Kjære
venner
Siden
sendebrevet i januar, har vi
hatt en ganske hektisk periode
med oppstarten av seminarene
i indianerkoloniene. Men før
det var vi den 26. januar innom
ungdomsleieren i Ypacarai.
Der var over 250 ungdommer
samlet på området
til barnehjemmet. Det har litt
etter hvert blitt laget en plass
for å ha møter,
kjøkken etc som brukes
til leirer og konferanser.
Det
var flott å møte
alle disse engasjerte ungdommene.
Dagene vekslet mellom
bibelstudier, fotball og annen
aktivitet, og møter med
frisk sang og musikk, samt utfordrende
forkynnelse.
Arbeidet
blant ungdommene er utrolig
viktig! Omtrent 50 % av befolkningen
er under 20 år.
Så
dro vi til Curuguaty,
ca 26 mil herfra. Vi var på
møte i selve byen og
i indianerkolonier.
En dag dro vi til
kolonien Agua'e.
Der er en liten flokk
troende.
De samles under et
tre, og hadde et sterkt ønske
om å få Bibler,
en gitar og kirkebygg! Vi klarte
å oppfylle de to først
ønskene sist søndag.
Å møte disse var
flott. Når de ba, var
det med stor intensitet. Deres
unge leder hadde for litt siden
mistet et barn, og det preget
dem. Allikevel var det et skikkelig
”Hallelujamøte”! Men
de trenger veiledning og oppmuntring
for å vokse som troende.
På
samme turen var vi innom Ache-kolonien
Kuetuvy. Det er en annen stamme
(språklig beslektet med
guarani-indianerne, men helt
annen kultur og religion). Olav
Skretting arbeider der. Han
har nettopp hjulpet til med
å skaffe dem vann fra
en dypvanns-brønn.
De
har en kvinnelig høvding
og helsearbeider, Margarita.
Hun er en ganske ung kvinne
som behersket godt spansk og
guarani. Å møte
disse, var interessant! De bor
langt inne i skolen, og husene
ligger i en ring rundt en stor
åpen plass.
Det bor omkring 40
familier der, og de sa at alle
er kristne! De hadde en møteplass
under noen store trær,
og litt etter litt samlet det
seg mange der, og det ble et
spontant møte.
Barna sang, akkompagnert
til gitar. Noe var på
guayaki og noe på guarani
og Rudolf prekte litt. Det ble
en flott stund sammen med vennene
der. De har store problemer
mht sikkerhet for skogen de
bor i, så de trenger vår
forbønn.
Vi
dro så tilbake til Asuncion,
ettersom annet arbeid ventet
der. I en naboby (Limpio) er
det et indianerhospital hvor
vi har fulgt opp en del syke,
blant annet
en mann, Alejandro,
fra Paso Cadena. Han holdt på
å bli blind. Nå
er han operert, og ser utmerket
på det ene øyet!
Søndag
5. februar
prekte Rudolf i Filadelfia,
Asuncion. Det var misjonsmøte,
så tema var selvsagt om
misjonsutfordringen: ” Løft
blikket og se på markene,
de står alt hvite mot
høst!" De Paraguayske menighetene
begynner å se at de ikke
bare er gjenstand for misjon,
men at de har et selvstendig
misjonsansvar!
I
februar
fikk vi besøk av sønnen
vår, Ruben, sammen med
kona Rosi, og datteren Taina.
Det var utrolig trivelig å
treffe dem igjen. Vi benyttet
da anledningen til å bli
kjent med Rosis familie.
Vi
har vært en tur i Yby
Yau
i Nordøst-Paraguay (ca
30 mil herfra), hvor vi hadde
vår første periode
som misjonærer. Der bygde
Anna Strømsrud på
’70-tallet boliger, klinikk,
skole etc.. Her har det vært
arbeidet blant Pay-Tavytera-indianerne
fra 1967 til midten på
’80-tallet. Arbeidet ble overgitt
til lokale myndigheter, men
de siste årene har aktiviteten
vært lav.
På klinikken
fant vi indianerkvinnen Rufina,
som vi kjenner fra hun var en
liten jente. For kr 200 i måneden
(en femtedel av minstelønnen)
holder hun klinikken åpen.
Det var dårlig
med medisiner, men hun prøver
så godt hun kan.
Vi
besøkte en del indianere
som vi kjenner fra tiden i Yby
Yau (1977 – 1979).
I den gamle garasjen
på stasjonen fant vi Clemente
og kona. De er gamle nå.
De fortalte at den
eneste sønnen de hadde,
Felipe, var blitt drept av kons
si, så nå bodde
barna hans hos dem. Det så
”trøstesløst”
ut hos dem.
Inne
i kolonien traff vi Justina.
Hun var enke nå, ettersom
mannen hennes, Tomas’i, hadde
tatt livet sitt for en tid tilbake.
Men det ble en glad stund sammen,
hvor vi minstes ”gamle” dager.
Likeså
traff vi Silvia.
Hun var enke, men
hadde fått seg ny mann.
Fremdeles bekjente
hun seg som kristen.
Men
det var ingen kristen virksomhet
blant dem. Det er en utfordring
å komme i gang igjen der!
Men
skolen fungerer, selv om trebyggene
var i noe dårlig stand.
Vi
besøkte også en
del venner i paraguayer-menigheten
på stedet. Dorotea (ca
53 år) var blitt blind,
andre (flere stykker) hadde
mistet familiemedlemmer i drap.
I det hele tatt er
det nokså dramatiske liv
mange lever her.
Livet er nokså
”røffere” enn i Norge.
|
|
Det
er møter både i
dem gamle kirken på ”stasjonen”
og i den ”nye” i sentrum av
Yby Yau. Det er nå mange
utposter, og kirken vokser sakte,
men sikkert. Vennene gjør
en utrolig jobb med elendig,
eller ingen fast lønn,
noe det virkelig står
respekt av!
Midt
i februar dro
vi tilbake til Paso Cadena.
Vi hadde åpen klinikken,
og det kom opp til 40 –50 pasienter
hver dag. Noen er skikkelig
syke, andre har småplager.
Første
natten ble vi vekket av at en
ropte ”Rodolfo. . . Rodolfo".
Etter litt kjente
jeg stemmen igjen.
Det var høvding
Gavino.
Han kom med en gammel
mann som hadde vært i
sloss-kamp med kona, Benigna.
Det hadde resultert
i at han hadde fått seg
et skikkelig hugg i hodet. Han
så jo nokså elendig
ut. Han ble sydd i lyset fra
lommelykten, fikk antibiotika,
og vi kunne fortsette søvnen.
. . .
 Den
17.
februar begynte vi
det første seminaret.
Ca 35 personer hadde
meldt seg på seminarene.
De kommer fra kirken,
fra skolene og fra koloniene.
Sammen med oss har vi Eriberto
(bildet), indianer fra Paso
Cadena.
Han ble i desember
ferdig med universistets-studier
i administrasjon og økonomi.
Det passet utrolig godt for
oss. Så langt vi vet,
er han den første indianer
med slik utdanning.
Vi
arbeider jo med et prosjekt
(finansiert av NORAD og menigheten)
hvor vi vil gi opplæring
i administrasjon, organisasjon,
regnskap og økonomistyring.
Behovet er like stort i menighetene,
skolene som i koloniene. Vi
har avtale med PYM om å
bruke ca 70 % av stillingen
til dette arbeidet.
Seminarene
går over to dager hver
måned, og det servers
mat.
Vi skaffer maten,
og så har vi engasjert
noen til å koke mat, samt
servere.
Den
22.
februar
dro vi til Fortuna for å
holde det andre seminaret. Her
var det mer enn 50 påmeldte.
Også her kom de fra kirken,
skolene og koloniene forøvrig.
Vi repeterte de
samme tema som i Paso
Cadena, og det var tydelig at
folk syntes det var nyttig.
Vi
fortsetter slik hver
måned framover. Når
vi er slik omkring, er vi sammentidig
med på møter.
Sist søndag
hadde vi seminar til kl 1200,
deretter to utpostmøter
(Agua’e og Narajito), så
det gikk fra kl 0630 til 2200
om kvelden, avbrutt med en liten
hvil i bilen.
I Naranjito hadde
vi møte under et morbærtre.
Da var det ganske
naturlig å preke over
teksten om Sakeus.
Det var ikke behov
for verken flanelograf eller
annet.
Treet stod jo der!
Vi
har noen ganger hatt voldsomt
uvær med regn, iblant
med store hagel. Heldigvis har
seminardagene blitt spart. Men
stort sett er det svært
varmt, i blant opp til 39 –
40 grader. Når det i tillegg
er svært fuktig, kan det
være nokså ubehagelig.
De siste dagene har det bare
vært 33 – 34 grader om
dagen.
En morgen var faktisk
temperaturen nede i omkring
20 grader, og da er det kalt!
Nå
er vi i Asuncion for
å forberede neste seminar,
gjøre nødvendig
innkjøp, samt få
noen dagers hvile.
Det er også
regnskap som må føres,
rapporter og brev som skal skrives,
så vi er fullt engasjerte
her også.
Den
15.
mars får vi
besøk av Sigve Ånderå
og Eli Bjørnebråten
fra PYMs prosjektkontor. De
blir med oss til stedene hvor
vi arbeider, og skal delta på
seminaret i Paso Cadena, noe
vi gleder oss til.
En
dag var vi i sentrum for å
hente post. På fortauet
stod en gammel mann som tydeligvis
var parkeringsvakt. Han viste
med tommelen at vi kunne parkere
på en fri-plass utenfor
posthuset.
Mannen var usselt
kledd.
Han hadde en urinpose
hengende i bukselinningen, sannsynligvis
pga prostataproblemer. Vi så
at han hadde tydelige tegn etter
lammelse av venstre side av
kroppen.
Han kom hinkende mot
bilen, og ville snakke med oss.
Med et stort smil, sa han: ”Gud
er GOD! Jesus elsker OSS! Jeg
kan ikke tie om det!” Til tross
for hans tydelige plager, var
det noe som var viktigere: å
vitne! Vi fortalte hvem vi var,
og han bøyde hodet og
ba for oss! Det ble en beveget
stund!
Heldigvis
er det nå mange som denne
mannen, som ivrig vitner om
Jesus. Vi ser det på skilter
på busser og biler: Gud
er trofast! Jesus! Gud elsker
deg!
Men
fremdeles er det mer enn 5 millioner
her i Paraguay som ikke er kjent
med evangeliet.
Her er store høstmarker!
Skriv
gjerne! Vi setter STOR pris
på nytt fra Norge.
Med
vennlig hilsen
Brit-Lajla
og Rudolf
|
