Da 19-årige Lourdes fra Paraguay i 1985 sa ja til den 20-årige misjonærsønnen Lars Morgan Førland i Salemkirken i Oslo, kunne de begge puste lettet ut. De hadde endelig blitt ett, og en drøm hadde gått i oppfyllelse. Dette er historien om barnehjemsjenta som fikk drømmeprinsen. Sammen får de tjene Gud, og gleder seg over livet.

 Lourdes var syv år da hun kom til barnehjemmet i Ypacarai sammen med sin søster på bare ett år. Pappa hadde reist fra mamma og barna når Lourdes var seks år. Nå satt de der i fattigdommen og ikke visste hvor de skulle ta veien.

Jeg husker godt da vi kom til barnehjemmet. Det var en tøff tid for meg. Mamma hadde fått arbeid som kokke på den norske skolen i Atyra, og selv om det ikke er mer enn et par, tre mil fra Ypacarai, følte jeg at jeg hadde mistet mamma.

Jeg lengtet veldig etter henne, sier Lourdes. Hun følte også ansvar for lillesøstra, og syntes synd på henne når hun gråt.

Naturen fikk sin vilje

Lars Morgan Førland hadde vokst opp i Ypacarai. Han kom dit med foreldrene sine fra Brasil åtte år gammel, der Lars Morgan var født. Da han var 12 år reiste de til Norge, men kom tilbake igjen som 16-åring. Da gjorde han en ny oppdagelse: han hadde begynt å interessere seg for det motsatte kjønn på en mer konkret måte enn før.

Det var naturen som fikk sin vilje, sier Lars Morgan, da vi sitter sammen med han og Lourdes i skyggen av et av de store trærne på barnehjemmet i Ypacarai og drikker kaffe. Noen stenkast derfra kan vi se barnehjemmet der Lourdes vokste opp. Barna deres Natalie, Cathrine og Michael løper barbent rundt i grasset.

 Det var nok flere av jentene på barnehjemmet som hadde hjertebank da 16-17-åringen fra Norge stakk innom. De så for seg et liv som fru Førland. Men det var bare ei av dem som Lars Morgans hjerte banket spesielt for. Det var den mest beskjedne av dom alle, nemlig Lourdes.

Det kom som et sjokk at sønnen til misjonærene skulle fri til meg. Jeg trodde at han var som alle andre gutter, og at han bare ville leke med følelsene våre, sier hun stille, og ser forsiktig på oss med sine mørke og varme øyne.

Men Lars Morgan ga seg ikke. Han visste at Lourdes hadde mistet tilliten til menneskene rundt seg. Hun hadde opplevd mye vondt som barn, og i tillegg døde moren hennes da hun var 15 år. Nå var hun skeptisk til det meste. I tillegg var hun skeptisk til norske gutter, for de var annerledes enn de paraguanske guttene. Men etter hvert ble usikkerheten brutt ned. Noen av hennes venner var sjalu, for det å få gifte seg med en fra Europa eller USA var manges drøm.

Jeg forsto at han var ekte, og at han virkelig elsket meg, sier Lourdes.

Reserverte nordmenn

Loudres landet på Fornebu en vakker junidag i 1985. Barnehjemsjenta hadde sagt et foreløbig farvel med sine venner i Paraguay. Lars Morgan hadde reist til Norge med foreldrene noen måneder tidligere.

Møtet med Norge ble ikke bare positivt. Jeg kunne ikke et ord norsk, og hadde vanskelig med å kommunisere. Dessuten var jeg vant til de åpne menneskene i Sør-Amerika. Nå møtte jeg et forholdsvis innesluttet folkeslag som du måtte jobbe med for å få ekte kontakt med. Jeg syntes nordmennene var så reserverte. Vi måtte gå til dem, og det var aldri noen som kom til oss, sier hun, og avslører dypet i den norske folkesjelen.

Da hun sammen med Lars Morgan reiste til Ungdomsfestivalen på Hedmarktoppen fikk hun sitt livs sjokk: Kristne gutter og jenter overnattet i samme telt. I hennes eget land sitter de ikke engang på samme siden i kirken! Lourdes og Lars Morgan forteller humoristiskt om hvordan de ble innkalt på teppet til eldsterådet til pinsemenigheten i Ypacarai, fordi de hadde sittet ved siden av hverandre på møte, og hold hverandre i hånden når de gikk hjem.

På den positive siden ble Lourdes henrykt over alt det vakre hun så i Norge. Hjemmene var så fine i forhold til de hun var vant til fra Paraguay. Selv mennesker som ikke var rike hadde en «rikt» hjem i hennes øyne. I Norge lærte hun seg også at ikke alle fra Europa er stinne av penger.

Innviet til misjonærer

En iskald desemberdag i 1985 med 27 kuldegrader, ble de to viet av Hans Friberg i Salemkirken. Etter fem år i Norge dro de igjen tilbake til Paraguay. Denne gang som selvstendige misjonærer utsendt fra Salemkirken i Oslo. Lourdes snakket norsk som en nordmann. Førstebarnet Nathalie hadde sett dagens lys.

- Jeg var egentlig to personer da jeg reiste fra Norge. Jeg syntes det var fryktelig vanskelig å bryte opp fra Norge, og da jeg kom ut begynte jeg å sammenligne alt det fine i Norge med det som ikke helt fungerte i Paraguay, sier hun.

Et av høydepunktene for Lourdes og Lars Morgan var 16 måneders misjonsvirksomhet i Peru. De bodde dypt inne i jungelen, der farlige slanger fantes på veiene, og apekattene hang i trærne. Lourdes måtte iblant være alene med datteren Nathalie mens Lars Morgan var på handletur til Iguitos. Det tok ofte 15 dager.

- Da forsto jeg hvordan endel av misjonærene må ha hatt det i Paraguay. Jeg kunne jo spansk, og hadde ikke problemer med å snakke med folket. Likevel følte jeg mer alene, selv om jeg hadde mange mennesker rundt meg, sier hun.

Nå har de gjort en mellomlanding på barnehjemmet i Ypacarai, men det blir nok ikke lenge. For de er åpne for det Gud vil med dem, og ønsker av sine hjerter å tjene Ham. Det er spennende å være i Guds tjeneste!

- Et to-kulturelt ekteskap ser vi først og fremst som en styrke, og ikke en svakhet. Tenk på alt vi kan lære av hverandre, og ta med oss av kvaliteter fra begge kulturene, sier de.

Rundt kaffebordet under treet stabber minstebarnet Michael rundt og sier noen utydelige ord på spansk, som bare mamma og pappa skjønner. Han ble født i Norge under deres siste opphold der, men når en besøkende fra Norge forsøker å få kontakt med ham, skjønner han ingen ting.

Slik er livet ofte for barn som vokser opp på misjonsmarken.