Mision blant indianerne er å gi med begge hendene

Vi kjenner historien, og vet om alt det indianerne har lidt gjennom årene. Et stort folk er redusert til små grupper, og lever dag under svært nedverdigende forhold. Nå rekker PYMs misjonærer ut hendene mot dem, og vil hjelpe dem til sjel, ånd og legeme.

I Paraguay er de for det meste fangstfolk med en nomadetilværelse. Før i tiden vandret de rundt, dyrket jorden, og skogen ga dem det de trengte inntil den så å si ble borte, som et resultat av den hvite manns hensynsløse jakt på rikdom.

Nå bor de i små reservater, og har et svært vanskelig utgangspunkt. De er blitt de laveste blant de lave, og ordet indianer er negativt ladet her i landet. De er blitt utnyttet og mishandlet gjennom flere generasjoner. Det har skapt mistenksomhet. Som en indianer sa: «Når vi blir tilbudt noe med den ene hånden, så vil de hvite alltid ta mer igjen med den andre».

Det er denne innstillingen som vi må bryte. Vår oppgave som misjonærer blant indianerne må være å gi med begge hendene.

Trenger misjonen

Indianerne trenger misjonen, både ved den forvandling som evangeliet gir, men også den støtte de får til å omstille seg i dagens samfunn.

Ofte har vi hørt at vi er en utkantmisjon. Men skal man nå indianerne med evangeliet, må man være det! Det var dette de første norske pinsemisjonærene tok konsekvensene av, og gikk uten tanke på hva det ville koste av slit.

Det at indianerne tidligere flyttet rundt, har gjort at de synlige resultatene ikke har vært store. Men det som vi opplever i dag er at det bor mennesker i mange kolonier som er nådd med evangeliet.

At det nytter viser arbeidet i Paso Cadena. Her har vi arbeidet i 40 år, og her er det nå en livskraftig menighet. I tillegg har det vokst fram klinikk og skole, som ledes av indianere. Flere unge indianere tar nå videreutdannelse med hjelp fra misjonen. Dette er en viktig investering i framtiden.

Indianerne har størst behov for misjonærer

Når vi ser framover, er det uten tvil indianerne som har det største behovet for misjonærer. Det er i dag mange kolonier som ber om misjonærer. Dørene åpnes, for indianerne er i utgangspunktet åndelige mennesker. De tror på en Gud som har skapt alt, og som de tilber på sine andefester.

I utgangspunktet ønsker medisinmennene også kontakt med Gud, men de kjenner ikke til mellommannen Jesus Kristus. Når de så blir inntatt av den onde åndeverdenens krefter, tror de at de har kontakt med Gud.

En medisinmann sa en gang til meg:: «Vi ber til den samme Gud». Han var ærlig, men jeg svarte ikke noe. Men fra den dagen har det blitt en stadig bønn i mitt hjerte om at evangeliets lys skal få komme til, slik at de lærer sannheten å kjenne.

Hva trenger indianerne mest? Uten tvil evangeliet! Derfor er det viktig at den som går, tar konsekvensene av dette. I neste omgang kommer det diakonale arbeidet i form av prosjekter og bistandsarbeid, men det må aldri bli det primære, for da har vi feilet vår oppgave!

I indianerarbeidet kan vi ikke sette det ene opp mot det andre. Det må gå hånd i hånd. Likevel må vi alltid være bevisste hva som skal komme først.

Å benytte mulighetene

Det er viktig at vi benytter de mulighetene vi har, og går til dem med den kjærlighet Gud har gitt oss. La oss bringe dem det de trenger mest. La ikke ønsket om å ha det komfortabelt, eller unngå det strabasiøse som indianerarbeidet fører med seg, hindre oss i å nå dem med evangeliet.

Den som er villig til å gå til indianerne, skal få oppleve at Herren er med og stadfester sitt ord.