«Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle få være med på noe slikt,» sa Emiliano under vår predikantkonferanse her i Paraguay, som nylig er avsluttet. «Dere vet hvordan vi levde der inne i skogen, men det var noen som kom til oss med budskapet, og nå er vi frelst og får være med på disse herlige dagene her i Caacupe.» Han var så takknemlig og glad.

Emiliano Vera er indianer fra den store guaranistammen og tilhører gruppen Chiripa, som har sine bosteder rundt omkring Paso Cadena i Alto Parana. Og Emiliano er virkelig frelst og har fått en helt ny livsførsel. Han har sin «chacra» (lille åkerlapp), og han har en liten butikk. Han vet å styre penger og er eldstebror i menigheten i Paso Cadena. Vi som er blitt vant til å se ham på våre bibeluker og konferanser, glemmer ofte hva han virkelig var før evangeliet kom i hans vei. Men nå står han der foran en hel del andre vitner fra Paraguay og forteller at han på ingen måte kunne ha tenkt seg å leve et slikt liv.

Bare den som kjenner indianernes verden under trollmennenes herredømme og åndsmaktenes sterke tak på sinnene, deres håpløse tilstand overfor døden, kan riktig forstå hva Jesus har gjort for en slik som Emiliano. Han tenkte sikkert ikke bare på den åndelige forandringen, men på alt som er blitt nytt. Her går han omkring på konferanseområdet,  respektert, og sant å si er det vel få som tenker på hans opprinnelse. Han tar del i alt som foregår og er med som eldstebror i rådet som arbeider med å nasjonalisere arbeidet, dvs. føre arbeidet over på de nasjonale, i menighetsarbeidet. Jo, Gud har virkelig gjort et under.   

Det store her i Paraguay er at indianerne (her brukeri vi selvfølgelig ikke den benenvnelsen, vi sier landsmenn) er sammen med de paraguayske kristne på ungdomsleirer, konferanser og bibelskoler og på den måten kommer rett inn i et pulserende paraguaysk liv.

Det har nok vært dem til uvurderlig hjelp til bedre å kjenne sivilisasjonen og det på en god måte. Det skal bli interessant å se hva som kommer til å skje på dette området i framtiden når tallet på de troende vokser både blant landsmenn og paraguayere. Det er en hjelp som er blitt gitt en minioritetsgruppe, som det må stå stor respekt av, blant dem som vil gjøre noe for disse mange forskjellige stammer.

Livet til Emiliano var nok annerledes for snart 20 år siden da de første misjonærer kom inn til stedet hans. Å jo, det er ikke noe rart at han synes det er stort og at det kunne være utenkelig at noe slikt kunne hende ham og hans folk. For Emiliano var ikke alene som representant for sin folkegruppe, to andre brødre (landsmenn) var også med i denne konferansen mellom nasjonale og misjonærer, og nøt den samme tillit og kjærlighet. Her må det sies noen rosende ord om våre paraguayske troende, som så vidt meg bekjent, ikke øver noen som helst form for diskriminering, men av hjertet behandler våre brødre med respekt og uten at det viser seg noen som helst form for skille mellom dem. Her har vel også misjonærene sin store andel i at de på et tidlig tidspunkt har ledet disse to folkegrupper sammen på en naturlig måte og ikke i noen som helst form har betraktet indianerne som spesielle mennesker. Er de frelst og duelige, er de med i alt som foregår i menighetsarbeidet, som nå er på vei til å legges over på de nasjonale. Tenk for en skade det hadde vært for arbeidet og ikke minst for indianerne selv om de skulle ha vært adskilt fra den øvrige vekkelse. Men slik har det altså ikke blitt. Et stort under er skjedd, indianerne ledes naturlig sammen med den øvrige befolkning og får dele det kristne fellesskap uten å bli sett ned på. Men det store i det er jo også at de selv ser det og takker Gud.

Jo, i sannhet et virkelig under har Herren latt oss se.