Paso Cadena er den eldste og mest ensomme misjonsstasjon i Paraguay. Dette siste året har vi følt oss mer isolert og innestengt enn noensinne. Det har regnet og regnet dag etter dag. Veien som var i elendig forfatning før, ble fullstendig oppbløtt, og elva Acaray gikk over alle sine bredder. Innsjøen gikk til bakken like nedenfor hospitalet. Vi satte ut fiskegarn tvers over veien og fikk så mye fisk at både vi og naboene fikk mer enn nok. Men det var den eneste fordelen vi hadde av oversvømmelsen. Vi var fullstendig innestengt og avskåret fra sivilisasjonen. Det tok på nervene.

Han har lovt å være med alle dager, og han står ved sine løfter. Det er det som gjør at vi holder ut tross alle prøvelser og problemer.

Den fæle veien har vært og er fremdeles noe av en prøvelse. Den har tatt mye tid og krefter. Ikke en gang har vi reist dette året uten å sitte fast i et gjørmehol en eller flere ganger. En gang satt vi i to døgn på veien! Vi hadde fem barn under 10 år og en del ungdommer med. Det ble ikke stor liggeplass på hver de nettene!

Nå har vi måttet ta dypt i pengeskrinet for å få reparert veien noe. En gang hadde vi 15 - 16 mann i arbeid på veien. De var blitt lovt kjøtt og klær for arbeidet. Da lønningsdagen kom, ville alle ha penger. Gamle Bernabe stod i et fillete, frynsete og lappet plagg som engang hadde vært en bukse. ,,Det er ikke vanskelig å se hva du trenger," sa Knut og gav ham en ny bukse. ,,Nei, jeg trenger ikke bukse," sa Bemabe, ,,jeg vil ha penger!"

Men kjøtt trenger dere alle sammen," fortsatte Knut og så fra det ene bleke, anemiske ansiktet til det andre.

,,Nei, vi vil ikke ha kjøtt. Vi vil ha penger! " svarte de i munnen på hverandre. Det var ikke vanskelig å skjønne hva som lå bak. Alle var brennevinstørste. Brennevinet er den største forbannelsen for indianerne her og  den verste hindringen for utbredelsen av evangeliet.

Ignacio er et godt eksempel på det. Han har arbeidet mye på stasjonen og vært med på mange møter. Han ville så gjerne være frelst, og han vitnet og bad på møtene. Men igjen og igjen falt han for fristelsen og drog på fest og drakk seg godt full. Det gjentok seg lørdag etter lørdag. På en av disse festene nylig hadde Ignacio røket uklar med en annen mann. Dagen etter kom begge til sykehuset, Ignacio med et forslått ansikt, og den andre med flere knivstikk i brystet og på den ene armen.

Det er ikke noe rart om det går så galt, for allerede som barn får de smak på brennevinet.

En kveld hørte vi fryktelige hvin fra nabohuset. Vi drog mann av huse for å se. Der krabbet mor Juliana omkring på jordgolvet og hylte og bar seg: ,,Mo'opa che kyse? Che ajuka Isidro Verape!" (Hvor er kniven min? Jeg skal drepe Isidro Vera!) ropte hun. Det var nemlig han som hadde gitt henne brennevin, og nå var hun full og helt fra seg av sinne. Den vesle gutten hennes på 7 - 8 år for også hylende omkring. Han hadde tatt en glødende pinne fra bålet, og alle som prøvde å nærme seg ham, fikk seg et slag av pinnen så glørne haglet. Han var så full at han greide nesten ikke å holde seg på bena han heller.

Hvordan skal det gå med et slikt folk? Er det håp? U-hjelp er i hvert fall ikke nok. Her må en radikal omvendelse til. For den eldre generasjon ser det ut til å være vanskelig å bryte båndene, selv om de er frelst. Men for de unge, og særlig for dem vi har på barnehjemmet, skulle det være sjanser.

Be for barnehjemsbarna og skole-elevene våre! De er Paraguays framtid. Hvor mye kan misjonen gjøre for dem? Her er uante muligheter. Alt avhenger av din og min innsats.

Ingrid Stuksrud, Paso Cadena, Itakyry, Alto Para-Paraguay, S.A.