruket arbeider det flere indianere.   Noen   står   ved maskinene.

Det kjennes godt når en ser en indianer arbeider selvstendig ved saga, og man gleder seg sammen med dem når en skjønner at de har arbeids-glede, og når de kan gjøre noe som egentlig er «de» «andres» oppgave.

Utafor hospitalet sitter noen skolebarn fra kolonien. Åpner de små plast veskene sine, leker med glasskuler og småstein, sammenligner  kladdebøker  og heimelekser, om de er gjort. De er gjerne ute i god tid, så de kan vente på misjonen både en time og mere, før de fortsetter spaserturen til skolen. 4—5 km skolevei i stekende sol kan være tungt nok. Det blir gjerne tid til å spørre etter en ny blyant, kladdebok, et tøystykke til å male eller sy på, eller noe som er mista siden «siste utdeling».

Vi som har gått ut med misjonsbefalingen som program, må ikke glemme menneskets åndelig behov i vår iver å hjelpe dem, — «gjøre dem til disipler — lære dem å holde alt jeg har sagt» sa Jesus. Dette er et arbeide som krever  utholdenhet og tålmodighet, spesielt blant et folk hvor   en   stor   prosent   er analfabeter. Undervisningen er enkel. Ofte forgår den ved flanellograf slik at både store og små kan forstå. Bit for bit blir juleevangeliet eller lidelseshistorien festet til tavlen, og på den måten lærers frelsens vei. Troen kommer av forkynnelsen og det er flere som har tatt i mot Jesus som sin personlig frelser ved å ha sett og hørt evangeliet på den måten.

Oppgavene er  mange  og behovene for hjelp store, men vår lengsel er å nå ut til folket med Evangeliet. Det er stort å ha en oppgave i Herrens vingård, det å ha fått et kall til å gå ut også, men først og fremst er det en gave, dette å få være med å bringe Guds ord til de som aldri har hørt, og være med ålindre nød. «Tenk at jeg også fikk ditt kall, og skal få være med—».