Etter å ha tilbrakt et år i Brasil, er jeg nå kommet inn i «villmarken» i Paraguay. Vi er bare ca. 10 mil inn i urskogen, men i et landområde som ligger hundre år tilbake i tiden. Det merket vi allerede den dagen vi satte oss i en gammel lastebil og begynte ferden inn i det ukjente. Veier i vår forstand fantes ikke skjønt vi til sine tider kjørte på  veien som førte til hovedstaden Asunciòn. Det er naturlig å sammenligne veien med et stykke land som har ligget brakk i mange år. Enkelte steder så vi spor etter en oksekjerre, og de kommer frem overalt. De dorske oksene blir drevet frem  med hui og skrik. Kjerrene ser ut som noen eldgamle gjødsel-kjerrer, med hjul som er 2 meter i diameter. Framme  sitter det en mann som har en lang stang og en svøpe, og han slår og stikker dyret så blodet renner. Det er 4—6 okser for hver vogn, men de bruker ca. 5 timer på mila, så det går ikke så forferdelig fort.  

Vi møtte en familie med okse-spann som hadde besøkt sin datter. Det tok 3 dager å komme  hjem igjen, en strekning  på 6 mil. Men så var det også mange  hindringer på veien. Jeg syntes mange ganger det var underlig at bilen holdt. Noen steder måtte vi over myrer, og da måtte kjettingene på, og det måtte felles trær og legge over. Og skulle vi over en bro, så var det å lesse av hele bagasjen. Heldigvis hadde vi fem indianere med oss.

Det ene følger det annet: Er det lite opplysning og nesten ingen skolegang, så er det heller ingen kristelig virksomhet. De fleste kan da heller ikke verken lese elelr skrive. Det er trist å bo så langt inne i skogen – ikke en avis eller en radio hadde de. Vi lå ute i to netter. Den første natten lå vi i hagen hos en bonde, og det var som å være i en park, med en masse løvrike trær, som hverken sol eller måne kunne skinne igjennom, enda måneskinnet her kan være så skarpt at det er farlig å se på.

Disse som har gårdene sine inne i skogen, har tusenvis med kveg. Jeg så de hadde eget fly på en av gårdene, og det kunne de nok trenge, med de store avstandene og områder uten veier. Den andre dagen reiste vi i 12 timer, og det var en interessant tur. Vi opplevde alle slags nydelige blomster, prydbusker, palmer og busker. Men det var også ville dyr. Strutsen dro i vei på lange ben, og villsvin og vadefugler ble skremt opp. Under en rast kom sjåføren bort til meg med tre egg. De lignet vanlige fugleegg, men det viste seg å være Cobra-egg. Heldigvis så vi ikke noe til slange-moren.

Målet for reisen var Tranquerita, et areal som staten har gitt til indianerne, for å samle de som bor på eiendommer som ikke hører staten til. Den nye presidenten i Paraguay er vennligsinnet overfor indianerne og vil søke å bevare deres etterkommere på beste måte. Vi hadde med papirer på at det var der vi skulle slå

oss ned.  Men ennå klokken fem om ettermiddagen var vi 5 km. fra bestemmelsesstedet. Sjåføren kunne ikke kjøre lenger, så på en liten slette i den tette skogen lesset han av vognen og dro avgårde. Jeg undret på hvordan den natten skulle forløpe. Vi var

langt fra folk og blant ukjente indianere, bare den ene familien som vi kjente. Og skogen full av tigrer, bjørner, jaguarer. Barna gråt, slitne og sultne som de var.  Men det varte ikke lenge for bålet brant, og snart kokte risen. Den mørke tropenatten seg inn over oss, og det gjorde vel sitt til at maten smakte ikke så godt som vi hadde ventet. Jeg satte opp min sammenleggbare divan, og de andre lå på bakken. Men når en hvert øyeblikk kan vente ”Bamse” og tiger og litt av hvert annet, da er det ikke så hyggelig å legge seg til å sove. Da er det godt å kunne regne med en allmektig Gud, og vissheten om at det var ikke en lystreise vi var ute på, men en reise for at indianerne skulle få høre evangeliet til frelse  

Han som bruker vindene til sine tjenere, sendte et forferdelig torden- og regnvær over oss. De som lå på bakken ble helt gjennomvåte, men jeg lå med  regnkappe over meg, som tok godt av. I alle fall holdt uværet dyra inne i skogen, og ved femtiden om  morgenen skinte solen. Selv den lengste natt tar slutt.  Fremdeles hadde vi 5 km. å gå, men vi kom da frem, og det til et idyllisk sted. Noen indianer-hytter her og der, og en stod ledig, og der skulle vi og indianerfamilien bo. Hytta var delt i to, og den ene delen var det tak over, den andre helt åpen. I det ene rommet var jorden nedsunket, og det syntes vi var litt rart. Da ble vi fortalt at mannen i huset hadde dødd, og var begravet  der.

Indianerne med sine lange macheter, sover ved siden av, og utenfor brummer tigeren. Tidlig på ettermiddagen kan de de på jakt etter en jaguar om ligger og sover oppe i skogkanten.
Det er ikke så mange indianere her ennå, men vi har begynt skole for de som er. Og underlig er det å  høre disse voksne menn og kvinner stave alfabetet. Vi vet ikke hvor   godt vi har det i Norge. Her kan man tjene 200 kroner i måneden og mindre enn det, enda landet er fullt av rikdommer. Skogen står der med de mest utsøkte tresorter, mahogni, cedertre og et særskilt slag som bare finnes her og i Nord-Argentina. Og   jord som er fruktbar, bare man planter noe i den. Men folk lever på sultedødens rand. Det eneste paragaayeren kan, sies det, er å drikke ”matte” — en slags stimulerende te   — og å spille på gitar, og det er  ikke mye å tjene på.  

Indianerne er et underlig folk! Her i urskogen er de vare for alle lyder, og med sin slynge treffer de alt de sikter på. Ikke bare kryp på bakken, som landkrokodiller og   andre dyr, men også alt som flyger og sitter i trærne; nydelige kanarifugler, praktfulle papegøyer.  

Her er det varmt og deilig og bade kan man gjøre hver dag, om man vil. Og det er forfriskende når svetten renner bare en setter seg ned for å skrive. Annerledes er det  vel i Norge på denne tiden, når vinteren nå er kommet. Men intet land er som Gamle Norge.

Så vil jeg ønske alle bladets lesere en riktig god jul og et velsignet nytt år.

Ærbødigst

Ruth Kjellås

Mission Indigenas “Tranquerita”,   Bela Vista, Est. De Matto Grosso, Brasi