For
tre uker siden hadde vi en indianer
innlagt med svære hoggsår
mange steder på kroppen.
Han hadde slåss med faren
sin, som hadde brukt øks
på  ham.
Vi var redd at det ene såret
gikk rett inn i lungen, og kjørte
ham til sykehus, men der gjorde
de ingenting med han, og han
kom tilbake hit og var her noen
dager, inntil han rømte.
Siden kom han igjen med sårene
fylt med et slags barkepulver,
men det var ikke tegn til infeksjon,
og nå er det snart grodd.
Vi
har for tiden to TBC-pasienter
innlagt. Den ene er en enke
med 4 små barn, den minste
er bare 2 år gammel. Hun
har en voksen sønn med,
og han og kona hans må
ta seg av barna samtidig som
de skal ta fatt på nybrottsarbeid
i kolonien.
Det
er kommet flere nye familier
i det siste. De er gått
i gang med å rydde i skogen,
for det er nå tid for
å plante. Det er fort
gjort å sette opp et hus.
På 3-4 dager har de i
hvert fall skygge og litt ly
for noe regn. De første
månedene de er her, hjelper
vi dem alltid med mat og klær.
De siste dagene har det vært
«kø» utenfor
lagerrommet, for det er mange
som vil ha noe nytt. Det er
høst, og vi har hatt
noen kalde dager, så de
kommer fra andre steder og vil
ha et varmt plagg også.
Jeg
har vært en del ute i
skogen på sykebesøk
i det siste. Det er kommet beskjed
fra flere steder om at de vil
ha besøk, og da er det
gildt å kunne hjelpe.
Det er forresten mye nød
og fattigdom en blir stilt overfor
på slike turer. Som regel
samler det seg mange indianere
i et hus, og da har vi møte
før vi begynner sykebehand-lingen.
Hvis vi da har en bok med bilder
eller flanellograf, er det svært
gildt for de fleste, skjønt
vi finner dem som er helt avvisende
når det gjelder å
lytte til Guds ord, men det
er helst ved første besøk.
Vi
har også begynt utpostmøter
på et nytt sted. En bror
har samtalt med flere som er
interessert i å høre
Guds ord, og vi har vært
der flere ganger. De første
gangene var det mye folk til
stede, men sist kom bare de
nyfrelste. Katolikkene hadde
vært ute med sine advarsler.
Likevel hadde vi et interessant
samtalemøte, hvor de
nyfrelste fikk komme med sine
spørsmål, og jeg
tror det var veldig nyttig for
oss alle.
Flere
av vennene i menigheten har
hatt og har prøvelser.
En bror har helt plutselig forlatt
familien sin, og ingen vet om
han kommer tilbake. Han har
hele tiden vært aktivt
med. En søster - har
vanskeligheter fordi hennes
mann og sønn er beskyldt
for lovovertredelser, og disse
to bor i Brasil i «landflyktighet».
Hun strever alene med høsting
av åkeren og sine 10 barn.
Ja, det er mye nød omkring
en her, og mange bønneemner.
Jeg nevner dette |
|
for
jeg tror at dere som står
med oss i arbeidet, vil være
med å be til Gud for disse
venner som er i vanskeligheter.
Helgen 14.-15. mai
1997 hadde vi mange aktiviteter.
14. mai er nasjonaldagen, og
da var vi sammen med skolebarna
i paraguay ers koien. Det er
20 her fra kolonien som går
der borte i år, derav
noen voksne som går på
kveldskurs for å lære
å lese. Indianerne var
svært fine i sine skoleuniformer,
og de var riktig stolte der
de defilerte sammen med de andre.
Også
i år omsydde jeg mange
sykehusfrakker til skoleforklær
til småjentene. Det blir
flere etter hvert, så
det var litt av en jobb. Alle
elevene fikk også turnsko
og strømper, for det
er ikke så kjekt å
defilere barbent, skjønt
det var de som gjorde det også.
15.
mai hadde vi avskjedsmøter
for fam. Jorud. På formiddagen
var det møte her i kirken,
hvor det var en stor forsamling
av naboer, venner, og en del
av indianerne fra kolonien.
Det var mange som brakte sine
hilsener, som vitnet om at våre
venner var avholdt blant folket
her. Om ettermiddagen var det
møte her i kolonien.
Noen av indianerne hadde kjøpt
to sauer, og vi misjonærer
fikk kjøtt stekt over
ilden, og mandioka, mens de
andre fikk litt kjøtt
og ris.
Det
er naturlig nok tomt etter Anne
Lise og Ole Johs. Jorud, og
vi savner dem, men om vel en
måned kommer fam. Larsen,
og da blir det liv i det store
huset igjen. «Se, jeg
er med dere alle dager,»
var Jesu løfte til sine
disipler. Godt at vi får
oppleve at han er med. når
vi stoler på ham. Hjertelig
takk for all hjelp og forbønn.
La oss fortsatt holde hverandres
hender oppe.
Gunvor
Westgård
Kjære
søster Gunvor. Guds nåde
og fred.
Takk
for din hilsen. Det er gildt
å høre fra deg.
Jeg takker for den fine måten
du forteller fra arbeidet på.
Det er inspirerende og informérende.
Jeg synes det er riktig at så
mange som mulig av K.S.' lesere
får del av det du forteller.
Det er jo et stort og vidstrakt
arbeid du står oppe i.
Jeg forstår at dere har
mange slags pasienter ved sykehuset,
og at indianderarbeidet er meget
spesielt. Dere trenger stor
nåde og visdom til å
gå fram på rette
måte. Jeg forstår
også at det er et stort
tomrom etter Joruds. Vi håper
og tror at Gud skal bruke Larsens,
som nå er begynt. Vi håper
å få en agronom
senere.
Vi
ønsker dere Guds rike
signing. Hils så mye til
alle de nasjonale medarbeidere
og til alle misjonærene.
Gud signe og styrke deg fortsatt
i din store gjerning.
Hans
Svartdal
misj.sekr. |
