 Etter
en søvnløs natt
på hospitset begynte Kaleb
å sondere terrenget han
befant seg i. Det liknet mest
på en ørken. Trær
var det nok, men bare slike
som "greier seg uten meget
vann, og de små jordflokkene
rundt hyttene var så ynkelige
at noe større avling
kunne det ikke bli i den saltholdige
jorden." Dessuten forstod
han raskt at så lenge
indianerne levde tett opp til
den hvite manns barer, ville
de fortsette å leve i
et gjensidig avhengighetsforhold
til den hvite mann og hans ildvann:
"Nei, jeg visste inni meg,
at jeg måtte lengre vekk
for at det skulle bli noe resultat
av mitt virke. Jeg måtte
få indianerne litt vekk
fra sivilisasjonen, lenger bort
fra djevelskapen som den hvite
mann i alminnelighet ødelegger
dem med."
Han hadde enda
ikke funnet de indianerne han
hadde sett for seg i et indre
syn hjemme i Norge. For sine
siste 30 pesos kjøpte
han seg en hest ( en peso svarte
til 97 øre den gangen)
og provianterte litt gryn, mais
og sukker. Så satte han
kursen mot Chaco.
Naturen i
Chaco.
Det var et eventyr
å ri inn i et land som
var så forskjellig fra
Norge. På begge sider
av veien var det tett med skog
og slyngplanter, så en
ikke kunne komme igjennom uten
med skarpe machete-kniver. Jungelen
dessuten bevokst med en underskog
av kaktus.
"Enhver
husmor hjemme i Norge skulle
nok ønske slike til sine
blomsterpotter, men meg voldte
de bare verkesår på
benene og sundrevne klær.
Jeg så store meterhøye
kaktuser, og ellers var det
liv i skogen av fuglesang og
insektsurring, og rett som det
var fikk jeg se små firfisler
løpe pilsnart over den
støvete veien. På
begge sider av veien var det
en tett, ugjennomtrengelig skog
med slyngplanter, torner og
kaktuser av forskjellige slag.
Firfisler pilte over den støvete
veien og de meterhøye
kaktusene skrapte leggene opp
til blods og river opp bukseleggen.
Et dådyr
på skuddhold.
Plutselig kommer
et vakkert dådyr løpende
imot ham:
«Jeg hadde
ikke skytevåpen den gangen,
så det var ikke tale om
å skyte dyret, men det
spørs forresten om jeg
hadde hatt hjerte til å
drepe et så vakkert, uskyldig
dyr. Det ble til slutt stående
og se på meg. De tynne
benene stod som fastnaglet til
jorden, de store ørene
strittet mot meg for om mulig
å oppfange den minste
mistenkelige lyd, samtidig som
dets nesebor arbeidet intenst
for å få teften
av meg. Etter en stund så
det ut til å være
fornøyd, og det løp
videre.»
Under en nådeløs,
brennende sol.
Cowboyen sadlet
av hesten, gav den vann og lot
den gresse mens han selv
|
|
nørte
opp ild under en blikkboks som
fikk tjene som gryte i mangel
av noe bedre! "Det var
synd å si at maten ble
videre videre velsmakende! Men
når
en er kokk selv,
er en som oftest mere overbæreende
enten det smaker røkt
eller brent, så ved å
spise ganske langsomt gikk det
utrolig godt."
Det verste var
varmen som ble mer og mer intens
etter hvert som sola steg på
himmelen.
"Tørsten
kom igjen, mer sugende enn før,
og mindre og mindre ble utsiktene
til å få drukket
seg utørst av det en
i slike timer attrår mest
i verden, vannet. Jeg har vært
ute for slike tilfelle mange
ganger siden, men jeg kan ikke
annet enn tilstå: Jeg
blir aldeles desperat når
tørsten begynner å
bli for svær, og jeg kunne
ønske å dø
på andre måter enn
av tørst!"
Snart hellet
terrenget nedover i retning
av et vann og situasjonen var
reddet- for denne gangen.
Neste dag bar
det videre innover jungelen.
Rideturen ble om mulig enda
verre enn dagen før.
Han måtte ri ca. 4 norske
mil i solsteiken "uten
å få en eneste skvett
rent vann på leppene.
Det stakkars ridedyret var så
forkomment, at jeg måtte
gå den siste mila mens
jeg dro hesten etter meg, så
godt jeg kunne.
Det viste seg
at ryggen på den var ødelagt,
så det var ikke til å
undre seg over at den til slutt
nektet å bære meg."
Det første
glimt av Pilaga-indianerne
Terrenget hadde
litt etter litt gått over
fra urskog til palmetrær,
som dannet større palmelunder.
Det var vakkert slik for første
gang "å se en virkelig
palmeskog! Hjemme i Norge hadde
jeg to, tre år tidligere
hatt et syn eller en slags drøm:
Jeg så palmeskog og indianere
samt noen små, runde hytter.
Og nu, da jeg kom til utkanten
av skogen, fikk jeg se indianerne
og hyttene inne i palmeskogen,
og da jeg også stod overfor
en stor kraftig høvding,
som senere skulle vise seg å
hete Moreno, var det som om
bildet fra Norge var oppfylt
for meg!"
De voksne indianerne
hadde tatovert ansiktene i forskjellige
mønstre. Det gjaldt ikke
minst konene som var tatovert
på den mest fantasifulle
måter. Guttene var malt
med røde og sorte streker
i ansiktene. De eldre av dem
hadde store treklosser i øreflippene
sine," så en kunne
nok med letthet få en
femøring gjennom dem.
Øreklossene på
de voksne var fjernet, så
de utvidede flippene så
ganske stygge ut, der de hang
lange og lasete nedover."
Nesten alle var
nakne, bare med en fille rundt
hoftepartiet. Kroppene var store.
Ved fotbladet hadde de en ull-liknende
pynt som visstnok skulle være
laget av strutsefjær.
Det tjente som bekyttelse mot
slangene, ble det sagt.
Høvdingen
forklarte at indianerne var
fattige, at han manglet mat
til folket sitt, men at de var
ærlige og ikke stjal.
"Sant var det at de ikke
hadde stort å spise i
disse strøkene. Men når
en siden fikk høre at
de penger de tjente på
struts og skinn, havnet i skjenkehuset,
og en om natten hørte
deres uhyggelige sanger som
tydet på drukkenskap,
fikk en for så vidt ingen
stor medlidenhet med dem." |
