 To
år var Mirian da hun ble
bragt til barnehjemmet i Ypacarai.
Den lille kroppen var full av
lus og sår, og med en
mave full av innvollsormer.
Ikke rart at øynene var
alvorlige og triste... Og det
fortsatte de å være
i uker, - ja, måneder.
I
dag er Mirian 21 år og
går sitt tredje studieår
i sykepleien i hovedstaden Asuncion
med NORAD-stipend. I alle disse
årene har hun hatt sitt
hjem på barnehjemmet,
eller Hogar Norma som vi kaller
det i Paraguay.
Toåringens
triste blikk forble
ikke alltid slik. Etter hvert
merket vi en forvand-lingsprosess.
Den lille blomsten begynte sakte
å springe ut. Øynene
ble lysere og smilet lå
på lur. Vi måtte
bare la den lille jenta få
tid på seg... Forvandlingen
skjedde gradvis. Når
sårene på den lille
kroppen ble borte og ma gen
hadde kvittet seg med sine «inntrengere»,
når hun fikk på
seg rene klær, når
hun fikk lov å sitte på
fanget til «tante»
eller «onkel», når
magen ble mettet av næringsrik
kost, og etter mange andre «når»,
- da skjedde det: Jenta begynte
å smile! Og det har hun
faktisk holdt på med siden...
Det
er ingen tilfeldighet at Mirian
idag utdanner seg til sykepleier,
- for omsorg for andre, ikke
minst de små, har hun
vist lenge.
Så
snart som de små armene
hennes var sterke nok, ville
hun bære de mindre «søs
ken». Spesielt den seks
år yngre Carlos la hun
sin elsk på. For Carlos
hadde klump-føtter før
han ble operert, og da var det
at Mirian ble hans ben. Hun
bar ham til spisebordet, hun
bar ham til WC, hun bar ham
til lekeplassen. hun bar ham
til porten. |
|
Og
når de andre ungene løp
-onkel" i møte når
han kom kjø rende inn,
var det ofte Mirian og Carlos
som nådde fram sist. Mange
av de som har hatt, eller som
for tiden har sitt hjem i Hogar
Nonna, kom til oss i samme tilstand
som Mirian. Blikkene var triste,
og magene sterkt oppsvul-met.
Ja, lille Samuel var endog grå
i håret av underernæring
den dagen han kom sammen med
sine tre søsken.
I
alt er 21 av disse barna nå
flyttet
ut, og elleve av dem er gift
og har stiftet egne hjem. I
dag består «storfamilien»
av 18 små og store, og
vi kan vel si det slik at hjemmet
nå ønsker å
favne de svakest stilte i dagens
Paraguay, de fysisk og psykisk
underutviklede barna. Ti av
sistnevnte gruppe har sitt hjem
der i dag.
Og
ikke minst på grunn av
nettopp de, har vi flere nasjonale
medarbeidere som hver har sine
ulike arbeidsoppgaver på
barnehjemmet. Dette krever ikke
så lite uttellinger hver
måned, i tillegg til kostutgifter,
vedlikehold o.a. De fleste midler
kommer fra enkeltpersoner i
Norge, og PYM's barnefond gir
ett fast bidrag pr. kvartal.
Gjennom 21 år har flokken
av barn og ungdom fått
sine måltider hver eneste
dag. Gud har
hjulpet
igjennom. Men det har også
vært en trosvei. Hva utgiftene
ville bli for neste kvartal
har vi kunnet beregne, men innkomstene
kjente bare Gud...
Vi
berettet litt om Mirian til
å begynne med. Hun er
bare en av 49 andre som har
eller har hatt sitt hjem i Hogar
Nonna. Når hun nå
om kort tid er ferdig med sin
syke-pleierutdannelse, er hun
klar til å gå inn
i misjonens oppgaver på
den sosiale sektor, foreløpig
for et fireårs engasjement.
Dette ser vi på som stort
og verdifullt. Tross alt, -det
største er at Mirian
er frelst, og med Gud har hun
gjort en avtale for hele livet...
Bamehjemmets kasserer er:
Ingebjørg
Birkeland, Sandbekkfaret 71,2007
Løvenstad.
I
dag er Mirian 21 år og
utdanner seg til sykepleier,
for omsorg for andre, ikke minst
de små, har hun vist lenge. |
