STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

  

Nytt fra Paraguay

Sendebrev fra Brit-Lajla og Rudolf

Februar 2006

 

Kjære venner

Siden sendebrevet i januar, har vi hatt en ganske hektisk periode med oppstarten av seminarene i indianerkoloniene. Men før det var vi den 26. januar innom ungdomsleieren i Ypacarai.  Der var over 250 ungdommer samlet på området til barnehjemmet. Det har litt etter hvert blitt laget en plass for å ha møter, kjøkken etc som brukes til leirer og konferanser.

Det var flott å møte alle disse engasjerte ungdommene.  Dagene vekslet mellom bibelstudier, fotball og annen aktivitet, og møter med frisk sang og musikk, samt utfordrende forkynnelse.

Arbeidet blant ungdommene er utrolig viktig! Omtrent 50 % av befolkningen er under 20 år. 

Så dro vi til Curuguaty, ca 26 mil herfra. Vi var på møte i selve byen og i indianerkolonier.  En dag dro vi til kolonien Agua'e.  Der er en liten flokk troende.  De samles under et tre, og hadde et sterkt ønske om å få Bibler, en gitar og kirkebygg! Vi klarte å oppfylle de to først ønskene sist søndag. Å møte disse var flott. Når de ba, var det med stor intensitet. Deres unge leder hadde for litt siden mistet et barn, og det preget dem. Allikevel var det et skikkelig ”Hallelujamøte”! Men de trenger veiledning og oppmuntring for å vokse som troende.

På samme turen var vi innom Ache-kolonien Kuetuvy. Det er en annen stamme (språklig beslektet med guarani-indianerne, men helt annen kultur og religion). Olav Skretting arbeider der. Han har nettopp hjulpet til med å skaffe dem vann fra en dypvanns-brønn. 

De har en kvinnelig høvding og helsearbeider, Margarita. Hun er en ganske ung kvinne som behersket godt spansk og guarani. Å møte disse, var interessant! De bor langt inne i skolen, og husene ligger i en ring rundt en stor åpen plass.  Det bor omkring 40 familier der, og de sa at alle er kristne! De hadde en møteplass under noen store trær, og litt etter litt samlet det seg mange der, og det ble et spontant møte.  Barna sang, akkompagnert til gitar. Noe var på guayaki og noe på guarani og Rudolf prekte litt. Det ble en flott stund sammen med vennene der. De har store problemer mht sikkerhet for skogen de bor i, så de trenger vår forbønn.

Vi dro så tilbake til Asuncion, ettersom annet arbeid ventet der. I en naboby (Limpio) er det et indianerhospital hvor vi har fulgt opp en del syke, blant annet  en mann, Alejandro, fra Paso Cadena. Han holdt på å bli blind. Nå er han operert, og ser utmerket på det ene øyet!

Søndag 5. februar prekte Rudolf i Filadelfia, Asuncion. Det var misjonsmøte, så tema var selvsagt om misjonsutfordringen: ” Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst!" De Paraguayske menighetene begynner å se at de ikke bare er gjenstand for misjon, men at de har et selvstendig misjonsansvar!

I februar fikk vi besøk av sønnen vår, Ruben, sammen med kona Rosi, og datteren Taina. Det var utrolig trivelig å treffe dem igjen. Vi benyttet da anledningen til å bli kjent med Rosis familie.

Vi har vært en tur i Yby Yau i Nordøst-Paraguay (ca 30 mil herfra), hvor vi hadde vår første periode som misjonærer. Der bygde Anna Strømsrud på ’70-tallet boliger, klinikk, skole etc.. Her har det vært arbeidet blant Pay-Tavytera-indianerne fra 1967 til midten på ’80-tallet. Arbeidet ble overgitt til lokale myndigheter, men de siste årene har aktiviteten vært lav.  På klinikken fant vi indianerkvinnen Rufina, som vi kjenner fra hun var en liten jente. For kr 200 i måneden (en femtedel av minstelønnen) holder hun klinikken åpen.  Det var dårlig med medisiner, men hun prøver så godt hun kan.

Vi besøkte en del indianere som vi kjenner fra tiden i Yby Yau (1977 – 1979).  I den gamle garasjen på stasjonen fant vi Clemente og kona. De er gamle nå.  De fortalte at den eneste sønnen de hadde, Felipe, var blitt drept av kons si, så nå bodde barna hans hos dem. Det så ”trøstesløst” ut hos dem.

Inne i kolonien traff vi Justina. Hun var enke nå, ettersom mannen hennes, Tomas’i, hadde tatt livet sitt for en tid tilbake. Men det ble en glad stund sammen, hvor vi minstes ”gamle” dager. 

Likeså traff vi Silvia.  Hun var enke, men hadde fått seg ny mann.  Fremdeles bekjente hun seg som kristen.

Men det var ingen kristen virksomhet blant dem. Det er en utfordring å komme i gang igjen der!

Men skolen fungerer, selv om trebyggene var i noe dårlig stand.

Vi besøkte også en del venner i paraguayer-menigheten på stedet. Dorotea (ca 53 år) var blitt blind, andre (flere stykker) hadde mistet familiemedlemmer i drap.  I det hele tatt er det nokså dramatiske liv mange lever her.  Livet er nokså ”røffere” enn i Norge.

 

 

Det er møter både i dem gamle kirken på ”stasjonen” og i den ”nye” i sentrum av Yby Yau. Det er nå mange utposter, og kirken vokser sakte, men sikkert. Vennene gjør en utrolig jobb med elendig, eller ingen fast lønn, noe det virkelig står respekt av!

Midt i februar dro vi tilbake til Paso Cadena. Vi hadde åpen klinikken, og det kom opp til 40 –50 pasienter hver dag. Noen er skikkelig syke, andre har småplager.

Første natten ble vi vekket av at en ropte ”Rodolfo. . . Rodolfo".  Etter litt kjente jeg stemmen igjen.  Det var høvding Gavino.  Han kom med en gammel mann som hadde vært i sloss-kamp med kona, Benigna.  Det hadde resultert i at han hadde fått seg et skikkelig hugg i hodet. Han så jo nokså elendig ut. Han ble sydd i lyset fra lommelykten, fikk antibiotika, og vi kunne fortsette søvnen. . . .

Den 17.  februar begynte vi det første seminaret.  Ca 35 personer hadde meldt seg på seminarene.  De kommer fra kirken, fra skolene og fra koloniene. Sammen med oss har vi Eriberto (bildet), indianer fra Paso Cadena.  Han ble i desember ferdig med universistets-studier i administrasjon og økonomi. Det passet utrolig godt for oss. Så langt vi vet, er han den første indianer med slik utdanning.

Vi arbeider jo med et prosjekt (finansiert av NORAD og menigheten) hvor vi vil gi opplæring i administrasjon, organisasjon, regnskap og økonomistyring. Behovet er like stort i menighetene, skolene som i koloniene. Vi har avtale med PYM om å bruke ca 70 % av stillingen til dette arbeidet. 

Seminarene går over to dager hver måned, og det servers mat.  Vi skaffer maten, og så har vi engasjert noen til å koke mat, samt servere.

Den 22.  februar dro vi til Fortuna for å holde det andre seminaret. Her var det mer enn 50 påmeldte. Også her kom de fra kirken, skolene og koloniene forøvrig.  Vi repeterte de  samme tema som i Paso Cadena, og det var tydelig at folk syntes det var nyttig.

Vi fortsetter slik hver måned framover. Når vi er slik omkring, er vi sammentidig med på møter.  Sist søndag hadde vi seminar til kl 1200, deretter to utpostmøter (Agua’e og Narajito), så det gikk fra kl 0630 til 2200 om kvelden, avbrutt med en liten hvil i bilen.  I Naranjito hadde vi møte under et morbærtre.  Da var det ganske naturlig å preke over teksten om Sakeus.  Det var ikke behov for verken flanelograf eller annet.  Treet stod jo der!

Vi har noen ganger hatt voldsomt uvær med regn, iblant med store hagel. Heldigvis har seminardagene blitt spart. Men stort sett er det svært varmt, i blant opp til 39 – 40 grader. Når det i tillegg er svært fuktig, kan det være nokså ubehagelig. De siste dagene har det bare vært 33 – 34 grader om dagen.  En morgen var faktisk temperaturen nede i omkring 20 grader, og da er det kalt!

Nå er vi i Asuncion for å forberede neste seminar, gjøre nødvendig innkjøp, samt få noen dagers hvile.  Det er også regnskap som må føres, rapporter og brev som skal skrives, så vi er fullt engasjerte her også. 

Den 15.  mars får vi besøk av Sigve Ånderå og Eli Bjørnebråten fra PYMs prosjektkontor. De blir med oss til stedene hvor vi arbeider, og skal delta på seminaret i Paso Cadena, noe vi gleder oss til.

En dag var vi i sentrum for å hente post. På fortauet stod en gammel mann som tydeligvis var parkeringsvakt. Han viste med tommelen at vi kunne parkere på en fri-plass utenfor posthuset.  Mannen var usselt kledd.  Han hadde en urinpose hengende i bukselinningen, sannsynligvis pga prostataproblemer. Vi så at han hadde tydelige tegn etter lammelse av venstre side av kroppen.  Han kom hinkende mot bilen, og ville snakke med oss. Med et stort smil, sa han: ”Gud er GOD! Jesus elsker OSS! Jeg kan ikke tie om det!” Til tross for hans tydelige plager, var det noe som var viktigere: å vitne! Vi fortalte hvem vi var, og han bøyde hodet og ba for oss! Det ble en beveget stund!

Heldigvis er det nå mange som denne mannen, som ivrig vitner om Jesus. Vi ser det på skilter på busser og biler: Gud er trofast! Jesus! Gud elsker deg!

Men fremdeles er det mer enn 5 millioner her i Paraguay som ikke er kjent med evangeliet.  Her er store høstmarker!

 

Skriv gjerne! Vi setter STOR pris på nytt fra Norge.

 

Med vennlig hilsen

 

Brit-Lajla og Rudolf 

 

  

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com