Solgløtt og skygger i Paraguay

Når  en reiser i Paraguay, må en som regel ha god tid. Det er bare veien fra Asuncion til Puente Predidente Stroessner som er helt  asfaltert. Andre kortere eller  lengre veier er bare devis eller ikke asfaltert. Når det så regner, blir veiene stengt av myndighetene. Da kan en vente i dager før reisen kan gå videre. Veiene er da såpeglatte og farlige å kjøre på, og de blir også, ødelagt ved bruk,  især  av  tunglastede  transport-biler selvfølgelig. Men jeg regnet. alikevel  med  at da jeg skulle reise  til bibeluken   i Consepciòn, som jeg var innbudt. til for å hjelpe til  med,  skulle det hele ga  veldig   greitt. Det  ble bestemt  at jeg  skulle fly, men også flyreiser kan  ta sin tid. Det gjelder selvfølgelig ikke bare Paraguay. Mitt  telegram  som  var sendt   i tide, var kommet   for sent, så brødrene hadde avlyst bibeluken, da de ikke trodde at jeg kom, og   deltakerne hadde  reist hjem.

HUSBESØK

    Jeg  fikk være  med  på et bydelsmøte og  møte for bibelspredning  sammen  med  andre misjonærer og evangeliske arbeidere. Lørdag morgen gjorde vi ferdig et  radioprogram, og resten av  dagen gikk med til et besøk i distriktet, et sted der Gud har gjort store ting i det siste. Skal det lykkes for det evangelisk arbeid i Paraguay, må  en besøke hjemmene. Slik ble det også nå. Vi trålet fra hus til hus. Ikke minst  interessant var det å besøke mannen som var blitt befridd fra en lei sinnssykdom.

HELBREDELSER       

Her  vil jeg komme med  et lite  sidesprang. Det  var en gledelig   overraskelse som møtte meg da   jeg kom  til Sør-Amerika, og det   var at helbredelse ved bønn hadde sin naturlige plass i forkynnelse og praksis. Like så sterkt som  at evangeliets kraft til frelse blir  forkynt, følger denne  underfulle sannhet at Jesus helbreder syke, helt  selvfølgelig med,  med  en  naturlighet som  en  i grunnen  ikke  er vant til fra. Norge. Og  troen kommer av forkynnelsen.

Alderete i Consepcion  har fått  oppleve  enkelte underfulle  helbredelser som har gjort at mange har fått interesse for møtene. Det var på grunn av forbønn  for tre  syke brødre at det utpoststedet vi  besøkte, hadde   åpnet seg.  Om  kvelden hadde  vi 35 nyomvendte som lyttet andektig til Livets ord.  Talen  ble tolket fra spansk  til  guarani.

Radioprpgrammet  som også skulle annonsere møtet  søndag kveld, kunne  ikke bli sendt på grunn  av  en  teknisk fell ved senderen. Vi fikk likevel en god søndagsskole med barna, og på kveldsmøtet fikk vi også besøk av legemisjonæren fra Nuevos Tribus som  har sitt virke i byen.  Vi er takknemlig for at vi har mange  forbedere der hjemme. Vi kjenner  oss  båret på  bønnens armer.

«FESTDAGER»

De  fleste av vennene som kjenner til misjonsarbeidet i Caacupé, vet at hvert år holdes det en stor fest her med  massedeltagelse fra hele landet 8. desember, men  da det kanskje er noen som leser noe herfra for første gang, kan  vi fortelle at «fiesta de la Virgen de los Milagros de Caacupé»  er en katolsk fest: En tid før selve festligheten er katolske misjonærer på besøk i bydelene og leder store friluftsmøter på plassen utenfor kirken. På den største festdagen er Paraguays  president til stede, og folk strømmer til fra alle landets kanter og også fra nabolandene. Det  er i denne byen vi har fått lov  å virke ved  Guds  nåde  nå i snart  tre år, og en må vel si at det  ikke er det letteste stedet å virke på i dette landet.  Hele  byen er i aktivitet i disse festdagene. Overalt  blir det satt opp  provisoriske barer og  spise-steder  for  de   ti-tusener som strømmer til. I flere av gatene er  det satt  opp  salgssteder av alle  slag, hvor   kjøpmennene» lager  sin mat  over  ildsteder og sover  på matter av et slags bambus. I  over åtte dager før selve festen er det travelt i disse gatene,  og også  åtte dager  etter. Alle  slags tak av  seilduk, plast eller hva som  helst slår i vinden.

De setter opp små hengekøyer for familiens minste. Kort sagt, det er et yrende liv. En ser hauger av vannmeloner og ananas overalt. Da det er like innunder jul, kan en til og  med få kjøpt ordentlig julekake med både rosiner og sukat i av omvandrende   selgere med  digre brødkorger på armen.  

De mange  «hijas  de Maria» (Maria-døtre), som de kaller seg, er kledd i hvite kjoler med store lyseblå slør. Mange har  et løfte de har gitt til «la Virgen» årets løp. Og skal nå innfri det. Ved alle inngansportene til byen har lys-selgere stilt seg opp for  å selge lange blå og hvite lys til de mange pilegrimene som kommer til fots. Mange av dem har  gått opptil 50—60 km, og mange kommer  syngende  eller ber  lange utenatlærte  bønner  om  Marias velsignelse. Noen har en mursten på hodet.

  Hele  dagen   den 7.  desember strømmer  det til stadig nye pilegrimer, og foran kirken er det satt opp  provisoriske forheng hvor det står lange  køer av folk som  vil skrifte. Kl. 19 om kvelden er det misa på den store åpne plassen på baksiden  av kirken. Et nonnekor synger, og  40 katolske prester er i aktivitet. I den ti-tusentallige forsamlingen står mange  med tente lys. Så følger det opp med misa  kl. 24 om natten, kl. l — 2 —  3 —  4 og fram til kl. 5. Høydepunktet «er den siste og store misa kl.  7 om   morgenen   da  Maria-figuren  skal ut i prosesjon. Da begynner  hele folket å vinke til henne, så det er helt hvitt i luften av lommetørkler, og mange  gråter høylydt. En  kjempeforsamling på minst  100 000—150 000 mennesker tilber sin «gud». 

   Men det er ikke bare katolikker i Caacupé.  Slående var  denne  samtalen på  bussen mellom  en  dame  fra Asuncion og  en  ung jente som er hos vennene Bybergs i  Ypacarai.  Våre  venner  kom nemlig  opp  her den  7.  for å hjelpe oss i arbeidet med å dele ut  traktater. Under reisens løp kom  den unge jenta i samtale med en reisefelle. Hun beklaget at det var blitt annerledes i Caacupé nå enn  det var før i tiden. Det var blitt så mange evangeliske nå! Søsteren hørte på en lang stund og måtte  til slutt si at hun også hørte  til de evangeliske. Da ble det helt stille på den andre.

GUD  ÅPNER   VEI

  Gud  har åpnet for oss i denne byen nå. V har fått leid et lokale midt  i byens  sentrum,  bare et kvartal  fra den katolske  kirke. Vi  holdt ekstramøter  hele uken før festen, og  den  7. hadde vi møter   med  hjelp av  vennene Bybergs  og en paraguayer, kl. 19 om kvelden, kl. 23 og  kl. l om natten. Til  alle møter kom og gikk det stadig noen, og mange var det som fikk høre Livets ord forkynt den kvelden. Det herligste var  da det  bar på kne  med  en frelsessøkende ung  mann  fra en annen  kant av landet. Ute  på gaten hadde vi satt opp et  lite bord der vi stablet opp bibeldeler og  traktater som  ble delt ut i tusenvis. En av brødrene gikk ut i selve folkevrimmelen på gaten  og  ropte med   høyt røst: «El  vive.-él vive'» (Han lever!) Det  var  tittelen på en av traktatene som ble delt ut, og han måtte  stadig  inn i lokalet etter ny  forsyning. Innimellom  møter og traktatspredning  hvilte vi på krakkene  inne i lokalet, men det var slik støy overalt, så det var umulige å sove. Bare  barna som lå rett ut på madrassen, sov sin søte søvn uten å være anfektet av verken  radioen eller høyttalere.   Ja, det må  oppleves på nært hold for å få et korrekt bilde av begivenhetenes gang under en slik fest. Det er som om  det syder og koker  overalt, og militærpolitiet gjør fortvilte forsøk på å holde noenlunde  orden i trafikken og etterlyse barn som er blitt borte i folkevrimlen.  

Må   Gud   velsigne alle kjære forbedere  der  hjemme!   Herren velsigne hver  eneste en  som er med  og underholder oss og sendemidler til  arbeidet!

«Jesus Kristus er i går og dag den  samme.  Ja  til evig tid (Hebr. 13, 8).            

 Gunvor   og Josef Iversen barna.