- Jeg hadde tenkt å bli hagearkitekt, men kallet ble for sterkt, og da jeg var 20 år drog jeg ut på min første evangelisttur til Magnor. Der, alene på et lite kvistvæ-relse, fikk jeg klart for meg at jeg skulle ut som misjonær.

Det er Josef Iversen, mangeårig Paraguay-misjonær og forkynner som forteller dette til KS. Den første beskjedne turen til Magnor, skulle ikke bli den siste. Fra den dag har Iversen uavlatelig vært i aktivitet både her i landet og ute i Paraguay som evangeliets budbærer.

Å høre Iversen preke er å lytte til en mann som er grepet av det evangeliet han tror på. Han har evnen til å formidle Guds ord på en så levende og engasjerende måte, at man ikke kan sitte uberørt.

Det er også evangelistens oppgave han har utført de årene han har tilbrakt i Paraguay som misjonær sammen med sin Gunvor.

Iversen startet sin evangelistgjeming blant De Frie Venner. I syv år reiste han blant dem, før han fikk sitt åndelige hjem i pinse menigheten i Skjeberg.

Du er ikke rede

- Min far var forstander hos De Frie Venner, men selv gikk jeg på søndagsskolen i en utpost til Filadelfia, Sarpsborg. Ettersom jeg vokste til ble det en vekkelsestid i menigheten der, og bl.a. ble en av mine kamerater frelst. Da vi kom på skolen dagen etter, hadde vi bestemt oss for å holde leven med Birger. Men sannheten var at jeg fikk «en støkk» da Birger ble frelst.

Den trettenårige Josef kjente Guds kall, og en natt lå han våken med denne setningen for seg hele tiden: «Jesus kommer snart - du er ikke rede!»

- Jeg gav Gud det løfte den natten, at om jeg fikk leve til søndag kveld, og om han sendte en ned for å snakke med meg i ettermøtet, da skulle han få livet mitt, forteller Iversen.

Da søndagen kom gikk han på møte. Han hørte ikke etter hva som ble prekt, men tenkte bare på ettermøtet. Da det ble bønnemøte på kne, bøyde han seg ikke, og så kom det en ung mann bort til ham og spurte: «Vil du ikke gi deg over til Jesus!» Jo, det ville han, og sammen bøyde de kne, og Josef fikk oppleve frelse.

De Frie Venner

- Jeg var ikke helt enig med min far når det gjaldt dåpen. De Frie Venner så det ikke så viktig dette med menighetstilhørighet. For meg var det helt unaturlig å døpe meg uten å slutte meg til en menighet. Men jeg var jo bare en liten gutt, 13 år gammel, og det endte med at far døpte meg, og jeg ble med blant De Frie Venner.

Min bror ble en kristen omtrent samtidig med meg, og vi begynte å spille og synge sammen rundt omkring på møter, noen ganger var far med og prekte. Ungdomstiden var en lykkelig tid, nettopp fordi en fikk lov å være en kristen.

Ikke hagearkitekt, men misjonær

Iversen gikk egentlig med planer om å bli hageartiktekt, men kallet til å forkynne evangeliet brøt i ham, og 20 år gammel fikk kallet overtaket. Josefs første evange-listtur gikk til Magnor. Der, alene på et lite kvistværelse, fikk han klart for seg at han skulle ut som misjonær. I syv år reiste han som evangelist og misjonskandidat for De Frie Venner.

- Så kom jeg inn i en dyp krise, en vanskelig tid for meg, og det var på den tiden jeg kom i kontakt med Olaf Johansen og Skjeberg pinse-menighet. Det endte med at jeg gikk inn i menigheten der, og senere da jeg flyttet til Sarpsborg, ble jeg overflyttet til Filadelfia.

Ekteskap og utreise

- Nå fikk du også realisert dine utreiseplaner?

- Ja, det står alltid en kvinne bak, vet du, smiler Iversen med et glimt i øye. - Da jeg kom hit til byen traff jeg Gunvor, som var hjemme etter sin første periode i Paraguay. Vi ble kjent, og snart ble det nødvendig å komme til en avgjørelse når det gjaldt vår framtid. Vi ble enige om å søke menigheten om å anta meg som sin misjonskandidat. Jeg ville ikke gifte meg før det var klart om jeg kunne reise ut, dahaddeje|g jo ødelagt Gunvors liv og kall.

Mine bekymringer var uten grunn, menigheten antok meg enstemmig som misjonskandidat, og i 1962 drog Gunvor og jeg ut til Paraguay.

Møte med misjonslandet

- Hvordan artet den første tiden seg der ute? Ble det slik du hadde tenkt?

- Selve misjonsarbeidet var hardere enn ventet, men gjennom Gunvor hadde jeg fått et godt innblikk i landet og vårt arbeid der. Jeg trives i varmen, så klimaet er ikke noe problem. Maten var god, vi spiste manjokka og kjøtt av ville dyr som vi kjøpte av de nasjonale.

Den første tiden var vi i Paso Cadena blant indianerne. Det var det eneste sted det var misjonærer i Paraguay på den tiden, og jeg var den første mannlige misjonæren i landet.

Tidligere hadde Gunvor og to andre søstre tatt opp arbeid der.

Ut i det ukjente

- Men dere flyttet snart på dere?

- Plutselig en dag sa jeg til Gunvor at «nå drar vi». Det rare var at hun var enig, fornuftig og nøktern som hun er. Vi lastet to kasser med alt vårt på en gammel lastebil, tok vår nyfødte baby på fanget og drog ut i det ukjente. Vi visste ikke hvor det bar.

Ved et elveleie stoppet sjåføren og tok opp en revolver. «De er litt bråkete de folka her, så vi får være forberedt,» sa han. Dette virket voldsomt på meg. Vi kom fra det rolige Norge, og nå satt vi her midt ute i skogen med tvilsomme mennesker rundt oss. Jeg tenkte på barnet vårt…

Nytt virkefelt

Heldigvis gikk alt bra, og etter en stund sa jeg plutselig til Gunvor:

«Du tror ikke Caacupe er vårt nye virkefelt?» Da kunne hun fortelle .at hun hadde fått de samme tankene, men ville ikke si noe, for hun kjente stedet fra sin første periode. Et meget hardt virkefelt. Men saken var klar for vår del.

Så begynte vi virket her, blant den vanlige befolkningen, og ble snart klar over at dette ville vi ikke klare alene. Familien Byberg kom over til oss, og før vi drog hjem til Norge hadde vi åpnet nytt virke både i Atyra og Tobati. Den første dåpshandlingen vi hadde døpte vi to venner. Den ene var åtte år, og den andre 50!

- Kan du gi en karakteristikk av det folket dere arbeidet iblant?

- Paraguayeren er veldig elskverdig. Han er alltid enig med deg. Når vi gikk på husbesøk og bad dem komme på møte, sa de aldri nei, men de kom ikke. Dette er nok mye av grunnen til at paraguayer-ne kan ha vanskeligheter med å ta et avgjort standpunkt for Kristus. Samtidig er de sterkt bundet av gamle tradisjoner og religioner. Når de imidlertid får møte Gud, skjer det en veldig forandring med dem.

Vekkelsestider

- Dere fikk også oppleve en mektig vekkelse i Paraguay?

- Ja, da vi reiste ut til vår andre pierode, ble vi etter kort tid i Caacupe kalt til Conception. Der hadde de gjeld i arbeidet, og eneste utvei var å selge møblementet vårt og flytte inn med familie på fem på et lite rom.

Conception var et hardt virkefelt, og den eneste veien vi hadde å gå, var bønne veien. Et helt år hadde vi bønnemøter hver eneste kveld. Da kom vekkelsen, på en helt annen måte enn vi hadde tenkt.

Det var kommet to evangelister fra Puerto Rico til landet, og de ville holde møteserie i Conception. Det ble imidlertid til at vår evangelist skrev et brev hvor han skrev: «De har ikke bestemt seg for å holde kampanjen.» Da telegrammet kom fram var det skjedd en liten forandring med ett ord, slik at setningen ble: «Dere må for all del ikke la være å komme.»

Så ble det kampanje, og jeg visste at det var Guds vilje. Vi leide en stor stadion, og fikk tid på den lokale radiostasjonen. Den første møtekvelden var det som om Satan var løs. Høyttaleranlegget gikk i stykker, og folkemassen var helt uregjerlig. Men plutselig senket Guds Ånd seg over oss, og Gud gjorde store ting. Hele byen merket Herrens nærvær, og mange ble frelst. Ute på landet virket denne vekkelsen til at 100 nye ble døpt til Kristus. I byen og distriktet for øvrig ble det en merkbar forandring. Vi hadde opp til 1000 mennesker på møtene. Etter møteserien kom folk hele dagen til lokalet for å bli bedt for og møte Jesus. Jeg har aldri tidligere opplevd noe liknende.

Det blir av og til poengtert at det er nyttig for menighetene å ha en misjonær til forstander. Men det er ikke godt når kallet brenner, så forstanderstillingen i Asker, som Iversen hadde før 3. utreise ble av kort varighet. Snart var familien tilbake i Paraguay. Først var Iversen forstander for menigheten i den sentrale sone, men arbeidet hadde vokst og utviklet seg, og det ble behov for en til å ta seg av arbeidet bare i Caacupe. Iversen gikk da inn i dette arbeidet.

Katastrofe ble til velsignelse

- Det hendte noe underlig i Caacupe ved et tilfelle. En misjonær-familie hadde leid et hus, og mens de var en tur på landet, eksploderte kjøleskapet. Store deler av huset brente ned, og det var et voldsomt sjokk. Men Gud vendte det til det gode. Da misjonsvennene i Norge fikk høre om dette, samlet de inn midler, og på branntomten bygde vi et evange-liesenter med en møtesal, studio for IBRA Radio, litteratursenter, korrespondanseskole osv.

Noen år i Norge

Gud er underlig. Han går sine egne veier, og vender alt til det gode, smiler Iversen. Sammen med familien kom han hjem i 79, og kommer til å være i Norge en tid framover med tanke på barna. Imens reiser han som forkynner.

- Hjemlandet har forandret seg mye på de siste fem årene vi var ute sist. Det er et hardere åndelig miljø, særlig barna får merke dette. Men vi trives her, og nyter tiden hjemme, selv om vi ikke deler andre nordmenns tørst etter sol og varme. I Paraguay kledde vi varmen ute, sier Iversen til slutt.