I bekken Ytu, ca. 10-12 km utenfor Caacupe ble Americo døpt av undertegnede. Like før hadde vi hatt et husmøte i hjemmet hvor hans foreldre bodde og hvor hans søster nå bor. Her talte Leonardo Alderete, og Knut Asplund ledet møtet nede ved dåpsstedet.

Jo, det var en stor seier, aller mest for Americo selv. I 20 år har han kjempet imot den tragiske sykdommen spedalskhet. Symptomene viste seg allerede ved den spede alder av et halvt år, men først da han ble voksen, brøt det ut, og han måtte isolere seg fra omverdenen. I denne sin så å si håpløse situasjon begynte han å lese i Bibelen. Spedalskhet er ikke i dag en håpløs sykdom, om en bare kommer i tide med den til kyndige folk.

Så langt vi forstår når Americo forteller, fikk han mange vanskeligheter på grunn av det at han ville bli frisk og at han leste i Bibelen. Han mente at Gud kunne hjelpe ham, men han skjønte godt at om så skulle skje, måtte han innstille seg på å leve etter Guds vilje. Det var her vanskelighetene kom. Han skilte seg fra fest og fyll som ofte forekom i spedalskleiren, og leste sin bibel og gjorde alt som stod i hans makt for å «hjelpe» til så han kunne bli frisk. Mange av de spedalske var uvitende og sank ned i en håpløs situasjon når det var gått så langt med dem at de måtte interneres. De regnet med at det ikke var noe håp for dem og tok ikke hensyn til regler og behandlinger. Men slik var det ikke med Americo.

Engang var det svært ille for ham. De tente endog på huset for ham. Men Americo ville bli frisk, og han holdt ut. Til slutt kom han inn ved mennonittenes sykehus for spedalske i nærheten av Itacurubi. Og Gud lot det lykkes for ham.

I dag er han smittefri og kan være ute iblant folk. I sin tid måtte han forlate både et godt arbeid, kone og datter for å reise til spedalskkolonien i Sapucai, som katolikkene har.

Men i mennonitt-kolonien fikk han mer kjennskap til evangeliet, og i en møteserie som Luis Palau hadde i Asuncion, Paraguay, gav han offentlig til kjenne at han ville følge Kristus.

Nå bor han alene i et lite hus her i Caacupe. Han er ikke sterk og kan lite gjøre når det gjelder tyngre arbeid. Han har hatt en liten operasjon i benet, noe som i det siste også har hindret ham i å bevege seg så fritt som han kunne ønske, så vi har hjulpet ham en del slik at han ikke skal falle tilbake i sitt gamle «stade». Han er så lykkelig i Gud, leser sin bibel og vitner og arbeider for Jesus så mye han bare kan. Vi har i vel et år hatt stadig kontakt med ham, for det er nettopp det som er så vanskelig her. Alle tror han er smittebærer og er redd ham. og han får av den grunn liten kontakt med folk. De gir ofte til kjenne sin motvilje og uvilje. Et typisk trekk i så måte er mannen til en av menighetsmedlemmene våre. Han sier at Americo vil smitte ned hele menigheten med sykdommen sin.

Americo er ikke smittefarlig i dag, men når mistenksomheten og frykten griper uvitende mennesker, er det ikke godt for .dem som rammes av en slik sykdom. Det er tydelig at det virker på Americo også, men han har en urokkelig tro på at Gud hjelper og skal hjelpe ham. Engang ville legene ta et ben for å hindre at sykdommen skulle bre seg. Men Americo reiste hjem til sin søster og fortalte hva legene hadde sagt og bad henne om forståelse og bekjente for henne at han ville tro på Gud for benet sitt. I dag viser Americo fram hender og ben og ber oss å se på ansikt, nese, ører, hender etc. «Se hva Gud har gjort for meg!» sier han.

Det første møtet vi hadde med Americo, er for snart to år siden. I den første tiden var han også psykisk belastet. Men etter hvert har han frisknet til. I den første tiden besøkte han oss mye her i hjemmet vårt, og vi forstod at det var godt for ham å snakke ut og kjenne samfunn med andre, ikke minst troende.

Nå er Americo døpt og lagt til menigheten her i Caacupe, og han går videre fra seier til seier i troen på Jesus.

Er det noen som vil støtte Americo økonomisk, kan midlene sendes til Petter Berg, Lundgårdvei 36, 1712 Valaskjold, eller Filadelfiamenigheten i Sarpsborg, Ytre Misjon, postgiro, mrk. «Americo».