Dette ble gjentatt ofte på det store avskjedsmøte på Ebenezer her i Paraguay søndag 15. november. En ny misjonær stod for tur til hjemreise. Denne gangen gjaldt det Henny-Marie Rasmussen. Det passet slik at jeg var på en snartur i nord og fikk også gleden av å være med på avskjedsdagen.

Formiddagsmøtet startet ved 9-tiden om morgenen en bra tid i varmetiden og lokalet var omtrent fullt av barn, ungdom og eldre da Candido ønsket den stor forsamlingen velkommen.

Det som gjorde sterkt inntrykk, var de forskjellige som kom fram, unge og eldre, som bar fram sin avskjedshilsen til vår søster og takket henne for tiden hun hadde vært her ute og den hjelp hun hadde gitt dem. Noen uttrykte seg med enkle ord  på guarani-språket, andre hadde en sang som de ville synge som avskjed, men felles for dem alle var ønske om at søster Henny snart måtte komme tilbake til dem.

På ettermiddagen var det ny avskjed, i indianerkolonien. Et lite møte på gårdsplassen hos noen svært enkle mennesker med et svært enkelt hus med et svært enkelt levesett.

Indianere har vel ikke så lett for å vise sine følelser. En ble derfor desto mer grepet av å se og høre et par av dem stå fram og bringe sin hilsen, noen fikk vanskeligheter med å få det fram fordi gråten tok dem.

Da vi kjørte derfra i Land-Roveren med søster Gunvor Westgård ved rattet, fikk jeg tid til å reflektere en del.

Hva var grunnen til denne spontane og ekte kjærlighet som disse skogens folk viste søster Henny? Var det på grunn av fine og store prekener fra en talerstol? Nei.

Disse enkle skogens folk har vel ikke så lett fra å skjelne mellom fine og mindre fine ord, men de registrerer hjertevarmen bak hånden som setter en sprøyte. som gir deres barn vitaminer, som trøster den syke ... Og det er denne Jesu hjertevarme  disse  mennesker opplever daglig på hospitalet her på Ebenezer og ute i kolonien. Dette er i sannhet Jesu henders misjon i den grå hverdag, der det ikke tales så mye om hva «jeg gjør». Det trengs jo heller ikke så mange ord der livet leves i tjeneste for andre. Gjerningene taler i stedet.

La oss takke Gud for hverandre! Herren har plassert oss på forskjellige steder og med ulike tjenester og talenter nettopp for at vi på en underlig måte skal kunne utfylle hverandre og på den måten være til hjelp for hverandre.

Og for alle Herrens tjenere er jo siktemålet: « .. .for i alle tilfelle å frelse noen...»