STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

ØP 15. oktober 2005

 

  Med hjertet i Sør-Amerika

 

Sykepleierne og misjonærene Brit-Lajla og Rudolf Leif Larsen setter i dag kursen mot Paraguay for et opphold på minst to år. Der ønsker ekteparet å gjøre en innsats for indianernes levekår så lenge helsen holder.
Det er ikke tilfeldig at Brit-Lajla og Rudolf Leif Larsen nå reiser til akkurat Paraguay. I perioden fra 1976 til 1987 tilbrakte ekteparet ni år i landet som kalles «hjertet i Sør-Amerika». Begge ektefellene har derfor et spesielt forhold til Paraguay.
– Helt siden jeg var ung tenkte jeg på å reise ut på et eller annet vis, forteller Rudolf Leif.

 

– Jeg følte at det var et kall, at jeg skulle gjøre noe mer, sier Brit-Lajla.

De to møtte hverandre mens de utdannet seg til sykepleiere. Etter grunnutdannelsen fulgte Brit-Lajla veien videre til jordmor, mens Rudolf Leif valgte seg anestesi som spesialfelt. Begge sykepleierne tilhørte pinsemenigheten, og gjennom menigheten fikk de kjennskap til et utstrakt misjonsarbeid. Mens han vurderte flere kontinenter, var hun sikker på at Sør-Amerika var stedet.

Fakta

Brit-Lajla Larsen er 59 år, og jobber ved gastro på medisinsk poliklinikk ved Larvik sykehus.

Rudolf Leif Larsen er 57 år og jobber som avdelingssykepleier ved anestesiavdelingen

 

Begge er misjonærer fra Pinsemenigheten Betania i Larvik.

Ektefellene jobbet i Paraguay i ni år mellom 1976-1987, hvor de blant annet hadde ansvaret for å bygge og drive klinikker, og overse bygging av skoler.

 

Drar til Paraguay igjen i dag, for minst to år.

 

Arbeidet er da delt i Norad-

finansierte organisasjons-utviklingskurs og reising av skolebygg, samt arbeid i «bygde»-klinikkene og i kirkene.

Ekteparet har tre barn og fem barnebarn i Larvik.

- Jeg hadde hørt mye om arbeidet der, og følte at jeg kjente stedet. Det var selvfølgelig helt annerledes da vi kom ned, sier Brit-Lajla

– Helt siden jeg var ung tenkte jeg på å reise ut på et eller annet vis, forteller Rudolf Leif.

 – Jeg følte at det var et kall, at jeg skulle gjøre noe mer, sier Brit-Lajla.

Med to barn på fire og seks år, dro ektefellene halve jorden rundt for å møte en ny kultur. Både spansk og indianerspråket guarani måtte mestres.

– Det var litt tøft, medgir Brit-Lajla.

– Mens spansk har noen likhetstrekk med norsk, er guarani en helt annen verden, smiler Rudolf Leif.

– Det tok flere år før vi lærte det godt. Skal du fortelle en vits snakker du guarani, men skal du gjøre en avtale må du bruke spansk.

Men etter tre opphold på tre år, sitter begge språkene, som brukes vekselvis og om hverandre av både mestiser og indianere i Paraguay.

– Indianerne er veldig marginaliserte og usedvanlig fattige, forteller Rudolf Leif.

 

 

– De er absolutt en paria. Indianerne har ikke tradisjonelt sett hatt noen idé om eierrett av jord. De har vært halvnomader, uten rett til jord.

Misjonen har kjøpt opp jord som er gitt til indianerne på betingelsen at de eier jorden i fellesskap og ikke kan selge den. Dette for å motvirke de store landoppkjøpene fra utenlandske interessenter, som stadig eier mer jord i Paraguay. Også skoghogsten øker, og Larsen-paret ser store forandringer fra de flyttet hjem i 1987 på grunn av barnas skolegang og for å ta seg av foreldrene.

Nå er barna voksne, og foreldrene er borte. Tiden er igjen moden for å reise ut.

– Skal vi reise, så må vi reise nå, sier Brit-Lajla.

Som misjonærer for Pinsemenigheten Betania skal ekteparet Larsen denne gangen jobbe på lokale klinikker og kirker, i tillegg til å lede Norad-finasierte kurs i organisasjonsutvikling samt overse bygging av flere skoler.

De gleder seg til å vende tilbake, men avreisen vekker også blandede følelser. Fem barnebarn fra spedbarns- til skolealder må vente til neste sommer på å se besteforeldrene.

– Vi kommer til å savne familien veldig, store som små barn. Og dessuten venner, alle ved Betania i Larvik og gode kolleger på sykehuset i Larvik,

understreker Rudolf Leif, som sammen med kona har fått to års permisjon fra jobben her hjemme.

For mens vi her hører om avskoging og så vidt begynner å lukte på klima-endringer, kan tendensen klart sees i Paraguay.

– Veien vi kjørte hver dag var nærmest en jungel. Nå er alt hugget ned, forteller Brit-Lajla.

– Mens indianerne jobbet på åkrene tidligere, bruker jordeierne nå gift for å holde ugresset borte. Den synker ned i grunnvannet, så hvordan dette ender vet jeg ikke, sier Rudolf Leif.

– Avskogingen fører også med seg jorderosjon. Elvene som før var grå er nå helt brune. Arbeidsledigheten er høy, og det er mye utvandring til byene. Mange bor på søppelplasser mens andre havner i prostitusjon. Det er litt bedrøvelig.

Men i den nedslående situasjonen, er det også mange lyspunkt.

– Folk er veldig gjestfrie, sier Brit-Lajla.

– Midt i korrupsjonene er det mange som gjør en flott jobb og er uegennyttige, understreker Rudolf Leif.

– Det er helt feil å tro at vi kan frelse eller redde verden. Det klarer vi ikke. Men på den andre siden kan vi bidra med noe.

Fakta Paraguay
Befolkningen på rundt 6 millioner består hovedsakelig av mestiser, og i underkant av 2 prosent indianere, fordelt på 17 stammer.
Paraguay er en republikk med flerpartisystem, men preges ifølge Larsen av mye korrupsjon og manglende organisasjonskultur.

 

Det er meget stor forskjell mellom land og by, og mellom mestiserbefolkning og indianerbefolkning.

 

Rundt 80 prosent av skolepliktige barn går på skolen.

Mestisbefolkningen over 10 år har 7 års skolegang, mens tilsvarende indianerbefolkning litt over 2 år.

 

Analfabetismen er på rundt 7 prosent blant mestiserbefolkningen over 10 år, og 51 prosent hos indianer-

befolkningen.

 

Klimaet er tropisk og subtropisk.
Jordbruk er den dominerende næringsveien.

 

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com