En morgen da vi gikk ut i byen, fikk vi høre de siste nyheter: Flere av våre kjente naboer var satt i fengsel for angivelig å være kommunister.  Noen kom ut igjen, men så vidt vi forstår, er det fremdeles mange som er innenfor murene. Senere har vi fått høre at det er likedan i nabobyen.

Da presidenten og hans følge var her for noen dager siden, var og en minister inne på problemet kommunismen.

Den katolske biskopen i dette fylket har sendt et rundskriv i forbindelse med den samme sak.

Og vi — evangeliske, hva kan vi gjøre? Ja, hva? Det eneste vi kan gjøre er å legge våre forbedere på hjertet å sende inderlige bønner opp til Herren for Paraguay i disse dager.

Personlig har jeg ingen oversikt over landet som helhet. Jeg taler ut fra synspunktet vi kan få her vi selv er, i fylket las Cordilleras. Men at kommunismen banker på døren og går inn der det lar seg gjøre, er forståelig nok. 

 Skal kommunismen vinne Paraguay? Skal vi få oppleve det samme her som på Cuba? Det er nå flere paraguayske soldater som er reist til Cuba for å ordne i sakene der sammen med andre lands stridskrefter.

Vi har ikke kuler og krutt med oss i våre kufferter. Vi har andre våpen. Men hvem skal reise? Skal den lille gruppen av evangeliske kristne få forsterkning, eller skal vi bli færre ? Hvem skal seire, kommunismen eller vi som er et Herrens folk i dette land?

I Ninive omvendte hele byen seg, kledde seg i sekk og aske, men hvor er «Jonas'ene» i Paraguay-byene som roper ut omvendelsens budskap? Skal et folk forgå fordi noen er ulydige?

Vi står nå foran en ny konferanse for Sør-Amerika, eller kanskje den alt er forbi. Må våre brødre der hjemme kjenne ansvar også for at Paraguay får sin anledning mens det er tid.

Jesus er her sart. La oss gjøre de siste anstrengelser. I morgen kan det være forsent.