Jeg heter Vidal Rojas og er ca. 8 år. Nøyaktig alder vet jeg ikke, for mor reiste fra meg for mange år siden, og far har jeg aldri sett. Jeg har aldri hatt noe ordentlig hjem. En tid bodde jeg hos en fremmed kone. Hun var ganske snill mot meg, men hun var veldig fattig, så jeg fikk lite og dårlig mat. og de få klærne jeg hadde, var både fillete og i skitne. Så kom en fremmed mann på besøk. Han fortalte at han var broren min, og nå måtte jeg bli med ham. Hadde livet vært trist før, ble det ikke bedre nå. Han hadde ikke noe sted å  bo. Vi sov og spiste hos kjenninger, vandret omkring i skogen, drepte et dyr innimellom og stekt på glør. Kjøtt er deilig! Som jeg åt de gangene! Det var bare så altfor sjelden broren min gad å sette opp snare for å fange dyr.

Det var et trist liv! Og som jeg frøs om nettene! Vi pleide bestandig lage et lite bål for å holde villdyrene borte, men det varmet oss ikke særlig. Jeg prøvde å krype så nær borttil som mulig, til det nesten luktet svidd av hår og klær, men det var jo bare siden nærmest bålet som ble varm. Det var vanskelig å få sove ordentlig når kulden bet i kroppen og magen skrek av sult.

En dag kom vi til et sted som, heter Paso Cadena. Der bodde i noen utlendinger, og de måtte være forferdelig snille, for de hjalp de syke og lærte ungene å lese og skrive, og de hadde møter der de sang og spilte og fortalte om en som het Jesus. Jeg var der ofte, og det endte med at jeg fikk bo der. Jeg sov i huset til Bruno Müller, men om dagen var jeg mye sammen med Anna Strømsrud. Hun var snill mot meg. og jeg ble så glad i henne! Jeg var hos dem over et år, og det var en lykkelig tid. Men så en dag kom broren min og hentet meg igjen. Nok en gang var jeg på vandring i de vide skogene. Hardt og brutalt var livet, og mer enn en gang satt gråten i halsen på meg.

På vandringen var gjennom skogen kom vi en dag til en landsby som heter Itakyry. Der tok vi inn i et bitte lite hus. Broren min fortalte at her bodde storebror og kona hans, og nå skulle jeg få bo hos dem. Nå hadde jeg i hvert fall tak over hodet, men livet ble ikke noe lettere å leve for det. Kona var slem mot meg. og broren min var nesten aldri hjemme. Når han en sjelden gang viste seg, var han som regel full. Av og til tok han meg med på fest. og det likte jeg godt, men jeg så mye fælt der. Jeg ble redd og sov dårlig om nettene.

En dag rømte jeg og drog tilbake til Paso Cadena og tok inn i huset til Catalicia. kona jeg hadde bodd hos før. Der hadde jeg da i hvert fall en venn, Catalino. (Han er bror til Elsa. som Anna Strømsrud har tatt til seg.) Herfra kunne jeg se over til misjonsstasjonen, det stedet hvor jeg hadde tilbrakt de lykkeligste månedene i mitt liv. Tro om jeg kunne få lov til å komme tilbake dit nå? Det var bare det at både Anna og Bruno som hade vært så snille mot meg, var ikke der lenger nå. De hadde reist langt bort for flere år siden. Nye misjonærer kom. og de hadde startet barnehjem. Men disse misjonærene hadde også reist, og enda noen nye hadde kommet. Det var disse som var på misjonsstasjonen da jeg kom tilbake til Catalicia.

Nesten hver dag gjorde jeg meg ærend dit bort for å se på de fine klærne til ungene på barnehjemmet. De lo og lekte, og selv når de måtte bære vann og ved eller luke ugress eller hente manioka i åkeren, lo de og hadde det moro. Så ringte en av de! store jentene med en klokke, og alle for inn for å spise.

Jeg spurte en av guttene hva slags mat de fikk, og han fortalte at de fikk kjøtt hver dag. og de fikk melk og galleta (harde hveteboller) og egg og mye annet godt. Jeg var så sulten at det skrek i tarmene mine, og bedre ble det ikke etter å ha hørt hva barnehjemsgutten fortalte. Jeg hadde mest lyst til å gråte, men det torde jeg ikke. Tenk om noen så meg! Da ville jeg fått juling. Da jeg var liten, gråt jeg ofte, men broren min slo meg alltid med beltet sitt hver gang jeg felte en tåre, så jeg lærte snart å svelge gråten.

Nå hadde jeg bestemt meg: Jeg ville tilbake til misjonsstasjonen. Men hvordan? Jeg torde ikke for alt i verden gå og spørre om lov til å bo der! Anna hadde lært meg å be til Jesus. Hun sa at jeg kunne be om hva som helst, og hvis han visste at det ville være til beste for meg, ville han gi meg det jeg bad om. Det var lenge siden jeg hadde bedt, men nå ville jeg forsøke. Rett som var om dagen foldet jeg hendene mine og sa: «Kjære Jesus, hjelp meg så jeg kan få bo på barnehjemmet!

Dagene og ukene gikk. Jeg begynte på skolen og fikk en veldig snill lærerinne. Adolfina het hun. En dag tok jeg mot til meg og sa at jeg hadde lyst til å bo der. Hun lovte å snakke med Don Canuto (de innfødtes navn på Knut Stuksrud) om det.

Dagen etterpå kom Adolfina og sa at misjonærene ville snakke med broren min først, for han var ansvarlig for meg. Hjertet sank i brystet på meg. Han ville aldri la meg få lov, og jeg gav opp alt håp.                   

Et par uker senere kom broren min til huset til Catalicia, og jeg overhørte en samtale mellom han og kona hans. Hun sa at nå ville hun ikke ha noe med denne fillegutten å gjøre. Hun så på meg da hun sa det. Catalicia ville heller ikke ha meg. og de kranglet en lang stund. Til slutt sa kona:

«La oss sende ham til misjonen. så blir vi kvitt ham!» Jeg ble så glad at jeg kunne nesten ha kastet meg om halsen på henne! Men jeg torde ikke vise dem hvor glad jeg ble! Det harde livet i skogen hadde lært meg å skjule følelsene mine.

Resolutt drog de av gårde med meg. Misjonærene var litt betenk­te. men de sa jeg skulle få være på prøve en stund, og hvis jeg var grei gutt, skulle jeg få være der bestandig. Nå er prøvetiden over, og Mamita og Papito — misjonærene altså — sier at jeg har bestått prøven. Nå mangler det bare en ting, og jeg tror Jesus skal bønnhøre meg denne gangen også. Det store bønne-emnet er: Er det noen snille mennesker i landet langt borte som vil betale for meg? Papito sier det koster kr. 60 i måneden. Flere kan gjerne gå sammen om å dele utgiftene. Det er det sam­me for meg, bare jeg får lov til å bil her. Jeg har det så godt som aldri før. og jeg er blitt så glad i Mamita og Papito. Jeg har fått en masse klær, ja. til og med sko! Jeg spiser meg mett flere ganger om dagen, og om kvelden kommer Mamita og ber med meg og gir meg en god klem. Og jeg får lov til å klemme henne når jeg vil! Tenk at det virkelig er noen som er glad l meg! Det er nesten for godt til å være sant. Bare det nå kan ordne seg med penger så jeg kan få lov til å være her! Men jeg har bedt Jesua hjelpe meg, og da ordner det seg sikkert. Er det andre som vil be for meg også? Kjærlig hilsen

Vidal Rojas.

P. S. Skriv til Knut og Ingrid Stuksrud. Paso Cadena. Itakyry,
Alto Parana, Paraguay. S. A.

Pengene sendes til kassereren for Paso Cadena. Peder Banken. Arneberg st.