Sammen med bror Leonardo Alderete har jeg gjort en reise på vårt nye felt her i Paraguay, Det skal bli gildt å få en jeep, og det er meget nødvendig. Men når en går kilometer etter kilometer i solen, slik som vi gjorde på denne reisen, lærer en også å sette pris på de innfødtes innsats i evangeliseringsarbeidet. Mange av dem vil vel aldri få seg noe så nyttig i Guds rikes arbeid som en bil.

Det første stedet vi besøkte kalles i daglig tale for "21". Det vil si at i den tiden det var jernbane her i Concepcion-distriktet, lå dette stedet 21 kilometer fra Concepcion. I den tid det var mye trevirke i skogene, var jernbanen i full drift og fraktet dette fram, men nå har den ikke lenger sin misjon og er nedlagt, men "21" lever fremdeles i folkets bevisst het. Her bor en bror som allerede har ofret mye av sin tid i evangeliets tjeneste, og det var gildt å tale sammen om det store arbeid Gud også har begynt i dette landet. Også i Paraguay har Guds rike vanskeligheter i sitt framstormende arbeid, men da er det godt å få tale ut og be om hjelp fra høyere hold.

På møtet om kvelden var en liten gruppe  samlet,  mens  månen lyste opp i landskapet og luften var friskere, og en kjente seg opplagt etter marsjen under solen og oppå sanden tidligere på dagen.

Da vi gikk til ro for kvelden på en seng ute i det fri. var det kaldt, og det ble lite søvn, men det store gledesemne, det gode resultat etter samtalen med vår innfødte bror. oppveide alt. Tidlig neste morgen fikk vi skyss med bror Marcos, og trekkspill og håndvesker ble behørig plassert på vognen med de høye hjulene, og selv fikk vi to små stoler å sitte på. Ja, det var forandring fra dagen før, selv om vi heller ikke da gikk 21 km. Saken er nemlig den at det ikke alltid er biler eller busser som går den veien en skal, og så må en ta benene fatt den veistrekning som ennå mangler. Neste stoppested var Quartelero, men dessverre hadde vi ingenting å overrekke vår bror i "21" ved avreisen. Han manglet de helt nødvendigste ting for å utføre sin tjeneste for Gud. Vi har flere brødre her som ofrer det de kan av sin fritid evangeliets tjeneste ved siden av sitt daglige arbeid for å under i holde sin familie. Men når høster av jordbruksprodukter blir så dårlig som i år, er det ikke underlig at bror Marcos selv manglet både sko og penger til å reparere sykkelen sin med, som han så sårt trenger i arbeidet for sin Herre og Mester. Vi skiltes dog i stor takknemlighet til han som hjelper dag for dag, tok trekkspillet og håndveskene i armene og begav oss på de siste kilometrene til vi var framme på veien som går fra Concepcion til Pedro Juan Caballero. Her var vi heldige, en lastebil tok oss med helt gratis til Horqueta, som ligger ca. 50 kilometer fra Concepcion. og med micro (liten buss) bar det vel til veiskillet, som fører inn til Quartelero. Her har vennene bygd opp et lokale av tretavler, men selv om døren manglet og bygget var meget enkelt, var det en ren opplevelse å få dele ut Guds ord til den lille forsamling som var møtt fram. Bror Ezequil tar hånd om arbeidet her, og også han leder arbeidet ved siden av det daglige arbeid. Det er sikkert en sunn måte i den første tid som evangelist ikke stadig å regne med at det skal komme hjelp fra utlandet og ikke alle er jo heller modne for å stå helt selvstendige, men her som i "21" hadde vi ingenting å oppmuntre vår inn fødte bror med. dessverre. 

Det første man gjør på disse kanter om morgenen er å drikke, eller å suge "matte". Man setter seg i ring rundt det åpne ildstedet, setter kaffekjelen over. og så begynner mattekoppen å gå fra mann til mann. "Matten" kan til å begynne med være litt besk, men etter hvert blir den mer utvannet etter de stadige påfyllingene. Koppen og sugerøret går stadig rundt inntil man sier "gracias", som egentlig betyr takk. men i dette tilfelle, takk, jeg er forsynt. Men det kan vare nokså lenge. Er man mange som skal "suge opp matte" av den lille mattekoppen, tar det sin tid før alle er forsynt. Å få folket her til å tenke over smittefaren ved eventuelle sykdommer som de "mattedrikkende" kan ha og konsekvensene av dette, tar vel sin tid, og inntil da blir nok mange mattekopper til også suget opp av misjonærene.

Ved påsketider, som nå, baker alle "chipa" (typisk paraguaysk bakverk) og besøkende blir servert, og paraguayeren er lykkelig over å ha noe å kunne gi bort! Appelsiner er det gjerne mye av, og man skreller dem og suger saften ut.

Husene er for det i meste dårlige, og når en så tenker på at de fleste snakker det innfødte språket, er det som en kan tenke seg inn i indianerverdenen, selv om det nok er stor forskjell l på indianeren og paraguayeren. Men likevel, for en som kommer fra 1960-årencs Norge og blir satt inn i det daglige livet til paraguayeren,  spiser  og  bor i sammen med dem, føler en seg satt veldig langt tilbake i tiden!

Den skarpe solen om dagen og mørket som har en underlig virkning på sinnet om natten, er så helt annerledes enn man er vant til. Men også her virker Ordet og Ånden, sjeler blir frelst og døpt og fylles av Guds kraft og trenger stadig å bli ført lenger inn i Ordets praksis når det gjelder det nytestamentlige menighetsliv og ellers «alt det jeg har befalt eder», som Jesus sa.

I Capitan Soza har vi også en iInnfødt bror som har ansvar for en liten gruppe troende venner. Også han arbeider i sin fritid, og han fortalte at det var store distrikter på feltet hans som. ikke blir nådd med evangeliets budskap. Vi når så altfor lite, sa han. Tidlig langfredag morgen var det så å gå inn til veien som går fra Pedro Juan Caballero til Concepcion.  Jeg  sa  til  bror : Leonardo at nå far vi vel se å få av oss litt skjegg, men det syntes han visst ikke var så nøye, så jeg ble beroliget jeg også. Men det skulle vi nok ha gjort, for på microen ble vi nøye gransket av en representant fra politiet, og bror Alderete ble til og med spurt om sine identitetspapirer. Heldigvis hadde han sine papirer i orden!                           

Det var herlig å være hjemme igjen, og stor er gleden når en finner alt i orden med familien. !  Skulle det være noen som kjenner det lagt på sitt hjerte å  gii noe til evangeliseringsarbeidet kan midler sendes til vår kasserer. Josef Svartdahl. Box 59. Sarpsborg, merket: Til evangelister i Concepcion-distriktet.

Hjertelig hilsen fra oss alle fem. Gunvor og Josef Iversen, Casilla Coneo 54. Concepcion, Paraguay.