Den 28. juli var en ekstra stor dag for oss her i Ypacarai — da hadde vi nemlig gleden av å døpe seks lykkelige venner som har valgt å følge Jesus og leve for ham.

I to dager kjørte vi rundt med bil og høyttaler for å innby stedets befolkning til dåpsmøtet og på den måten om mulig å nå flere med Guds ord. Vi regnet derfor med storinnrykk både fra Ypacarai og ellers tilreisende, så vi hadde lånt ekstra stoler for anledningen. Likevel ble plassen så altfor liten. Mange av byens folk kom for å se på en bibelsk dåp, og for mange var det vel også første gang de overvar en

slik dåp. Likeså kom mange venner fra pinsemenigheten i hovedstaden i en leid buss, bl. a. et blandet kor som deltok i møtet. Broder Leonardo Alderete som nå er innsatt som pastor i menigheten i Asuncion, var også med og holdt dåpsprekenen for en lyttende forsamling.

For oss ble det en minnerik stund, for det første å se lokalet fylt til trengsel, og likeså å lytte til vitnesbyrdene av dåpskandidatene. Fire av disse kom fra et sted som ligger hele 8 mil fra Ypacarai. Vi har på dette stedet åpnet ny virksomhet og har et fast møte der hver uke. Møtene har vi i et privathus, og det gleder oss å se at såkornet har gitt frukt.

Ellers er den åndelige jorden l Paraguay ennå så hard og tiltrampet at en ofte tviler på at noe i det hele kan spire opp. Men. Gud være takk, av og til får vi se noen søke Gud, om ikke så ofte som en skulle ønske. Derfor er det også ekstra høytid når vi kan innby til dåpsmøte og få være med å se Guds forvandlende makt.

Vår bror, Adolfo Valdes, som hjelper  oss  her  i   arbeidet, besøker  flittig  hjemmene  og samtaler med folk om Gud. Det er av en uvurderlig betydning å ha innfødte hjelpere i dette arbeidet, spesielt p.g.a. språket. Her i Paraguay snakker en del spansk, men langtfra alle. Mange kan bare guarani, som er folkets språk. Dette språket er deres språk. I motsetning til spansk som for mange er et innført sådant. Vil du ha en paraguayer til å smile og bli i godt humør, så er det bare å si et ord på guarani. Da er det kontakt med en eneste gang! En skal bare reise litt utenfor hovedstaden, så møter en allerede vanskeligheter med språket, da mange som sagt ikke snakker spansk. Av den grunn er det så viktig å ha med seg de innfødte i arbeidet som da kan samtale med den enkelte. Når en innfødt medarbeider kan være med i møtene, besøke hjem og i det hele gjøre en evangelists gjerning, selvsagt i samarbeid og med tilsyn av misjonæren på stedet, da tror vi at en har de beste forutsetninger til å for­vente resultater for Guds rike.

På barnehjemmet her har vi en ung bror som er hos oss som altmuligmann. Han har arbeidet i misjonen i flere år og er en meget gudfryktig bror og et lovende evangelistemne.

I etter­middag stod vi i grønsakåkeren og samtalte. Han holdt på å rense vekk alt ugraset som vokser så fort opp her ute, og vi kom til å snakke om hvor vanskelig  det  var  å  holde ugresset i sjakk på dette store området hvor vi bor. Det ble så klart for meg at det samme finner vi på de åndelige arbeidsmarker her ute. Det området som vi arbeider i er så stort og vidtrekkende og arbeiderne er så få, at det ofte føles som om «ugresset» av og til vil ta overhånd. Det er jo ikke nok å rense bort ugress fra de nye planter, de skal også ha sin daglige vanning, tilsettes gjødning   —   sprøytes   med insektdrepende middel — bindes opp. Ja pleies med omhu og kjærlighet. Men når området er stort, får en ofte ikke gjort annet enn å luke, for ugress vokser jo som kjent fortere opp enn nyttevekster. En følelse av utilstrekkelighet  kommer  ofte over en når en møter det hav av ubrutt mark som er omkring. Her er landsbyer l nærheten som ennå ikke har fått høre evange­liets budskap. På disse steder kunne en ha gått inn, begynt med møter, besøkt hjemmene. men faktum er at skal arbeidet utvides utover de seks byene hvor vi nå driver fast virksomhet, så er vi redd for at det vil gå ut over disse steder. Det er inspi­rerende å rense til ny såmark, men hva da med de områder som allerede er tilsådd og de spirene som har begynt å vise seg, de trenger også mye tid og stell.

Vår kjære bror Vidal som går her og renser jorden for ugress, har et brennende ønske om å ofre seg mer i det evangeliske arbeidet. Han er en ivrig sjele-vinner, og ofte hender det at vi sammen eller han alene besøker hjemmene og innbyr til møtene. Han er også ofte med oss ut på møtene på de forskjellige steder, og vi merker at han har vokst betraktelig i sitt åndelige liv siden vi hilste på ham for første gang for 1,5 år siden.       

Vi ville så gjerne at vår bror kunne vært oss mer til hjelp som evangelist sammen med broder Valdes, da vi som før nevnt bare, må se på den ubrutte mark uten å kunne gjøre noe. Vi har fått noe hjelp fra Norge til evangelisthjelp, men dette er ikke nok engang til en når vi regner med en månedslønn på ca. kr. 250. Skulle det være noen som føler det lagt på sitt hjerte å støtte våre brødre med økono­misk hjelp, så er vi svært takk­nemlig for det. Tilgi vår frimodighet når det gjelder denne saken, men vi ville så gjerne intensivert det evangeliske arbei­det og aller helst nå flere av byene omkring med frelsens bud­skap. Det er vanskelig med ord å forklare hvordan syndens makt holder dette folket i sitt jerngrep.

De er fullstendig fremmede for Guds nådes tilbud og den frigjørelse som finnes i Kristus. Men vi har tro for at også Paraguay snart skal få oppleve vekkelsestider fra himmelen og utruste innfødte arbeidere til innsats for Herrens sak.

Eventuelle midler kan sendes til misj.kass. Helge Martinsen, Hanaborgveien 43.  Fjellhamar p.å.

Deres i tjenesten

Jorunn og Lars M. Førland