FOR I ALLE TILFELLE Å FRELSE NOEN

 Paso Cadena er vel et kjent stedsnavn for misjonsfolket hjemme, især for de som har hatt hjerte og nød for evangeliets fremme blant indianerstammene i dette jungelkledte landet Vi har nå vært her på besøk i vel en ukes tid hos Skrettings og Asplunds. Av hele mitt hjerte må jeg si at jeg beundrer disse mine venner for deres arbeid og innsats, for de står ofte overfor situasjoner som er helt fremmede for ,,bymisjonærer". Godt for oss fra grensebyen P. J. Caballero med all sitt støv og sandstorm, har det vært å gå her oppe i skogen og riktig puste ut i disse dagene.

I går, lørdag, kom paraguayeren Franco ridende for å være med på helgens møter. Han ble vunnet for Gud i den aller første tiden av virksomheten i Paso, og har senere i periodevis vært til stor hjelp for misjonærene, ikke minst med å tolke fra spansk til guarani. Vi samtalte litt med Franco i går kveld. Mens tropenatta falt på, frosken og gresshoppa begynte å synge, stjernehimmelen var klar og parafinlampene kom fram, gled samtalen lett inn på ,,gamle dager". Det var Franco selv som fortalte fra den første tiden av arbeidet i Paso: - Jeg var ufrelst den gang, forteller han, og det ble stor oppstandelse da pastor Kastberg (svensk misjonær) og Bergljot Nordmoen (nå Norheim) kom for å sondere terrenget for om mulig å oppta arbeid blant guaranistammene som bodde like ved. Hva har dere for noe nytt, da? spurte jeg. Evangeliet, var svaret jeg fikk. Dette gjorde meg forferdelig nysgjerrig, så når en stor lastebil med fullt flyttelass og tre frøkener, Bergljot, Ruth Kjellås og Gunvor Lilly Johansen (nå Iversen) hoppet av bilen og begynte å innrede den gamle rønna som var det eneste hus i Paso den gang, ja, da måtte jeg spørre meg i mitt stille sinn: Hva vil egentlig tre kvinnfolk gjøe her langt inne i ødemarka?

- Franco kjente ikke da til hemmeligheten om at det går an å oppleve at Kristi kjærlighet tvinger oss. Men han skulle snart få oppleve det.

- Nysgjerrigheten min gjorde at jeg søkte kontakt med disse menneskene, forteller han, og maken til elskverdighet og vennlig­het hadde jeg ikke opplevd. De måtte ha noe innvendig som jeg med min katolske tro ikke hadde. Nå ble det en lengsel i meg at jeg eller en av mine måtte bli som en av dem.

En tid senere, da Franco på vei til landsbyen Itakyry passerer søstrenes

meget enkle hus - han legger selv til ”røken stod ut gjennom de dårlige veggene” - var det spisetid, og Gunvor serverte meg også et par speilegg. Jeg var sliten, for jeg skull ri langt, og tror dere ikke at de gjorde i stand en seng til meg der ute ved bordet, slik at jeg kunne hvile ut før jeg fortsatte den lange rideturen. Jeg sovnet og da jeg våknet verken så eller hørte jeg noe til søstrene. De hadde villet drikke kaffe, og så hadde de satt seg på en trestubbe et godt stykke unna for ikke å forstyrre meg!   Slike hensyn hadde jeg aldri opplevd blant mine! Deres måte å være på, samt det jeg fikk av Guds ord, gjorde at jeg selv noen måneder etter møtte Jesus som min personlige frelser. Det var i 1959, og det holder i dag!

Det var vanskelig å få sove den natten etter samtalen med Franco. Jeg lå og tenkte på de tre søstrene som brøt seg vei fram til det sted vi i dag har som Paso Cadena, og Jeg måtte takke Gud for hver enkelt av dem. For Ruth som nå er hjemme hos Herren, for Bergljot som er i Norge, men likevel fullt opptatt med å arbeide for Guds rike, for Gunvor, søndagsskole tanta jeg husker fra jeg var liten gutt og som jeg nå er kollega til her ute. De fikk være med å legge en grunn, disse tre søstrene, grunren til det misjons­arbeid vi ser i Paraguay idag. Arbeidsmetodene er kanskje ikke helt de samme som før, men målet er det samme - det å få se sjeler ved korset. Misjonærene bor ikke lenger i jordhytter eller i rønner og antall arbeidere har også steget med årenes løp. Det begynte med tre søstre i Paso. Ved utgangen av denne måneden er vi ca. 20 med ekteparene. Og Herren kaller hel­ler ikke bare til Paso. Steder som Caacupe, Ypacarai, Atyra, Pedro Juan Caballero, Eben-Ezer m. fl for å nevne de største stedene. Arbeidet er forgrenet og mangear­tet, og vi finner såkalt ren evange­lisk virksomhet ved forkynnelse i kirker, på gater, i huser, traktatut-delinger, radiovirksomhet. Men evangeliet er til hele mennesket, og det er vi glad vi ikke er blinde for, så tidlig ble det tatt hånd om lidende både hjemme og ved de enkle poliklinikker. Det er reist barnehjem og det drives indianer-kolonier. I alt forsøker vi etter den nåde Gud gir a følge den anvisning vi har fra Paulus' eget liv: ”For dem alle har jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen.

Det er nok ikke så store skarene vi kan rose oss av fra de forskjellige stedene vi har eller har hatt virke. Men så er menighetslinjen heller ikke den letteste å gjennomføre i disse flokete for­hold. Men, pris skje Gud! Disse våre kjære paraguayere og indianerbrødre er kjøpt med det samme dyrebare blod som vi, og hver enkelt har en sjel som er mer verd enn hele verden. Og er ikke det gledesemne stort nok i en misjonsrapport? F.eks. i går ble en frelst?