Omsider
er den kommet igang denne etterlengtede
skolen vår i Paraguay.
I flere år drev misjonær-mødrene
med undervisning av sine egne
barn ved kjøkkenbordet
eller hvor det nå kunne
falle seg. Noen av de norske
barna forsøkte seg i
den paraguayiske skolen med
det resultat at de glemte sitt
eget morsmål og fikk liten
kjennskap til sitt egentlige
fedrelands geografi og historie.
De er ,,outsiders" i misjonslandet
og ble det også hjemme.
Ropet lød derfor:
”La
oss få norsk skole! ”
På
feltkonferansen i Paso Cadena
i 1971 ble det besluttet å
sende søknad til departementet
i Norge. Papirmølla ble
satt i gang, og ved hjelp av
dyktige og ivrige folk ble skoleplanene
omsider vedtatt. I juli 1973
reiste lærerfamilien Overhalden
ut for å ta fatt på
oppgaven, og i august startet
skolen opp i den tidligere klinikken
i Atyra. Det er et vakkert og
stort bygg som gav plass for
den
ene læreren med familie,
internat i de tidligere sykerommene,
lærerrom i konsultoriet
og klasserom i det delvis åpne
venteværelset. Der kan
det nok bli kaldt når
kaldetida setter inn, men da
får vi heller flytte inn
i garasjen.
La
oss så få presentere
dette første årets
elever: Rita og Heidi Asplund,
Aina, Hanne og Lars Morgan Førland,
Lars Morten Overhalden, Øyvind,
Arne og Hilde Stuksrud. Vidar
Byberg var elev ved skolen et
par måneders tid før
han reiste hjem med sine foreldre,
og før skoleårets
slutt venter vi ut Astri, |
|
Heidi
og Levi Iversen. Disse elevene
er fordelt over følgende
klassetrinn: 2., 3., 4., 5.
og 8. klasse, og 6-årige.
Berit Overhalden, som har tyvstartet
i l. klasse. Vibeke Asplund
besøker oss også
en uke en gang iblant.
Det
hersker en intens aktivitet
blant disse elevene. ”I min
lærertid har jeg aldri
sett elever arbeide mer effektivt”
sier læreren. Det er sant,
det er en fryd å se dem
ivrig opptatt over bøkene.
Flere av elevene er alene på
sitt klassetrinn, så det
blir liten konkurranse, men
likevel går det med liv
og lyst.
Elevene
har allerede en fin samling
slanger og insekter på
sprit og sommerfugler satt opp
med tegnestift på kartong.
De
må nemlig selv skaffe
til veie anskuelsesmateriell.
Økonomien tillater ikke
anskaffelser utenom det strengt
nødvendige - bøker
og skrivemateriell. Med tida
håper vi det skal rette
seg når bare bevilgningene
fra staten kommer i gjenge.
Noen begynnervansker må
en regne med.
Det
har unektelig sin sjarm å
ha gymnastikk i grasgata utenfor
skolen, svømmeundervisning
i en grunn bekk hvor også
landsbyens husmødre vasker
klær, naturfagundervisning
ute på campo’en på
sommerfugl- eller slangejakt
og forming basert
på en pose filler fra
sydama borte på hjørnet.
Her leves det virkelig etter
prinsippet:
,,Man
tager hvad man haver."
|
