l. mars 1968 var en merkedag for misjonen i Paraguay. Da ble PYMs barnehjem i Ypacarai innviet. Jorunn og Lars M. Førland som hadde arbeidet en periode i Brasil, kom med visjonen om et evangelisk barnehjem da de ble ledet til å bytte felt. Oddmar Byberg hadde da begynt fast evangelisk virke i Ypacarai, og også skaffet til veie et vakkert område som skulle vise seg å være ypperlig til det påtenkte barnehjemmet. På forholdsvis kort tid ble barnehjemmet bygget med misjonsmidler fra Norge, og snart begynte de første barna å komme.

Lite ante vel misjonærene da dette arbeidet begynte, at barnehjemmet etter en tid skulle være redskap til frelse for flere kjekke, unge gutter. Det er her i Paraguay som ofte ellers i verden, at ungdom trekker ungdom. Etter som tiden gikk skulle jo de første jentene som ble mottatt på barnehjemmet vokse og utvikle seg til «senoritas», og en del gutter fra byen begynte å gå på møtene. Nå var nok motivet fra først av å «kikke» på jentene, det har de fortalt etterpå. Men selv om motivet for å komme til møtene ikke var så «hellig» til å begynne med, så kom jo guttene under Ordets hørehold. Og der Guds ord blir forkynt, virker den Hellige Ånd, han som overbeviser om synd, rettferdighet og dom. En etter en begynte de å overgi seg til Gud. Snart ble de døpt i vann og tillagt menigheten! Og så begynte Jesus å døpe dem i den Hellige Ånd. Ekteskap skulle det også bli mellom en av de første jentene som ble mottatt og en av guttene fra byen.

Arbeidet ved barnehjemmet har på ingen måte vært problemfritt. Det har de opplevd som har arbeidet her. I den første tiden hadde de flere ustabile assistenter, og mye arbeid falt på Jorunn. Gjennom alt klarte hun imidlertid å administrere barnehjemmet på en fast, effektiv måte sammen med Lars som nok aldri glemmes av de første barna for sin kjærlige omsorg. En stor hjelp var Solveig Øyras i den perioden hun arbeidet på barne- hjemmet. Hun sparte seg aldri. Alltid var hun å finne over storvasken, over grytene eller i lek med barna. Og SÅ glemmes hun nok heller aldri! Ellers har familien Stuksrud også vært en tid her som avløsere, likeså Gunvor Westgård som vi har gleden av å ha som rådgiver den dag i dag. For tiden er Astrid og Kjell Arne Johansen ledere ved barnehjemmet. Av staben av trofaste medhjelpere i flere år må nevnes Rosa, som nå har arbeidet ved barnehjemmet i 7 år, samt gårdsgutten Austaquio som også er eldstebror i menigheten i Ypacarai. Alle har gjort sin del til at arbeidet er det det er i dag.

Vi hadde lite eller intet kunnet gjøre, hadde det ikke vært for de mange trofaste «adoptivforeldre» som har stått med, noen helt fra begynnelsen. Det er som barne- hjemmets kasserer, Petter Berg, nylig skrev til oss: «Det er både gripende og inspirerende å se deres innsats.« Man har til Guds og barnehjemsstøttenes ære aldri lidd mangler ved hjemmet! Midler har kommet til sin tid bestandig. Har det vært ekstra behov, har «adoptivforeldrene.» alltid vist sitt ansvar ved å gi noe ekstra. Det er ikke så lenge siden kassereren mottok kr. 10.000,- fra en av støttene, som bidrag til ny folkevognbuss til barnehjemmet!

Det skulle egentlig ikke forundre oss om barneåret 1979 ville resultere i ny bil til barnehjemmet, kjenner vi folks hjertelag rett. Selv om kr. 100.000,- er en stor sum, er den ikke for stor når de mange gir sin del.

20 barn og unge bor i dag på hjemmet. Man har tre assistenter og en gårdsgutt i fast arbeid. Av barna går ti i grunnskolen, to på videregående skole, en er i det militære og de øvrige er mindreårige. Det vil si, to av barna er p.g.a. fysisk og psykisk handikap ikke egnet til skolegang, da de ikke har noe skoletilbud. Alle utgifter, deri skole utgifter og pass av barnas helse, dekkes av de frivillige gavene fra venner i Norge. Man mottar ingen hjelp eller refusjon av paraguayske myndigheter, da sosial-sektoren i landet står meget lavt. Hadde det derfor ikke vært for misjonens hjelp, så vet man ikke hva det hadde vært av disse barna i dag eller blitt av dem i framtiden. Noe kan man imidlertid gjette seg til. Carlito, han hadde klumpføtter da han kom hit, hadde vært forvist til en tigger-tilværelse i hovedstaden om misjonen ikke hadde tatt imot ham og betalt operasjonen for føttene hans.

Tila ble i sin tid funnet sulten og forbrent av solen ved veikanten. Hun var bare et spedbarn. Så mange skjebner kunne nevnes. Felles for dem alle er at nød eller familietragedier er årsaken til at barna er ved hjemmet. Fra tid til annen merkes skygger i barnas sinn p.g.a. minnene av det de har opplevd, eller de funderer på hvorfor de egentlig ble overlatt til et barnehjem, for de må jo ha hatt en mor en gang... Det skal både nåde og visdom til å ta de forskjellige situasjonene på rett måte. Men når barna samles til andakt, og sangen lyder fulltonig fra alle tyve, ja da er det ikke spor av skygge å spore i barnas ansikter. «Jesus elsker alle barna...» «Jeg er glad, Jesus elsker meg...»

Det er alltid behov på et sted som dette. Alle gaver mottas med stor takknemlighet. «Det som dere har gjort mot en av mine minste brødre, har dere gjort mot meg., sa Jesus.

Barnehjemmets kasserer Petter Berg. Lundgårdsvei 36, 1712 Valaskjold, formidler alltid gavene på en ansvarsfull måte. Merk gaven du måtte sende «Barnehjemmet Norma».