At alle misjonærer som kommer ut har sine vanskeligheter med å finne seg til rette med forholdene, kunne være en av årsakene til at arbeidet i den sentrale sone ble påbegynt i februar måned i 1963. Min hustru hadde, vært ute en periode tidligere og var kjent med språk og forhold ellers, men jeg var helt ny og "grønn" da jeg kom til Paraguay ved sankthanstider i 1962. Seks dager tok det for å få alle innreise-papirene i orden, og så bar del i vei til Paso Cadena i en overlastet jeep med tilhenger, hvor mye av vår bagasje var plassert. For min del ble det fra sankthans til januar måned året etterpå som Pasooppholdel strakte seg, for plutselig en dag kom det for meg at vi kunne spørre Villalba. som kjørte trevirke ut fra skogene i Paso Cadena-områdct om å få kjøre med ham nedover når han neste gang skulle til Asuncion. De få eiendeler ble plassert på lasteplanet dagen etterpå, og så bar det i vei med oss alle tre. Vi hadde nemlig siden vi kom til Paraguay fått en sønn.

Når Gud skal la noe skje. lar han oss ikke alltid få vite om hele veien med en gang. Dette ble virkelig en reise ut i tro. Om vi hadde drøftet dette med de andre som var på stasjonen, er jeg overbevist om at utfallet ville blitt "nei". Om vi skulle ha visst utfallet på denne reisen og lagt det fram, skulle sikkert svaret blitt enda mer benektende.

Bilen humpet av sted på de elendige veiene. Vi passerte Itakyry, Hernandarias. og ved et elvedrag tok sjåføren fram revolveren fra gjemmestedet og plasserte den på hyllen ved vinduet. De hadde visst tidligere hatt trøbbel med ferjefolkene, så del var best å ha revolveren klar. På meg, som på en måte ennå var bare nykomlingen og hadde tilbrakt så å si hele 37 år i del fredlige gamle Norge, i sin tid også som sivilarbeider, uten noen form for militaropplæring, virket opptrinnet nifst. Men vi kom vel over uten noen form for forstyrrelse. Det gikk sakte og bedagelig over elven på den gammeldagse maten å komme over på en line festet til den andre siden, og så drog ferjekarene i alt det de orket, til vi var velberget over på den andre siden, med lastebil og alt som hørte med. Det bar videre framover, og snart var vi da inne på den internasjonale veien. Den vår enda ikke asfaltert, men likevel egnet for større fart, så støvføyka stod omkring oss og trengte inn overall. Heldigvis var bileieren av det gode slaget og satte seg på lasteplanet. så vi tie fikk sitte inne i førerhuset sammen med sjåføren.

Plutselig vendte jeg meg til Gunvor og sa: «Du tror vel ikke Caacupe er stedet vi skal slå oss ned for å virke?» Jeg hadde nemlig under reisens løp fått for meg at det skulle være stedet hvor vi skulle begynne el nyll virkefelt. Jeg visste knapt hvor byen var. Vi hadde allerede kjørt gjennom den noen ganger, men det hadde jeg ikke festet meg stort ved, så jeg fulgle bare en innskytelse da jeg sa det. Hun svarte: «Jeg har fatt det samme for meg, men har ikke villet si noe til deg, for jeg kjenner den byen. og den er katolikkenes høyborg i Paraguay.» Men så hadde altså også hun fått for seg det samme uten at vi på noen måte hadde drøftet det.

Nils Ivan Kaslberg var på den tiden i Paraguay, og han hadde foruten arbeidet i Asunciòn også åpnet noen utposter på forskjellige steder ute i landet. Det kunne jo tenkes at han hadde et arbeid i gang i Caacupe, og da ville vi selvfølgelig ikke slå oss ned i byen. Da vi spurte ham om det. svarte han at de hadde en bror i Eusebio Ayala, nabobyen, og hadde tenkt å begynne i Caacupe også. Men da de fikk høre at vi følte for å dra dit, gav både han og menigheten i Asuncion sin beste anbefaling til det. Det viste seg også at deres arbeid tok snart slutt i Eusebio Ayala, og så langt jeg vet, er del ennå ingen regelmessig pinsevirksomhet i den byen.

Jeg glemmer ikke hvor mørkt jeg syntes det var. både åndelig og timelig, da jeg første gang drog alene oppover frai Asuncion til Caacupe på den gamle sorten busser de hadde den tid. Jeg hadde fått adressen til en mann ved navn

 Saul Garcia, som skulle være interessert i de evangeliske, men hvorfor del skulle bli så sent på ettermiddagen før jeg drog, husker jeg ikke nå. Det mørknet fort mens bussen drog seg oppover mot Caacupe. og det var helt mørkt da jeg endelig kom fram til stedet. Min dårlige spansk gjorde heller ikke saken bedre. Jeg hadde faktisk bare vært i Paso den tiden jeg hadde vært i Paraguay, og der gikk del mer på guarani enn på spansk. Riktignok hadde jeg hatt noen timers undervisning da vi var nede på baptistsykehuset i Asuncion og «kjøpte» baby. men det var heller dårlig med ferdighetene. Men paraguaycrne står ikke fast. De ønsket meg hjertelig velkommen. De tilbød mat og seng. Det var allerede sent på kvelden, så det bar i seng med en gang, men neste dag ble det pratet. Om vi ville, kunne vi få leie huset hans. og ellers ønsket de oss hjertelig velkommen til byen. Ingen i huset var døpt. men de hadde en viss kontakt med evangeliet og ble oss til stor hjelp senere, ikke minst ved det at de sendte barna til søndagskolen vi senere åpnet.

Glad og fornøyd drog jeg tilbake til Asunciòn. hvor Gunvor ventet spent på et lite rom lastebileieren hadde latt oss få leie. Vi fikk oss et annet hus å bo i, men huset til Garcia leide vi til møter. Bibler og sangbøker ble innkjøpt, og snart var La iglesia Evangelica Filadelfia, Caacupe, en realitet, riktignok ikke med noen medlemmer utenom oss to, men vi fikk mange kontakler. og vi begynte snart møter både i Pribebuy og Ypacarai, de to nærmeste byene på hver kant av Caacupe. Også i Itagua ble et hjem regelmessig besøkt.

Del var ikke godt for Filadelfiamenigheten i Sarpsborg å anerkjenne dette vårt arbeid. Vi var utsendt for å være i Paso Cadena, også plutselig begynte vi på et nytt felt, men etter en del brevskriving og opplysninger, godkjente de vårt trossteg, men vi følte vel kanskje at de var noe skeptiske! Vi var i alle fall på stedet der vi trodde Gud ville ha oss, og etter hvert stortrivdes vi i arbeidet, selv om driftsmidlene kunne det være så som så med når en slik skulle begynne "helt fra bunn". Men gode og lange ben kom godt med, og på de lengre strekningene kunne en bruke buss. Caacupe er et meget sentralt sted, med busslinjer i flere retninger. Byen er også hovedstad for fylket "De Las Cordilleras", og har en helgen som er besøkt av massevis av katolske pilegrimer året igjennom, ikke minst den 8. desember.

Da vi forstod det. ikke ville være så godt å få inn midler til drift av arbeidet. inviterte vi Bybergs og Førlands til å komme til Paraguay. ved et besøk de gjorde til oss fra Brasil. På den måten kom barnehjemmet i  Ypacarai i stand, og Bybergs tikk midler til å sette opp et lokale i samme by.

Da det ble aktuelt for Gerda Årdalen og Asta Hadland (nå Stigen) å løse seg fra Bolivia, kom de også til den sentrale sonen og satte opp en prektig sykestue med bolig i byen Atyra. Den ligger ea. 13 km fra Caacupe og er den nærmeste by av dem alle som omkranser Caacupe. Klinikken ble til virkelig velsignelse i distriktet, og på den tid ble også arbeidet i den fjerde by åpnet, nemlig Tobati, som ligger 17 km fra Caaeupe. Også i Arroyos Esteros har vi nå regelmessig møtevirksomhet på et sted ute på landet som heter Costa Pucu. og i den senere tid har Gud også begynt å utgyte av sin Ånd. Klinikken i Atyra er nå byttet om til skole for misjonærbarna. Vi har fire egne lokaler i distriktet, og menigheten teller bortimot 80 til 90 døpte medlemmer. med Knut Stuksrud som forstander.

Men hvordan gikk det så med de i Paso Cadena og stedet der? Det får det skrives om ved en senere anledning!