Det skrives og snakkes mye om barneåret 1979. Alle er nok enige i at barneår har sin berettigelse. Rapportene forteller at en tredjedel av verdens befolkning er under 15 år. Til enhver tid er 10 millioner barn i livsfare på grunn av under-ernæring, og omkring 10 millioner barn dør årlig før de har fylt ett år. Det er skremmende å lese slike rapporter, men virkeligheten for mange små barn vil nok virke skremmende på oss som bor i det på alle måter så sikre Norge. Kanskje blir vi så alt for sjelden minnet om den forså mange, harde virkelighet.

Det er gledelig at denne gruppen som så ofte er den tapende part. og den som lider mest, nå skal få en ekstra hjelp. Barna, de uskyldige, blir som oftest de som lider mest. Far har kanskje ikke arbeid, kanskje vil han ikke arbeide engang. Kanskje går de pengene han tjener med til alkohol, og hjemme sitter en flokk i taushet og lider.

På misjonsstasjonen her i Paso Cadena bor det i dag fire indianer-gutter. De har de klær de trenger, og får spise seg mette hver dag. Det er få som har det som disse fire guttene. For kort tid siden kom vi til en indianerhyttc der en syk mor bodde alene sammen med sine tre mindreårige barn. Disse barna hadde ikke spist skikkelig på flere dager på grunn av at mor var alvorlig syk. Vi hadde tatt med oss litt mat, og jeg skulle ønske at alle hadde kunnet se reaksjonen hos de tre små da de oppdaget hva vi hadde med oss. En indiancrfamilie hadde gått 35 km for å kunne komme fram til misjonen.

Årsaken var at de ville ha hjelp til sin gutt på to år. Den vesle gutten var så underernært at han hadde begynt å hovne opp. Dessverre kom disse for sent. Gutten døde kort tid etter at de var kommet.  Dette er bare et par av de tilfeller som vi dessverre møter så alt for ofte. Behovene for hjelp er store, og vi villle så gjerne i dette barneåret prøve å yte litt ekstra hjelp. Gi dem f.eks. litt tørrmelk. Hjelpe dem slik at indianerne også kan huske året 1979 som året da de fikk en ekstra mulighet. La oss håpe at det vil bli et barneår også for indianerne.

Vil du være med på dette, er din gave kjærkommen, og kan sendes til vår misjonskasscrer Marton Kristoffersen, Skjæveland, 4300 Sandnes. Postgiro 65 479.

Anbefaling

For noen uker siden var jeg i Paso i Cadena, og jeg fikk se de store behov som Gunvor og Ingvald Skretting skriver om. Jeg vil på det varmeste anbefale oppropet om hjelp til syke og nødlidende barn i Paso Cadena. Delte er virkelig et reelt behov hvor misjonsvennene kan   være   med   å   lindre nød. Vi bør som misjonsfolk være med å markere at vi i Barneåret 1979 vil være med å gi en ekstra støtte til barn som trenger hjelp.

Gunvor og Ingvald Skretting og Aslaug Hjelpedahl utføreren gjerning blant indianerne i Paso Cadena som det står respekt av, og vi vet at alle midler som kommer inn til nødlidende barn, vil bli forvaltet til barnas beste og evangeliets framgang.

Erling Andreassen

Formann i arb.utv. for

Sør-Amerikamisjonen