Men Ramon Estigarriba ønsker enda sterkere vektlegging på nasjonal selvstendighet

Det skjer mye godt innen den pinseretning som norske pinsemisjonærer samarbeider med i Paraguay. Men større vektlegging på selvstendighet for den nasjonale bevegelsen, er et av lederen Ramon Estigarribas viktigste ønsker.

I Paraguay: Oddvar Johansen

Idet lange løp kan man ikke leve med at arbeidet som er startet av tre nordiske lands pinsemisjoner har hver sin juridiske person, sier Ramon, og mener at det er med og sinker selvstendiggjørelsen av det nasjonale arbeidet.

Da tenker man mer på misjonen enn på den lokale menighet man skal etterlate seg, mener Ramon Estigarriba, som er president i styret for den delen av Filadelfia-arbeidet som norsk pinsemisjon representerer.

Mange pinsevenner

Det er mange pinsevenner i Paraguay. I en bok om landets protestanter som kom ut i 1987, sies det å være 16-17 pinseretninger i landet. Samarbeidskirken til Assemblies of God er den største, med et arbeid som er selvstendig både når det gjelder økonomi og menighetsledelse. Noen få misjonærer er i landet i helt spesielle oppgaver, kalt av den nasjonale kirken.

Brasilianere og koreanere er to andre pinseretninger som arbeider i Paraguay. De representerer ikke et stort arbeid, men for brasilianernes vedkommende finnes et bredt spekter av menigheter, fra de sterkt konservative til det man vil karakterisere som vranglærere. Dessuten har hver provins i Brasil sin egen pinsemisjon i Paraguay. Disse samarbeider ikke nevneverdig med hverandre.

Tre Filadelfia-retninger

Norsk pinsemisjon utgjør en av de tre Filadelfia-samfunn som finnes i landet. To andre samfunn med likelydende navn samarbeider først og fremst med misjonærer fra Sverige og Danmark. Hver av de tre Filadelfia-samfunnene har egen juridisk person, og driver sin egen virksomhet uten et alt for nært samarbeid med hverandre. I tillegg er de norske pinsemisjonærene registrert som egen juridisk person, noe som gjør misjonen uavhengig av den lokale menighets vedtak i spørsmål som også angår dem. En uheldig situasjon vil mange mene.

Utad regner f. eks. de andre pinseretninger oss tre som en enhet, men det er langt fram til det, sier Ramon Estigarribia, som også er forstander for pinsemenigheten i Ypacarai.

Ramon Estigarriba leder den pinseretning som Pinsevennenes Ytre Misjon samarbeider med.

- Hvorfor har det blitt slik ?

- Ærlig talt så vet jeg ikke riktig. Men det handler nok mye om selvstendige misjonærer og konservative holdninger. Det er i alle fall ikke heldig slik det er nå, sier han til KS.

- Ønsker dere fortsatt å ha misjonærer blant dere?

- Ja, i aller høyeste grad! La meg understreke at vi er svært takknemlige for misjonærene og deres innsats gjennom alle år. Vi ber om at det skal komme flere misjonærer til Paraguay. Ikke minst fordi det er store områder uten evangeliske menigheter i vårt land.

- Hva slags misjonærer ønsker dere?

- Vi ønsker først og fremst «vanlige»   misjonærer   med evangelisering som sitt første kall, som kan stå sammen med oss for å nå nye steder med evangeliet. Vi har noen slike, men de fleste driver et eller annet prosjekt. Jeg skulle tro at mange av de erfarne misjonærene som har vært her før og som har lært seg språket ville bli en rik velsignelse for dette landet dersom de kom tilbake igjen. Vi har bedt misjonærene på feltet å skrive hjem til Norge at vi ønsker flere menighetsbyggende misjonærer, og håper at vi skal bli hørt. 

 - Hva gjøres for å bedre kontakten mellom misjonen og den nasjonale bevegelsen2

- Jeg håper ikke du har fått et inntrykk av at kontakten er dårlig! Men for at den skal bli enda bedre har vi begynt å ha møter mellom misjonens ledelse og den nasjonale bevegelsens ledelse. På denne måten kommer vi nærmere hverandre.

Jeg legger også merke til en større velvilje fra begge parter. Misjonærene på sin side har mer forståelse for vår situasjon, og legger for dagen vilje til å gjøre det beste for å løse problemene. De nasjonale pastorene på sin side er blitt mer frimodige når det gjelder å ta opp ting de synes ikke fungerer. Det som er vanskeligst er dersom avgjørelser tas over hodene på oss, fordi misjonærene vil ha det slik.

7% evangeliske kristne

Av landets 5 millioner mennesker er det nå en. 7% evangeliske kristne. Hvor mange pinsevenner det er, fikk vi ikke et klart begrep om. Men den Filadelfia-retning som utgår fra Asuncion, og som ledes av en svensk pastor, har 1500 medlemmer rundt omkring i landet. Den Filadelfia-retning som holder til sør i landet har ca. 1350 medlemmer, mens norsk pinsemisjons samarbeidspartner er den minste, med 700 medlemmer.

Den «norske» Filadelfia-retningen har 16 menigheter, med en rekke utposter. Dersom man regner både menigheter og utposter, er det fast virksomhet ca. 50 steder. Arbeidet er konsentret på en strekning fra Ypacarai, ca 30 km nord for hovedstaden Asuncion til Pedro Juan Caballero, som ligger helt på Brasils grense, nærmere 600 km fra hovedstaden. På den samme strekningen linnes det også pinsemenigheter som tilhører den «svenske» Filadelfia-retningen, så vel som andre pinseretninger.

Skomakeren som ikke ble ved sin lest

Ramon Estigarribia er skomakeren som ikke ble ved sin lest. For to år siden lot han skosåler være skosåler, og ble forstander i pinsemenigheten i Ypacarai, som er den største enkeltmenigheten i fellesskapet, med i ca 110 medlemmer. Nå lærer han heller de kristne å stå på egne ben.

Tidligere var Ramon eldste i menigheten. Da han ble frelst kom han fra en ikke-kristen familie, men etter hvert har så og si hele hans familie søkt frelse.

Søndag kveld ledet han gudstjenesten i deres lille kirke, som absolutt ikke rommer alle som kommer til møtet.

Det har ikke alltid vært slik det er nå, sa misjonær Lars Morgan Førland, der vi satt på første stolraden og ventet på å komme igang med forkynnelsen av Guds ord.

Hvilket pinsemøte det ble! Innlevelsen var sterk, og samtlige i kirken var med og demonstrerte sin tro på Jesus. Lovsangskoret og trommeslageren ledet forsamlingen i den mest spontane lovprisning vi har opplevd på lenge! At vi hndde fått plass rett foran den store høytaleren får vi gi plassmangelen skylden for!

Det var lite som minnet om det   pietistiske   pinsemøtet hjemme i Norge, der det meste er forutsigbart, men der Gud banker sterkt på døren for å slippe til.

Er dette noe som bare er reservert landene i Latin-Amerika, Afrika og Asia, men ikke Norge? Er det mulig at vi kan oppleve noe lignende? spurte jeg meg selv.

Jeg rakk ikke å svare, for plutselig sto jeg på talerstolen og var igang med forkynnelsen.