Det er Lourdes og Morgan Førland som sier at de skal tråkke sine egne spor. Det er ikke i protest mot det som har vært, men det er som forklaring til at de går ut som misjonærer på et kall fra Gud.

Vi skal ikke bli misjonærer fordi jeg er sønnen til Jorun og Lars, sier Morgan Førland.

Vi drar fordi vi har et kall. Vi skal heller ikke tråkke i deres fotspor, men vi skal gå den samme veien.

Vi befinner oss i leiligheten til Lourdes (20) fra Paraguay og Morgan (21) fra Norge, og dette er historien om deres liv:

Lourdes Lopez ble født i en normal familie med kristne foreldre. Da hun var sju år, begynte problemene. Det var i 1973. Faren falt fra, og flyttet også hjemmefra på den tiden. Det ble harde tider for dem, og moren måtte begynne å jobbe. Lourdes og søsteren på ett år, flyttet da på barnehjem.

Det var hardt å reise fra mamma, sier Lourdes. Jeg skjønte ikke hvorfor. Og for søsteren min var det enda verre, så det ble på en måte dobbelt opp for meg, siden jeg måtte trøste henne også. Jeg ble storesøster på heltid, forteller hun.

Moren fikk jobb hos noen misjonærer og ble på en måte internatmamma for Morgan, mens Morgans foreldre ble mor og far for Lourdes på barnehjemmet. Så vi byttet på en måte foreldre, sier Morgan.

Jorun og Lars Førland, Morgans foreldre, startet dette barnehjemmet i Ypacarai i 1968 sammen med misjonærene Bybergs.

Det er ikke som et vanlig barnehjem, forteller Morgan. Det er mer en familie. Barna er som en stor søskenflokk med en mor og en far. Alle er på barnehjemmet til de gifter seg, eller av andre grunner bestemmer seg for å forlate hjemmet. Det er ikke slik at de må flytte når de når en viss alder.

Hvordan opplevde du dette å bo på barnehjem, Lourdes?

I førstningen var det, som jeg sa, hardt, men etter hvert gikk det mye lettere. Vi fungerte som en stor familie, og de tok seg godt av oss. Kjærligheten og omsorgen fikk vi liksom alle på en gang. Siden vi var så mange, var det umulig å gjøre det på noen annen måte, og det fungerte greit. Vi fikk like mye oppmerksomhet alle.

Etter hvert som vi barna ble større, lærte vi også å gi kjærlighet til hverandre. Så jeg følte ikke at jeg fikk for lite kjærlighet. Dessuten var jeg en av de bedre stilte, siden jeg fikk besøk av mamma ofte, forteller Lourdes.

Moren døde forresten i 1981, og da dukket faren opp i begravelsen. Han var helt fremmed for Lourdes og søsteren, for det var ni år siden sist de hadde sett ham.

Lourdes fortsetter å snakke om barnehjemmet.

- Noe som var til stor hjelp for oss, var den gode kontakten vi hadde med ungdommene i menigheten. Vi på barnehjemmet utgjorde vel egentlig stammen i ungdomsflokken, og vi var som de andre. Vi ble ikke sett på som mindreverdige, men mange så derimot opp til oss, ikke fordi vi var foreldreløse, men fordi vi var kristne, og vi var glade.

Lourdes forteller gjeme om seg selv, og Morgan legger til:
- Her i Norge er Gud tabu omtrent, men i Paraguay vet alle hvem Gud er, og de prater om ham.

- Det er veldig åpent for evangeliet der, vi kan gå rett inn på skoler, institusjoner osv. Myndighetene er veldig positive. Det er flere steder hvor det ikke er evangelisk virksomhet, så vi kristne burde stå mer på mens det er tid, sier Morgan, og det er tydelig at dette er noe som ligger på hans hjerte.

- Sør-Amerika er et urolig område, og vi vet ikke hvor lenge det holdes åpent for oss. Stenges det, er det viktig at det er etablerte menigheter der til å virke videre.

- Både søsteren min og jeg har paraguayisk ektefelle, og det ser vi på som en stor fordel hvis landet stenges for norske misjonærer. Vi får komme inn i landet uansett!

Morgan har tilbrakt over 12 år av sitt 21-årige liv i Sør-Amerika, og sier selv at han er mer paraguayer enn nordmann,

l tillegg til å ha gått den norske skolen der ute, har han gått på amerikansk Highschool, og han har også jobbet et halvt år på en misjonsstasjon. Han gjorde alt fra å hogge tømmer til å være sjåfør. Dessuten var han med på møter på utpostene. Det var blant indianerne, 60 mil unna mor, far og Lourdes.

 Første gang Lourdes og Morgan traff hverandre, var hun sju og han åtte år. Siden begge bodde på barnehjemmet, var de som søsken.

- Tiden gikk, og da jeg som 16-åring kom ut til den tredje perioden som foreldrene mine hadde som misjonærer, hadde vi vokst fra hverandre. Det var fire år siden sist vi hadde sett hverandre, og jeg kunne ikke kalle henne søsteren min lenger. Det kunne jeg med de andre på hennes alder, men med henne var det noe annerledes.

Det er Morgan som forteller, og det gjør han gjeme. Bare spør, sier han, og vi spør:
- Hva skjedde så?

- Det skjedde vel ingenting spesielt før vi om lag to år etter drog på juleferie. Vi drog på hvert vårt sted, og jeg savnet henne veldig, sier Morgan. Heldigvis var det gjensidig, og tre måneder etter ble vi sammen.

- Men det var ikke bare lett. Det var ikke vanlig at en nordmann skulle gå hen og finne en paraguayisk kone. Mange hadde fordommer, og alt var vanskelig. De to første årene vi var sammen, er de verste årene av mitt liv, det tør jeg påstå, sier Morgan.

- For meg var det helt naturlig at jeg fant en jente der. Jeg føler meg som sagt mer paraguayisk enn norsk, og jeg syntes det var urettferdig at mamma og pappa tok meg med ut dit, og så fikk jeg ikke lov til å gifte meg der ute!

- Et halvt år før jeg fikk følge med Lourdes, ble jeg åndsdøpt. Jeg følte samtidig et sterkt kall til Paraguay. Jeg kjente en spesiell kjærlighet til folket, og jeg ville være der, for jeg så nøden. Det at vi ble sammen, var med på å stadfeste kallet, for hun følte også at det var riktig for sin egen del, sier Morgan.

- Så vi kommer til å reise ut igjen, men foreløpig vet vi ikke når.

- Dere skal altså tråkke i dine foreldres fotspor, Morgan?

For tiden går Morgan grunnkurset på Betelinstituttet i Trondheim. Etter jul flyttet også Lourdes dit. Før det har hun bodd på Lørenskog fra hun kom til Norge i fjor sommer, i julen giftet de seg.

- Jeg satte inn en annonse angående leilighet i Adresseavisa, forteller Morgan. Jeg fikk bare ett svar, men det var jo nok, det. Vi fikk leiligheten, og den ligger nær både menigheten og skolen, og svært sentralt. Så vi har vært heldige. Selv om det ikke er nytt, har vi det trivelig.

Og det skal være sikkert! At de har en blanding av paraguayiske og norske ting, er helt naturlig. Det er slik det skal være, og det gir hjemmet en koselig og harmonisk atmosfære.

Vi måtte selvfølgelig ha en omvisningsrunde, og Lourdes følger med og prater så godt hun kan.

Det er ikke så lett med norsk, synes Lourdes. Hun har tatt tre trinn på norskkurs nå, så hun forstår mye, og hun prater også. Men hun har litt problemer med trøndersk og med journalistens sunnhordsdialekt. Morgan må mange ganger tre støttende til, og han tolker og forklarer.

- Det var vanskelig å komme til et fremmed land, forteller Lourdes. Selv om jeg visste mye fra før, var det litt av en overgang. Mennesker, språk og kultur er helt annerledes. For ikke å snakke om snøen! Det var en helt ny opplevelse. Men jeg trives, selv om jeg savner hjemlandet mitt.

- Når får du se hjemlandet ditt igjen?

- Vi vet ikke ennå. Men det blir i alle fall to tre år til. Morgan skal mest sannsynlig gå det andre året på Betelinstituttet, og så ta sivilarbeidet etter det. Jeg håper å komme inn på hjelpepleierskolen, sier Lourdes. Det virker veldig lenge, men vi ser fordelene. Vi får forberede oss godt på å dra ut og arbeide i Paraguay landet som står vårt hjerte nærmest, sier Lourdes og Morgan Førland.