Landets flateinnhold er omlag 407 000 km² med ca. l 565 000 innbyggere, overveiende indianere. Hoved­staden Asuncion. har ca. 201 340 innbyggere.

Hovedstaden er den største sør-amerikanske by uten vannverk og kloakk. Drikkevannet kommer fra brønner i bakgårdene. Byen er uutholdelig om som­meren, men en edens hage i tiden juni-august. Asuncion ligger ved Paraguayfloden ca. 1000 eng. mil fra kysten. Om Paraguay sier tradisjonen at djevelen besøkte den i desember, men måtte reise hjem for å bli avkjølet. Klimaet er beskrevet som 3 måneders vinter og 9 måneders helvete. Landet er det tynnest befolkede land i Sør-Amerika

Spanske eventyrere grunnla det vi i dag kaller Paraguay i begynnelsen av det 16. årh. Landet ble senere besøkt av jesuittmisjonærer, som grunnla en egen prestestat, som besto i ca. 200 år, men ble senere jaget bort fra landet, i 1767. Jesuittene innførte appelsintreet i Paraguay.

Likevel er den katolske kirke meget sterk i Paraguay. Stor fattigdom er rådende og lesekyndigheten innskrenker seg bare til 20000 mennesker. Mange-gifte er alminnelig, og mannen er altfor verdi­full til at en kvinne kan ha ham alene. Det kryr av barn alle vegne, men de dør dessverre i en tidlig alder.

Landet har en befolkning på 80000 halvsiviliserte indianere og 70000 ville indianere. Hovedspråket er spansk, men guaranispråket er også meget brukt, selv i hovedstaden.

Paraguay er en innlandsstat uten adgang til havet. Forbindelsen med utenverdenen kan foretas med flodbåt, fly og jernbane, som regel fra Buenos Aires til Asuncion. Men hvis en ikke tar flodbåten, går en glipp av en eventyrlig opplevelse oppover Parana-floden, verdens fjerde største flodvei. Reisen med flodbåt tar fire dager. Floden er fra 1 til 15 km bred, og det er bare vill urskog nesten hele veien langs floden. Etter 1500 kilometers flodreise gjennom ur­skogen på elvene Parana og Paraguayflodene når en frem til Asuncion.

Paraguayfloden deler landet i 2 soner — en vest­lig og en østlig. På enkelte steder er landet fruktbart, og det finnes store vidstrakte skoger, men nesten mennesketomme. En jernbane forbinder ho­vedstedene i Argentina og Paraguay.

Paraguay har flere ganger vært innviklet i øde­leggende kriger med Argentina og Uruguay. I 1863 førte landet krig med Brasil, Argentina og Uruguay. Før krigen hadde Paraguay 1200000 innbyggere. Etter denne blodige krigen var det bare 20000 unge gutter igjen og ellers mange invalider. For hver 11. kvinne var det bare en mann. Og senere i vår tid førte de atter en ødeleggende krig med Bolivia, hvor­etter en vilkårlig grenselinje mellom de to stater ble fastslått ved voldgiftskjennelse i  oktober 1938. Bolivia og Chaco-området har ca. 50 000 indianere.

MISJONSVIRKSOMHET I PARAGUAY

Misjonærene Bergliot Nordmoen (Vestby i Trysil), Ruth Kjellås (Sion, Trøgstad) og Gunvor Johansen (Filadelfia, Sarpsborg) driver misjonsvirksomhet i staten Parana i Paraguay ut fra misjonsst. Paso Cadene (Kjedeovergang).

I okt. 1956 reiste Ruth Kjellås og Gunvor Johansen til Brasil og virket i en liten fjellby Sao Jeronimo mens Bergliot Nordmoen var hjemme i Norge. Da hun kom tilbake i juli i 1957, dro alle tre over grensen til Paraguay for å ta opp virksomhet iblant indianerstammen Guarani.

Herren hadde åpnet en dør for oss i og med at en indianer av denne stamme var blitt frelst ved Str. Nordmoens tidligere virke. Fra grensebyen Bela Vista dro vi i nov. 1957 inn i skogen med indianeren  Benjamin som fører og tolk og med dokumenter fra myndighetene på 5 hektar jord som indianerne hadde fått tildelt. De er nemlig meget fattige og har ikke noe sted som de kan kalle sitt. De innfødte paraguayere utnytter dem og forfølger dem og de blir ikke aktet som men­nesker.

Høvdingen som hadde hørt at vi skulle komme, kom oss i møte med fire unge gutter for å hjelpe oss gjennom urskogen.

Han gjentok gang på gang at de nå var glade for å få hjelp og at de nå skulle få høre om Ñande jara, indianernes ord for Herren. Ingen mennesker hadde noensinne brydd seg om dem og da forsto han at vi virkelig var glad i dem.

I Tranquerita, som det vakre stedet het, fikk vi virke 1/2 års tid til stor velsignelse, og flere indianere ble frelst, de syke ble behandlet etter beste evne, foruten at vi lærte dem å lese.

Men da de hadde visse vanskeligheter med hensyn til områdene der og dessuten ble forfulgt av para­guayere, ville myndighetene at vi skulle henlegge misjonen til en helt annen kant. Vi så det som Guds vilje, og Herren la til rette så vi fikk tildelt en plass 12 mil inne i skogen.

I mai 1958 dro vi dit, vi måtte dra en lang omvei, da det nesten ikke finnes veier i Paraguay, og endelig etter en lang og strevsom reise i flere dager, var vi framme.

Her inne i Paso Cadena har vi fått tildelt 10 000 hektar. Det er tre stammer her, vidt forskjellige fra de vi har vært i kontakt med tidligere. To av dem har vi ganske god kontakt med, især Chiripa-stammen som teller sine l 600 undersotter. Men den tredje stammen, Guajaki, lever ennå dypt inne i skogene, nakne og ville. Her har vi fått kjøpt en ranchito — en liten hytte laget av bambusrør og leire med jordgolv, og ved si­den av finnes en stor plantning med mandiokarøtter (hovednæringsmiddelet i Paraguay), appelsintrær og bananpalmer og alt er inngjerdet med bambus. Dessuten har vi ikke mer enn 200 km til nærmeste sted for å handle og hente post. Alt har Herren lagt til rette på en nesten utrolig måte.

Vi må jo ta i betraktning at dette er et katolsk land, hvor katolikkene motarbeider protestantene på alle områder og gjør alt hva de kan for å hindre Guds verk. Men vi har myndighetene på vår side. De er interessert i at vi skal begynne misjon blant indianerne. De indianerne som vi tidligere har vært i kontakt med, har også rett til å komme å ta bosted her i denne kolonien. For dem er det ingen sak å ta seg frem hit, de er vant til å gå lange strekninger i skogen og har bare en ganske liten bylt å ta med på ryggen. Stedet er altså militært, men ranchitoen med alt som hører til er kjøpt av oss i menighetens navn. Vi har kalt den Filadelfia.

I juli 1958 hadde vi 30 møter blant indianerne, men også noen blant paraguayerne omkring stedet her. Ca. 1/2 times vei herfra har vi fått kontakt med en familie som har åpnet sitt hjem for evangeliet.

Vi har i 1959 drevet en intens virksomhet ut fra Paso Cadena. Vi har hatt skolevirksomhet både blant barn og voksne, så nå har vi en hel liten tropp som både kan lese og skrive. Indianerne er meget takknemlige for det. Det er forferdelig mye sykdom iblant dem. På et år har vi hjulpet flere hundre syke og har hatt ca. 1200 behandlinger på «sykestuen». Skole­stuen har vi bygget selv med indianernes hjelp, og den brukes både som skolestue og møtelokale. 5 paraguayere er blitt døpt siden vi kom dit, og i den siste tiden er det mange indianere som er begynt å vitne på møtene. Noen av dem har også begjært å bli døpt.

Under alt dette har vi vært hardt angrepet av malaria, men Herren har hjulpet igjennom.

Vi har to søndagsskoler med tils. 40 elever, og 30 elever i folkeskolen.

Foruten til misjonærenes eget underhold har vi til drift av misjonsstasjonen fått gaver fra enkelte menigheter og søndagsskoler og private hjemme i Norge, og vi har da klart bl. a. kjøp av misjons­stasjonen, bygget et lite lokale, reparert beboelseshus og kjøpt en gammel jeep osv.

Misjonær Frantz Mangersnes har også vært i Paso Cadena noen mndr. og vært til stor hjelp. Det er ikke så lett å kjøre jeepen på de dårlige veiene, og han har vært med ut til de forskjellige indianerstammene med evangeliet.