Jeg sitter på Microen (liten buss) fra Caacupe til Ypacaiai. Det er en underskrift av Lars Førland jeg mangler, og microene er greie i slike sammenheng. Ved siden av meg sitter en eldre herremann, ”Liciado del Chaco" sier han til bilettøren. Han får 50 % rabatt på dette. Han er nemlig krigsveteran fra krigen i Chaco Paraguay som Paraguay hadde med Bolivia 1932 - 1935. Plutselig henvender in seg til meg og spør: ,,Er du pastor?" Jo, jeg var nå det. Og så følger en lang og interessant samtale om Guds rikes arbeid i dette land. Mannen var også frelst og tilhørte ,,De frie brødre" og var nå bosatt i Caacupe. Han levde helt alene med sin hustru og søkte kontakt med andre troende.

,,Jeg må bli døpt til lørdag," sier Emigdio etter et møte. ,,Jeg også," sier Juan Carlos. Jeg hadde lest litt om dåpen i møtet, og Guds ord hadde rammet. Lars var reist til Paso Cadena, så det var umulig å rådføre seg med ham om saken. Han kjente jo disse ungdommene så godt. Men de bare insisterte enda sterkere, da de merket min noe vage holdning til spørsmålet. ”Blir jeg ikke døpt til lørdag, kan det gå lenge før jeg får det slik igjen," sier Emigdio. ,,Ja, vel, det skal bli dåp," sier jeg, og lørdagen etter døpte Lars Førland disse to kjekke unge brødre, som sikkert vil bli til velsignelse i menigheten her.

Lørdag 12. oktober var helligdag i Paraguay dette år. Vi hadde da ordnet til en utflukt til Pirareta-fossen som ligger ca. 45 km fra Caacupe. Læreren ved den norske skolen med barnehjemsbilen, en stor micro, full av ungdom og vi med vår bil, drog av sted. Det ble en herlig dag i Guds frie natur. Det er godt å vite at sann kristendom også tåler frisk luft. Vi tror dagen ble til hjelp for mange av våre unge.

,,Ahora esta," sier blikkenslageren. Han viste meg rundt på det nye bygget som reiser seg i Caacupe, for å forsikre meg om pent bygg i byens sentrum. Knut Stuksrud har vært byggeleder, og snart vil enda et gudshus innvies her ute, til Herrens ære og til folkets gagn. 

 ,,Dere får komme innom og spise middag med oss en dag," sier vi til vennene Aspelunds som var nedenfor en tur. Men dagen de skulle komme,  begynte med øsende regnvær. Det lynte og tordnet i ett eneste sett. En gang skrallet det like innpå oss, så Knut Mikael kom inn til oss og sa: ,,Nå vil jeg være her hos dere." Han hadde lekt i et rom ved siden av, men nå ble visst lynnedslagene for irriterende for den vesle 4-5-åringen. Lyset gikk, regnet dryppet ned fra taket både her og der, men vi fikk da ferdig brevet til statsråden for indianerne før de reiste hjem. Våre venner kjemper sammen med Gunvor og Ingvald Skretting for indianernes redning, åndelig som timelig, og stadig må de være på farten på den ene og andre måten. Indianerne trenger virkelig vår sympati, og Gud gi at mange av dem må bli frelst og rede for Jesu gjenkomst.

Dagen etter våknet en ved idelige takdrypp over skuldrene, og ellers rundt i rommet var det vann overalt. Det var godt at barna var ved den norske skolen. Men ved Guds hjelp blir det nok bedre. Det er et nytt hus i sikte, og da blir det bedre også i regnvær. Men det var godt at regnet kom. Mandioka og andre vekster led i den tørre jorden. Nå er det håp både for drikkevann og planteveksten i sin helhet.

I et par dager har vi her i distriktet hatt besøk av Reinert Innvær, Thor Landsverk og Jørgen Jarnason. Det var et friskt pust fra en annen verdensdel. Brødrene gav oss mange gode ord fra Herren i de to møtene de var med på, og Innværs forkynnelse var til stor hjelp for menigheten. Takk, venner, for alt det dere gjør for oss! Vi vil løfte i flokk. Ennå er det rom i nattvcrdsalen, ennå må vi be inn til bryllup, og kanskje nettopp vi som lever i denne generasjon skal få se de mange, om enn halte, blinde og ellers uverdige, fylle Lammets bryllups nattverdsal.

Med de hjerteligste hilsener

Josef Iversen.