Helgen 24. - 26. februar var jeg sammen med vennene i Fortuna, Curuguaty. Jeg var på endel husbesøk. De er gjestfrie, og det er alltid trivelig å være sammen. Praten er livlig, og temaene svært mange.

Lørdag formiddag dro jeg sammen med Antonio og Ignacio til en indianerkoloni nord for Fortuna. Den heter Yakayu. Her bor omkring 100 indianere. De har folkeskole med ca 50 barn. Kolonien er på omkring 5000 mål. Vi besøkte høvdingen. Grunnen var at her er omkring 10 kristne familier, og de vil ha tillatelse til å sette opp en liten kirke i vanlige materialer fra skolen,og eller aller helst en skikkelig bygd kirke.

Utrolig nok fikk Filadelfia-menigheten tilslag, og møtelokale skal settes opp, og det uten spesielle forpliktelser for den lille menigheten. De må bare bidra med noe dugnad.

Jeg hadde ikke bil, men søndag ettermiddag kom Antonio og hentet meg i en liten, gammel bil. Batteriet var dårlig, så vi dyttet den igang.

Høvdingen er ingen kristen, mens flere av hans barn er det. Det var interesant å følge Ignacio i hans tilnærming til temaet. Litt etter litt kom han inn på behovet for å ha  et forsamlingshus for de troende. Høvdingen er også indianerprest (pai), og har sitt gudehus nedenfor huset sitt. Alikevel var han svært positivt til forslaget.
Antonio skrev et referat fra samlingen, og alle som var tilstede skrev under etter at referatet var referert.  

På bildet under ser du tre indianer-barn. Mange er lyse. Mange av fedrene er lyse brasilianere.

Deretter dro vi til stedet hvor de ville sette opp en kirke. Det var en fin grønn plass like ved vegen. Så samlet vi oss hos en av familiene, og sang og bad sammen. Det ble en fin og spontan stund sammen med disse ganske unge troende.. Det var nemlig en ung mann fra indianerkolonien Yhovy som hadde vært der og evangelisert. Han var sammen med oss, og nå så vi sammen hvordan en liten menighet ble født. Det var en flott opplevelse! Nå gjenstår det å finne finsiering for kirken.

Nå samles de troende hjemme hos en av familien to ganger pr uke.

Vel tilbake i Fortuna, ble Ignacio og jeg innbudt på middag  hos Antonio. Vi ble servert en slags kjøttsuppe som de kaller so'o pua. Sant og si, så er det første gang jeg har blitt invitert til middag hos en inianerfamilie, uten selv å bidra med middags-ingrediensene!!

Lørdag ettermiddag truet det med regn, så jeg ble i Curuguaty. Dro da på møte i Filadelfia (mestisermenigheten med Brigido Enciso som leder). Der var en liten flokk samlet, og jeg ble bedt om å preke for dem. Menigheten har hatt en litt strevsom tid, ettersom en annen frimenighet etablerte seg noen kvartaler fra dem, og noen av de unge medlemmene dro dit i stedet. Dette er et konstant problem. Folk vandrer mellom de forskjellige menighetene, alt etter hvor "det er best" for øyeblikket.

Menigheten har en utpost i Acepar, noen mil unna. Der ble bl.a. en eldre mann frelst. Ettersom de mangler kirkehus, gav han en  tomt til ny kirke. Han ba pastoren å bygge kirke straks. Men menigheten har jo ikke midler. En dag
ser pastor Brigido at det bygges på en kirke i området, og han spør hvordan de finansierer dette. Det viser seg at det er en Pinse-Metodist-kirke i Korea som finansierer dette. Etter Tsunamien i Japan, ble denne kirken virkelig oppvekket, og de bestemte seg for å bygge 300 kirker i Sør-Amerika for forskjellige evangeliske kirker. Og dette holder de på og gjennomfører.

Det ble da tid til først å besøke America og Ramon Gomes. Sist jeg var hos dem, var situasjonen vanskelig. Han hadde dårlig kontakt med de andre vennene, og ville ikke gå på møtene. Dette tiltross for at han hadde vært pastor i Fortuna. Det interesante var at siden forrige gang, hadde vennene snakket sammen, og problemene var lagt bak. Og jeg fant en "annen" Ramon, positiv og opplagt til å gjøre det han var kalt til: å være evangelist. Han hadde fått lån en motorsykkel av Ingvald, og nå var han opptatt med møtekampanjer rundt omkring.

Deretter besøkte jeg Ignacio. Han er juridisk leder for indianermenighetene. Han er en mann midt i 30-årene. Han er positiv og velvillig, og det er alltid trivelig å være sammen med ham, og familien hans. Det mangler ikke på samtale-temaer når vi er sammen.

Han lever av åkerarbeid, en liten butikk, ambulerende "motorsykkel-butikk" (kalt macatero), og annet tilfeldig arbeid. Fra januar har han fått støtte til å reise rundt og besøke venneflokkene, noe vi mener er svært viktig for å undervise de troende, og bevare samholdet. Det er mange grupper som prøver å få de troende inn i deres gruppering.

Jeg er stadig i kontakt med ham via Skype (PC), noe som er svært nyttig for å jolde kontakten ved like. Kostnanden er som ved lokal-telefon.

På kvelden var vi samlet til møte. Det begynte å regne, så det var ikke så mange som kom. Midt under møtet, kom en skikkelig skur, og det var helt umulig å høre hverandre. Så da var det bare å vente til skuren gikk forbi. Da fikk jeg preke litt for dem. Tema: misjon. Det er på tide at også de ser sitt misjonsoppdrag. I Paraguay er det mange indianergrupper som ikke har en eneste troende.          

NESTE SIDE                                                                    

Til startsiden