 På
en av sine reiser gjennom Gran
Chaco kom Kaleb til en innsjø
som het Laguno blanco. Der får
han se en av de største
slangene han har sett i sitt
liv, på ca. 3 meter. Han
trekker browning-pistolen og
tar ikte på slangens hode.
I samme øyeblikk gjør
hesten et kast med kroppen.
Hesten var ikke dummere enn
at den skjønte når
rytteren skulle til å
skyte.og rykket til. Den hadde
fått mer enn nok av tomhylsene
som suste rundt hodet på
den under skyting, og fikk cowboyen
ut av balanse. Og slangen, ja,
den buktet seg inn mellom noen
gresstuster og var som sunket
i jorden.
Problemer
melder seg.
Den norske misjonæren
kom snart i et spenningsforhold
til den militære nestkommanderende
i området der han hadde
slått seg ned sammen med
indianerne sine. Han ville at
indianerne skulle leve som de
hadde gjort før den norske
misjonæren dukket opp.
Samtidig var han talsmann for
både bareierere og andre
hvite "crillos" som
gjeme ville få satt en
stopper for misjonsvirksomheten.
Kommandanten truet med at dersom
ikke indianerne fikk drikke
seg drukne på algarobafrukten
og fikk danse sine djevledanser
og synge hele natten som før,
så skulle han personlig
sørge for å kaste
ham ut av distriktet. Han likte
heller ikke at indianerne hadde
fått klær på
kroppen.
"De hadde
vært foruten klær
før, og kunne være
foruten nu også! Til mitt
forsvar spurte jeg om han ikke
kjente til at annenhver indianer
led av reumatisme, og at tuberkulose
var så utbredt iblant
dem, nettopp fordi de ikke hadde
hatt klær."
Han nevnte også
husene som nok var fint bygd,
men at det ikke passet for indianerne
å leve slik. Kommandanten
nøyet seg foreløbig
med å true, men stemningen
var faretruende og eksplosiv. |
|
"De innfødte
hvite crillos var rasende på
meg fordi jeg forsvarte indianerne.
De varskuet at en dag ville
de jage meg ut av landet. Men
noen direkte forfølgelse
fikk jeg ikke før den
katolske presten i sonen fikk
blod på tann." Hva
denne direkte forfølgelsen
gikk ut på, er det ikke
mulig å finne ut av Kaleb
Hindars etterlatte notater.
Men etter å ha vært
utsatt for et vedvarende press
fra den hvite befolkningen,
sadlet han til slutt hesten
sin og tok en tårefylt
avskjed med indianerne sine.
"Jeg skal
ikke glemme det opptrinnet som
fulgte, da jeg fortalte dem
at jeg skulle reise fra dem.
De prøvde å gjøre
seg morske og sinte, siden gikk
det over i bønner om
ikke å forlate dem i de
militæres hender igjen.
En høvding jeg snakket
med etter en tur i Paraguay,
fortalte at barna og de gamle
gråt alle sammen, da de
skjønte at jeg ikke ville
være iblant dem lenger."
Det gjør tydelig vondt
å minnes denne avskjeden:
"Når jeg sitter og
skriver dette, er det som om
det ble tatt fra meg en del
av mine gleder, når jeg
slik streifer over disse mine
kjære pilagaer."
Han lovte til
slutt å gjøre det
han kunne for å skaffe
en etterfølger i arbeidet,
noe som også ordnet seg
etter en tid.
Gjensyn med
Pilaga-indianerne etter 20 år.
1 1957 dro han
tilbake til Sør-Amerika.
Det var 20 år siden han
var der sist. Denne gangen på
en engelsk emigrantbåt.
14 måneder reiste han
på kryss og tvers over
hele kontinentet, fra Santos
i Brasil tvers gjennom landet,
videre gjennom Bolivia og Peru
til Stillehavskysten, til Chile
og over Andesfjellene igjen
til Argentina. Her oppsøkte
han Pilagaindianeme. Det ble
et hjertelig gjensyn, men indianerne
var ikke kommet "et skritt
videre i utviklingen siden jeg
forlot dem forrige gang . Men
de bodde i hvert fall på
samme sted. Årsakene til
det er mange, men jeg tror at
stammen særlig mangler
noen til å rettlede seg,
til å hjelpe. Vi kjente
hverandre igjen og frisket opp
gamle minner. De ville jeg skulle
være der, men, men......
(Intervju i Gudbrandsdølen
16. nov. 1957.)
|
