Internatskolene i utlandet har vært i mediene de senere årene. Enkelte har stått fram og snakket om de vanskelige årene i sitt liv. Men det er mer enn en side av dette spørsmålet. Barn på uten-landsskoler er privilegerte, mener rektor Astrid Iversen Ringås på norskeskolen i Paraguay, som selv har flere år bak seg som elev på internatskole.

Av Oddvar Johansen i Paraguay

I byen Caacupe, et par mil øst for norsk pinsemisjons hovedsete i Ypacarai finnes skolen for misjonærbarna Her boltrer elleve elever seg sammen med rektor Astrid Iversen Ringsas og lærer Anne Groven

Rektors ektemann, Tore-Bjøm Ringås, stiller frivillig opp i undervisning og aktiviteter Han har permisjon fra en stilling i Norge som sykepleier i psykiatri. Et par hus bortenfor er internatet. Iversen er foreldre for de som har valgt å bo på skolen. Syv av barna går i grunnskolen og fire er i førskolen.

Heldige

Barna i utenlandsskolene lærer mer enn elevene i Norge, slår Astrid Iversen Ringås og Anne Groven fast. Det er aldri problemer med å komme g|ennom pensum, og hvor i Norge finner man barn som sitter i timevis og leser, slik som i de mindre internatskolene?

Det har hendt at foreldre lurer på om barna deres går glipp av noe, men det er heller motsatt, sier Astrid, og snakker av erfaring. Hun har selv vokst opp som misjonærbarn i Paraguay, og det har da blitt menneske av henne også.

Da vi kom inn i klasserommet, sto barna oppstilt med norske flagg og sang for oss. Det var Christian Iversen, Rebecca Delgado og Ruth Kvarstein i 2. klasse, Nathalie Førland og Jonathan Delgado i 3. klasse, og «storskolen» med Cecilie Skretting i 4, klasse og David Pettersen i 5. klasse. Da KS var på besøk hadde førskolen fri. Ole André Skretting, Patrida Iversen og Anders Iversen Ringås får foreløpig nøye seg med å gå på skolen annen hver dag.

 Rask avgjørelse

Anne Groven har tydeligvis likt seg godt ved skolen. Hun har forlenget de to årene hun først hadde lovet, og er i ferd med ekstraåret.

Jeg var helt ny som pinsevenn, ettersom jeg hadde sett dåpen, og søkt til pinsemenigheten i Namsos, sier Anne, som var lærer i Namsskogan i Namdalen da hun plutselig fikk telefon om hun kunne stille opp som lærer i Paraguay.

Jeg fikk hele helgen til å bestemme meg på, sier den muntre og ordkjappe læreren. Under tiden i Namasskogan satt hun i kommunestyret et parti et skritt eller to til venstre for regjeringspartiet, og er fortsatt opptatt av miljø og ressursfordeling, selv om hun nå har meldt seg ut av partiet.

Bare tre av elevene bor på skolen, mens fire reiser hjem til Ypacarai hver dag. Men sammen med sine egne barn, har Iversen mer enn nok a gjøre

Det er tydelig at barna trives på skolen og på skolegården er det muligheter til flere utfoldelser enn i en vanlig norsk skolegård

Imorgen skal vi a se på dyrene til Ruth, sa Cecilie Skretting da vi kjørte henne ut til skolen. Hun tenkte på alle dvrene som misjonærene Lovisa og Kjell Kvarstein har samlet bak sitt hjem der de kan få komme i kontakt med både rådyr, høner og fremmede fuglearter. Vi ankom skolen et kvarter for sent. Cecilie var urolig fordi hun var sikker på at hun kom til a få forsent-krvss, men trøstet seg med at hun bare hadde to fra før.

Det ble bedre når rektor viftet litt avvegrende med hodet og sa at denne gangen gjorde det ikke noe. Litt fordeler må man ha når man kommer i samme bil som KS redaktør.