Det er Gunvor
og Josef Iversen som har hånd
om virksomheten her. Iversen
er forstander for menighetene
her i den sentrale sone, og
han har en stor oppgave i et
vidstrakt område, samtidig
som han også skal ta hånd
om evangeliseringsarbeidet i
selve byen. Caacupe er en stor
by med sentral beliggenhet.
Den er da også et religiost
sentrum for katolikkene. Her
ligger en stor kirke for den
hellige jomfru. Den 8. desember
hvert år kommer folk langveis
fra, ikke bare fra Paraguay,
men fra store deler deler av
Sor-Ameria, for å delta
i eller være til stede
ved de hellige prosesjonene.
Denne dagen er en stor sknftedag,
og folk kan få syndenes
tilgivelse uten å betale
for det. Men nå har byen
også fått sitt evangeliesenter.
Norsk pinsemisjon
har bygd opp en kirke her, som
skal gi plass for studio til
radioarbeidet og til titte raturmisjonen,
samt menighetsarbeidet i byen.
Måtte det bli et åndelig
senter hvor folk får mote
den Herre Jesus Kristus og oppleve
renselse i hans blod og frelse,
uforskyldt av nåde.
Iversens gjør
et godt arbeid her, men også
de trenger nytt og bedre hus
å bo i. Tomt er innkjøpt,
vakkert og sentralt ligger den,
en del midler er tilveiebrakt,
men mer trengs. Vi vil tro at
om ikke så altfor lenge
vil også Caacupc ha sin
misjonærbolig. Det er
så mange ting misjonærene
har å kjempe med, så
en god bolig bør være
minstekravet for dem alle sammen.
Innfødt
evangelistmisjon
Et så vidstrakt
menighetsarbeid som her, og
et arbeid i stadig ekspansjon,
trenger naturligvis evangelister.
Dette er da også menighetene
og misjonærene klar over,
og de har satset nettopp på
denne sektor. Det er mye å
takke Gud for at en har staute
brødre som stiller seg
villige til å virke blant
sine egne og som kan påta
seg oppgaver og tjenester. De
kjenner folket og forstår
dem, og kan derfor få
kontakt på en måte
som er vanskelig for misjonæren.
Også på dette feltet
er problemet økonomien.
Paraguay er et dyrt land å
leve i, og kravene blir deretter,
selv om der små og beskjedne.
En vil så gjerne nå
mye lenger, men midlene er begrenset.
Ypacarai
ligger
mellom Caacupe og Acuncion.
Her ligger barnehjemmet, og
for tiden er det Jorunn og Lars
Førland som har sitt
virke her, som barnehjemsforeldre.
Et stort, og krevende arbeid.
Som misjonærer er de også
aktive på så mange
andre områder. Førland
er feltrepresentant og ivaretar
som sådan misjonærenes
felles arbeid og interesser,
og saker som oppstår både
overfor nasjonale myndigheter
og misjonens ledelse hjemme.
Barnehjemmet
Det
er en opplevelse for oss å
får besøke barnehjemmet
og møte barna og de andre
som arbeidet her. Det er nå
20 barn i forpleining her. Disse
er enten hjem- eller foreldreløse,
men har her funnet et trygt
og godt rede. I en god atmosfære
og harmoniske omgivelser får
de her vokse opp til samfunnsnyttige
mennesker. Framfor alt
får de her mote evangeliet
både i ånd, tale
og praksis. De opplever sann
kristendom omsatt i praksis,
så dette er ikke enssidig
sosialhjelp, men misjon i videste
forstand. De største
barna var funnet for Herren
og deltok med iver i menighetens
arbeid på stedet og var
et nokså markert innslag
i møtene. Det var en
fryd å høre på
sangen og å se dem i askjon.
Hvilken betydning dette får
for menighetsarbeidet, forstår
en egentlig ikke
fullt ut før en får
se det. Men menigheten har alt
sett at dette ungdommelige innslaget
liar tilført dem flere
kjekke ungdommer, som er blitt
frelst og tillagt menigheten.
Stasjonen ligger i de vakreste
omgivelser, ikke langt fra hovedveien,
men likevel så stille
og rolig, som en fredet plett
med god plass til bevegelse
både for barn og voksne.
Betjeningen på hjemmet
er nasjonale.
En stor opplevelse
var det for oss besøkende
nordmenn da barnehjemsbarna
stilte opp og sang for oss,
først på sitt eget
språk, guarani, og så
på norsk, til vår
ære øg store forundring
og glede.
Her i Ypacarai
fikk vi også hilse på
nyankomne misjonærer.
Det var vennene Joruds og Gunvor
Westgård, som etter språkstudier
i Acuncion, skal til Eben-Eser.
Så fikk vi hilse på
Jonette fra Balangen og vår
felles venn, Anne Winsvoll fra
Notodden, som var på besøk
hos Anna Strømssrud.
Søster Jonette var over
sin første ungdom, men
kallet fra ungdomsdagene hadde
ikke
sluppet taket,
så hun hadde solgt gård
og grunn for å kunne reise
til Sør-Amerika, og hennes
ungdomskall ble oppfylt. Gildt
var det å treffes her
ute. En mektig inspirasjon for
våre misjonærer
er det å se nye komme
ut, enten det er som misjonærer
eller på besøk.
Det var godt
å være her, men
vi måtte videre, og ferden
gikk nå tilbake til Acuncion
og derfra med fly til Pedro
Juan Caballero, etter en flyreise
som ble noe lengre enn beregnet.
Vi måtte nemlig mellomlande
i Concepcion på grunn
av regn og dårlige forhold.
Her i byen hadde Iversen tidligere
hatt sitt virke, og det var
interessant for oss å
se og oppleve også denne
byen. Etter noen timers forsinkelse
kom vi da omsider lykkelig fram
til Pedro
Juan Caballero
og ble
hjertelig mottatt på
flyplassen av Anna Strømsrud
og Kjell Arne Johansen og hustru
og barn. Kjell Arne Johansen
er forstander for menigheten
i Filadelfia, her i. byen, og
vi hadde |
|
gleden av å
være med i noen møter
her. Et meget godt arbeid var
i gang. Menigheten er i framgang,
og alt synes å ligge godt
til rette for framtiden. Dyktige
nasjonale brødre star
klar til overta arbeidet og
føre det videre. Pedro
Juan Caballero er en by på
ca. 53 000 innbyggere, og som
grenseby til Brasil kan den
virke noe ,,barsk' , men hvor
stort a evangeliet også
her har framgang og får
makt.
Her i byen har
da også Anna Strømsrud
sin bolig, mens kolonien Eben-Eser
ligger ca. 10 mil utenfor byen
og inn i skogen. Del er et arbeid
for og blant indianerne. For
NORAD-midler er del her bygd
opp en administrasjonsbolig,
sykehus tannlegekontor, sagbruk,
hus for betjening og ellers
en rekke nødvendige bygninger.
Alt er oppsatt med tanke på
komme befolkningen til gode.
En u-hjelp som når fram
dit den er tenkt, til folket.
Det var gripende
å være vitne til
den kjærlighet som disse
fattige og syke indianerne viste
overfor søster Anna og
misjonen i det hele. Inntil
stasjonen her på Eben-Eser,
ja som en del av den, var det
8000 mål med skog og landområder,
hvor indianere som ønsker
det, kan få slå
seg ned. De får tildelt
et passe stort landområde,
slik at de kan drive jordbruk,
og blir de boende her en tid,
vil eiendommen tilfalle dem
til odel og eie, ja, om ikke
til odel, så til eie.
De vil da få skjøte
på eiendommen, slik at
de kan sitte trygt.
Søndag
formiddag fikk vi være
med på en gudstjeneste
i den vakre kirken på
stedet, som var bygdt av midler,
samlet inn blant misjonsfolk
i Norge. Kl. 9 søndag
morgen begynte gudstjenesten,
og da var kirken fullsatt. Her
var det glede og begeistring,
så selv om en måtte
burke to tolker, følte
en umiddelbar kontakt med forsamlingen.
Og Herren velsignet oss alle
sammen.
Vi likte oss
godt på Eben-Eser og tror
nok at Gunvor Westgård
og vennene Joruds, som snart
er klar til å begynne
sin gjerning her, vil komme
til å trives i arbeidet.
Vi for vår del var bare
pilegrimer, så vi måtte
videre. For oss ble det å
ta farvel med våre nye
venner på Eben-Eser og
i Pedro Juan Caballero. Vårt
neste reisemål var
Paso Cadena,
som er den eldste
stasjonen som pinsevekkeisen
i Norge har i Paraguay. Man
kunne riktig undres hvordan
tre enslige søstre kunne
finne veien inn til dette stedet,
men Herrens veier er ofte underlge
for oss mennesker. Det er vennene
Gunvor og Ingvald Skretting
og Kitty og Knut Asplund som
har sitt virke her inne nå.
De gjorde oss oppmerksom på
at det kom til å bli en
strevsom reise, både
veiene, varmen og støvet
var en påkjenning.
De første
to tredjedeler gikk på
fin asfaltert vei, men siste
del av reisen, ca. 10 mil, var
nesten ikke til å tro.
Opplevelsen av skogen og naturen
gjorde for oss førstegangsreisende
det hele til en opplevelse,
men man kunne undres over at
bilen kom igjennom., og at den
TEKST mangler |
