|
Den
siste strekningen inn til hovedstaden
ble tilbakelagt i to etapper.
Først på hesteryggen
gjennom et kupert og ualminnelig
vakkert dalføre som snodde
seg snart på argentinsk,
snart på paraguyansk side
av grensen. Deretter var det
flatbunnet elvebåt det
siste stykket fra byen Clorinda
inn til hovedstaden Asuncion.
"Denne
naturen ble etter hvert så
vakker som jeg aldri før
hadde sett i Argentina. Folkene
var for en stor del paraguyanere
som hadde funnet det bedre å
leve i Argentina enn i sitt
eget land. Sine skikker hadde
de med seg: Kvinnene satt stramme
og barfotet oppe i oksekjerrene
sine mens de røkte sigarer.
I hele dette distriktet så
jeg bomullsplanter og rotfrukter
samt banan- og appelsintrær."
Ambassadør
Andvord gir på samme tid
denne beskrivelsen av naturen
som foldet seg ut langs breddene
av Parana-floden i sin selvbiografi
"Med hånden på
hjertet" ( Cappelen, 1964)
:"Når reisen .. foregikk
i Syd-Amerikas vintertid, var
det udelt behagelig å
sitte på de fredelige
båter, hvor den meste
del av tiden medgikk til spising(!),
mens landskapet ble mere og
mere tropisk. Til sist gled
båten gjennom appelsintrærskoger
fulle av gylden frukt mens halvsøvnige
krokodiller lå langs stranden
og gjespet. Av alt jeg har opplevet
av uberørthet, tror jeg
Paraguay tar prisen, og den
lille hovedstad Asuncion var
som landet i det hele tatt."
Naturen var altså den
samme, det meste ellers var
annerledes. For Kong Salomo
i ambassadør Andvords
skikkelse fortonte reisen seg
som en behagelig avveksling
fra storbyens larm og diplomatlivets
kjedsommelighet. Jørgen
Hattemaker i Kaleb Hansens noe
medtatte skikkelse var glad
han kom fra jungeleventyret
med livet i behold.
Omsider
er den unge misjonæren
framme i Asuncion: "Endelig
kl. l0 om morgenen kom vi oss
frem til Clorinda, og tidlig
neste morgen tok jeg veien til
Asuncion. Jeg syntes naturligvis
at jeg hadde vært noe
til kar, siden jeg hadde kunnet
holde ut så mange strabaser
i ett kjør. Men stakkars
hesten min! Da jeg siden hentet
den, fikk jeg høre at
den hadde ligget i 8 dager nesten
uten å røre på
seg."
De
to møttes i hovedstaden
Asuncion på en tid da
landet fremdeles slikket sine
sår etter mange års
grensekrig mot de militært
overlegne nabostatene Brasil,
Argentina og Bolivia.
De
årelange krigene helt
fra 1870-tallet av hadde kostet
halve befolkningen livet. Bare
ca. 24000 menn var tilbake i
landet som pga av sitt store
kvinneoverskudd ble kalt for
"kvinnenes land."
I
denne miniputt-staten ble ambassadøren
mottatt i audiens av republikkens
president, oberst Rafael Franco,
i hans enkle villa-residens
. Det Andvord husker best fra
det møtet, var vaktstyrken
utenfor presidentens bolig:
"12
soldater paraderte ved inngangen,
6 på hver side i tre geleddder
på tre. De tre i første
linje på begge sider hadde
sko på bena, mens de tre
bakenfor var barbente. Jeg tror
disse var heldigere stillet
enn sine "formenn",
som betenkt stirret ned på
sine sko som de tydeligvis ikke
var vant til å ha på."
Det er også fottøyet,
i dette tilfellet ridestøvlene,
og den store cowboyhatten den
samme ambassadøren med
sansen for de små detaljer
legger merke til når han
møter sin landsmann på
hotelrommet sitt i Asuncion
: "En
dag mens jeg satt på mitt
hotell og spiste lunch, kom
tjeneren inn og fortalte at
det var kommet en landsmann
av meg fra Chaco, de ville og
sumpige egner i nord, hvor indianerne
levde på nomadevis.
Jeg bad ham vise vedkommmende
inn, og det viste seg at den
besøkende var en brunbarket
ung mann med ridestøvler
og svær cowboyhatt. Han
var fra Fåberg i Gudbrandsdalen.
Videre var han pinsevenn, sønn
av en baker, og hadde flere
ganger drømt om noen
fattige, ulykkelige og uvitende
mennesker som levet i ville
skogen og trengte hans hjelp.
Etter inngående undersøkelser
var han kommet til det resultat
at det måtte være
tale om indianerne i Chaco i
Nord-Paraguay. |
|
Han
hadde derfor solgt en liten
sportshytte han hadde i Ringebu-fjellet
og var for et par år siden
dradd dit ned, hvor han nu tilbrakte
tiden med å organisere
indianernes økonomi og
etter evne helbrede deres syfilis.
Dessuten spilte han fløyte
i den nærmeste bys orkester.
Kaleb Hindar som han het, ble
hos meg noen dager, og vi ble
riktig gode venner. Det lyktes
meg senere å hjelpe ham
slik at den argentinske regjering
stilte til disposisjon noen
territorier på den annen
side av grensen, hvor de nomadiserende
indianerne kunne slå seg
ned og under Kalebs assistanse
begynne et mer normalt liv."
Andvord foregriper historiens
gang og tar med hendelser som
ennå hører framtida
til i beretningen om det første
møtet med sin landsmann
i Asuncion. Men det er ingen
tvil om at her ble kimen lagt
til et livslangt vennskap mellom
to menn med høyst forskjellig
bakgrunn og livserfaring.
 Siden
møttes de to i Buenos
Aires hvor ambassadøren
tok cowboyen med seg til "et
av verdens beste opera-og konserthus,
Teatro Colon" (bildet),
antagelig uten cowboy-hatt og
ridestøvler denne gangen.
Vi
lar Andvord fortelle:
"Hver
gang fløytisten satte
i gang med å spille, snek
Kaleb seg bort fra plassen ved
siden av meg og lente seg utover
rekken mellom orkesterplass
og orkestergrav for å
kunne følge med i spillet.
"
Siden
ble Andvord kontaktet så
godt som hver gang nye prosjekter
var på beddingen, senest
i forbindelse med Sør-Amerika-turen
i 1976. Og Andvord var alltid
velvilligheten selv og gjorde
det han kunne for å hjelpe
til, enten han var ambassadør
i Paris eller i Madrid. Han
ble aldri for stor til å
være ærendsgutt
og ordne med visumsøknader
for den geskjeftige fåbergingen
som på denne tiden for
lengst hadde startet opp bakeri
og konditori i hjembygda si
utenfor Lillehammer. Kontakten
med Andvord ble holdt ved like
i alle disse årene.
Nå
er det slik at selv "store"
menn kan bli ensomme i sin alderdom.
Det gjaldt ikke minst Andvord
som relativt tidlig ble skilt
fra sin svensk-fødte
hustru. I sin alderdom havner
han på et hjem i Spania
som etter beskrivelsen å
dømme antagelig var forbeholdt
dem "med ordnet økonomi."
I
det siste oppbevarte brev fra
Andvord, datert 24.10.74 og
skrevet to år før
han døde i en alder av
86 år i 1976, minnes den
gamle diplomat fordums dager:
"Takk
for Deres vennlige brev. Jeg
er rørt og imponert over
all Deres menneskevennlige virksomhet.
Måtte turen til indianerne
bli vellykket!
Jeg
tenker ofte på Dem som
ett av de beste mennesker jeg
har truffet." Til
tross for skrantende helse er
han sprek nok til å gjennomføre
sine daglige turer på
hesteryggen,
et aktivitetstilbud som man
neppe finner på så
mange norske alders-og sykehjem:
"Selv har jeg det ikke
så bra. Jeg har mistet
både syn og mine penger.men
varmhjertede mennesker som den
finske dame som skriver dette
brev, hjelper meg på beste
måte. Selv er jeg kommet
- til tross for mine 84 år-
daglig på hesteryggen,
hvilket er en glede og stimulans.
Kommer
De via Malaga på hjemreisen
og jeg fremdeles er i live,
er De hjertelig velkommen.
Deres
hengivne Rolf Andvord."
Fra
Andvords bok: Med hånden
på hjertet, Cappelen 64
|
