Det er med vemod jeg sender en hilsen gjennom bladet til Mysen og min hjembygd, når jeg tenker på at min kjære bror, Robert Kjellås, ble så hastig revet bort fra sine. Men Herrens veier er ikke våre.

Jeg er kommet på en helt annen kant av landet, enn da jeg sist sendte en hilsen. Så jeg har sett mer av indianernes liv og levesett nå.

Bort fra alt som heter sivilisasjon og komfort, og asfalterte veier, hvor moderne biler suser avsted, så dro vi de 65 mil inn mot jungelen.

Vi så lange strekninger som ikke var oppdyrket, bare kveg som gikk og beitet. Det er kommet japanere til landet, og skal komme fler, og da de så den fine jorden som ble dem tildelt, da bøyde de seg ned og gråt av glede. Japanerne er et flittig folk, og jeg har agt merke til det siden jeg kom til Sør-Amerika, at der hvor de bosetter seg, der er det S grønnsaker, frukt, fisk, de beste fotografer, o.s.v.

Det meste av veien vi reiste, var gjennom denne storslagne urskogen, med disse kjempetrærne som en nesten ikke kan se toppen av. Og på disse igjen vokser det opptil 5-6 andre forskjellige planter. Lianene slynger seg som en korketrekker langt oppover, kaktuser med de skjønneste blomster på, små palmer som fester sin rot i en fordypning i treet, andre slyngplanter, frø av bomullsplanten har blåst dit, og nå henger bomullen som store sneballer. Mange ganger har de andre plantene tatt overhånd, så de opprinnelige bladene er blitt helt borte.

Innimellom disse kjempetrærne vokser de skjønneste blomster, liljer, begonier, fuksier, det er helt tett og uframkommelig, men noen steder oppdager man smale stier som går i buktninger lenger og lenger innlover, og tilslutt kommer en inn til en boplass.

Det er umulig å beregne når en skal være fremme ved bestemmelsesstedet når man reiser her, og jeg har overnattet på landeveien i ville urskogen, hørt tigeren brumle like ved, og i øsende regnvær fått motorstopp, og hele natten sittet i åpen bil og bare ventet på at den mørke tropenatten skal ta slutt. Om morgenen fikk vi tak i tre karer som overnattet i en hytte to km. borte, til å hjelpe oss. De kom med 10 okser og spente for bilen, for når det regner så blir det som å kjøre i grønnsåpe. Og bilverksted finnes ikke. Vi var ikke så lite spent da vi nærmet oss stedet hvor myndighetene hadde gitt oss tillatelse til å bosette oss og begynne misjon blant indianerne. «Mon de tør komme frem fra skogen og besøke oss,» tenkte vi.

Men det varte ikke lenge før det kom det ene følget etter det andre av skogens folk. De hadde fått høre at vi skulle komme, og da ville de se hva det var for slags folk som hadde interesse for dem, som ingen ellers bryr seg om. Og de ble våre venner fra første stund. Vi fikk kjøpt huset her som var tilsalgs, en «ranchito», det mest primitive hus en kan tenke seg for en nordboer å bo i. Med leirvegger jordgulv og halmtalk. Men det er ikke for å ha det komfortabelt man har reist ut til indianeme, men fordi de skal få høre evangeliet om Jesus, til frelse, for det er ikke frelse i noe annet navn.

Det er flere mål jord som er beplantet med forskjellige frukttrær, men de fleste har ikke båret frukt enda, bare bananene. Og en masse manjoka, som erstatter potetene herute, og den spiser folk her ute morgen, middag og kveld.

Det bar sine i vanskeligheter å ha gårdsbruk ved siden av det andre arbeide, for å ha indianerne til å gjøre noe, er ikke så meget å stole på. De kan love å komme, og kommer ikke, piler når de får arbeidet en dag eller noe, og får enten penger eller klær for det, så ser vi dem ikke mer. Her hverken pløyer eller harver, eller gjøsler.man jorden, men vokser gjør det, og ugraset vokser enda mer. Det fins ikke noen moderne redskaper bare en litt bred hakke til å ha vekk ugrass med, og den kan man bruke ofte for at det skal være noenlunde rent.

Det går smått. Indianerne lever for dagen, og er det en som har noe mat, så får de andre med så langt det rekker.

De har gitt 1000 hektar, som de skal dyrke, men det mangler noen til å administrere og lære dem. Ikke er det noe arbeide å sette dem til heller. Det er mange muligheter, men det mangler kapital. Kanskje det er noen fra Østlandet som har interesse av å komme og ta seg av arbeidet ? Indianerne har fått hakker, spader, "macheter", og andre forskjellige ting, men det mangler mer moderne redskap og maskiner, så det kan bli  masseproduksjon,. så det kan selges til fabrikken.

Det kan dyrkes druer, sukkerrør, og det er eftertraktede varer, for her liker de det som er søtt. Til en familie på 10 personer bruker de tre liter honning om dagen.

Det er en tysker som har funne en vill plante som  holder 33 pst. 'mer sukker enn sukkerrør. Men vi har ikke anledning, og ikke kapital til å sette igang arbeid for dem. Men det er trist å se så mange unge, staute men gå og ikke ha noe å gjore. Vårt mål er å få samlet dem.

I den største stammen, guarani-stammen, bor det ca 30 familier ikke langt herfra, og dem har vi stadig på møtene. Det er koselige folk.

Storhøvdingen Juan Paulo Vera er sjef for 2000 av dem, han bor også her i nerheten. Det er en meget sympatisk mann, han vil at alle skal gå på skole og er begeistret for at vi hjelper de syke, og at de får høre Guds ord.

Hadde vi ikke han på vår side kunne vi gi opp, for er det noen som har makt over sine undersåtter så er det høvdingene.

Han går ikke kledd i noen rare klær, og med lue med en hel del fjær på, men  har alminnelig militære klær, høy lue som et befal. Har flere soldater som er med ham. På skolen er den eldste 46 år, og bar aldri tatt i en blyant, men nå har han vært på skolen og fått noen timers undervisning. Nå skriver han så nydelige bokstaver, og til og med setter dem sammen til ord. Godt gjort.

Denne mann har en mørk fortid, det var en som drepte to av sønnene til hans søster, og så tok han blodhevn og drepte to andre. Slik lever skogens folk. De har åndetilbedelse, og er det noen som er syke, så er det en som gestikulerer og synger monotont, mens andre stamper i jorden med et stokk, og holder takten, og nynner med. Det er ikke godt å leve i hedenskapets  mørke.

Vi har fått endel medisiner gratis, men det meste må vi kjøpe. Alle medisiner er uten resept her, det er ikke doktor på mange mils avstand.

Her vi bor er nettopp stedet for malaria, bare folk overnatter nede ved elven, så har de fått malaria. Det er en fryktelig sykdom, med feber i over 40, og når det er like mange grader ute i skyggen, da kan enhver tenke seg hvordan det føles. Det er trist å se barn og voksne ligge såsyke på bare jordgulvet.

Slanger er det også en masse av, på en uke drepte vi 5 stykker. En hadde til og med kommet bak ovnen på kjøkkenet. Den lengste var over to meter Det er ikke sjelden det blir noen slangebitt, men da er det godt å ha motgift.

Indianerne og paraguayerne bor så primitivt som mulig. Hugger stolper i skogen og kliner på rød jord utenpå. Har ett ildsted på gulvet og bare en gryte, bare noen få tallerkener, en gryte av emalje. Gafler og kniver er helt overflødige, bruker bare skjeer. Det er en rett som heter Sopa de Paraguay, laget av mais, egg, melk, løk, stekt i ovn. Den spiser de med fingrene. Og hvis en får den servert så i legger de bitene på bare bordet, og der er det ikke mye rent. Det står ute både natt og dag. Alle koser seg med å sitte ute her, især om kveldene, når det er litt svalere. Det er fint å se alle de lydende innsekter som flyver i lufter etter mørkets frembrudd. Det lyser bra.                        

Tre mil fra oss er det en indianer-stamme som er helt ville, uten klær, og lever av det de finner i skogen, og det kan bli litt av hvert, for de tar kuene som går på beite også.

Det er ingen som har vært inne hos dem, men noen som har arbeidet i skogen, har tilfeldig fått se dem. Slik lever det tusenvis i skogen, som aldri får høre evangeliet. Det er på tide at de kristne landene våkner opp for misjonens store sak.

Det eneste indianerne har er "macheten" og pil og bue. Buene er store og pilene likeså, og taggete i spisser. Med disse feller de både store og små dyr. Det er en slags hjort som det er meget av. Og ellers andre dyr. Det kom ett flott dyr inn på gården her, men de indianere som så det, hadde bare mancheten med seg, så dyret unnslapp sin skjebne. Men når villsvinflokkene kommer så er de ikke sene om å stikke den lange kniven i dem. Og det varer ikke lenge før det stekes "asado". " De fester kjøttet på en stang og henger det over en glohaug. Er det noe de kan, så er det å steke "asados". Men så er det en herlig rett også.

Dette er en liten hilsen fra urskogen i Paraguay-

Ærbødigst

Ruth Kjellås

Mision Indigena, Paso Cadena, Itakyry, Alto Paana, Paraguay